Det har vært sentralt å slippe til barna, som fram til nå, i stor grad har vært fraværende i mediene i de mange sakene som har vært skrevet om justismordene. Arbeidet med dokumentaren startet i august 2007, og har pågått fram til i dag.
Les også:
Mye bakgrunnsmateriale
Dokumentaren baserer seg på en gjennomgang av tilgjengelig materiale om de gjenopptatte incestsakene. Dokumentasjonen spenner vidt og omfatter blant annet alle dommene, både de opprinnelige og frifinnelsesdommene, samt rettspsykiatriske vurderinger, sakkyndigrapporter, prosessskriver, dagbøker, brev, faglitteratur, mm.
I tillegg til de som blir intervjuet i filmen, er det gjennomført en rekke bakgrunnsintervjuer med lagdommere, representanter for påtalemyndigheten, advokater, bistandsadvokater, familiemedlemmer og andre involverte. Det er også gjennomført flere intervjuer med barn fra disse sakene, samt samtaler med frikjente.
Anonymisering
Dette er en historie som er viktig å fortelle, blant annet fordi den tar opp spørsmålet om hvordan rettstaten ivaretar barn og deres interesser. Temaet for filmen er imidlertid svært følsomt. En person som har vært dømt, og så blir frikjent i det norske rettsystemet, har vært utsatt for et justismord. Samtidig er det i flere av disse sakene personer som mener at de ble utsatt for overgrep da de var barn. Denne filmen belyser deres behov for og rett til å bli hørt i rettsystemet.
Brennpunktredaksjonen reiser ikke nye beskyldninger mot de tidligere dømte. Det er retten som frifinner, og vårt program er laget i vissheten om nettopp det. Derfor går programmet heller ikke inn i detaljer i de konkrete sakene, utover at barna i tre av disse sakene forteller om sine erfaringer knyttet til gjenopptakelsessaken.
Dokumentaren behandler heller ikke skyldspørsmålene, men tar bare for seg hvordan rettsapparatet har behandlet disse sakene.
Viktig tema
Det er viktig at også slike problemstillinger kan belyses. Selv om det er stadfestet at justismord har skjedd, må det i et fritt samfunn være mulig å belyse situasjonen for personer som blir sittende tilbake uten å bli trodd og med følelsen av ikke å være hørt.
Det har derfor vært viktig å finne en form på dokumentaren som ikke rammer de frikjente. Av den grunn har vi valgt ikke å identifisere disse personene i dokumentaren. Barna (som nå er voksne) har selv ønsket å stå åpent fram i dokumentaren, men redaksjonen har i noen grad gjort bildene uskarpe, filmet i profil og bakfra, for ikke å påføre den frikjente en ekstra belastning ved tydelig identifikasjon.
