— Rachel Grepp Heimen skulle sørge for bosted og ta seg av mor/barn-oppfølgingen, mens krisesenteret skulle håndtere voldsbiten i de familiene der det var aktuelt, forteller daglig leder i Oslo Krisesenter, Inger Lise Walmsness Larsen.
Mangfold forsvinner
Daglig leder i Oslo Krisesenter, Inger Lise Walmsness Larsen
Foto: Iram Ansari / NRKKrisesenterlederen skulle gjerne sett at byen beholdt sine fire mødrehjem.
— Jeg synes jo det er trist at mangfoldet blir borte. Jeg skal ikke mene noe om barnevernet og barnevernets tanke om hvordan de skal bruke sine budsjetter. Hovedsaken er at de voldsutsatte kvinnene blir imøtekommet. Da trenger vi tiltak der denne brukergruppa kan være trygge i en overgangsfase. Vi trenger et målrettet samarbeid med andre instanser for å få kvinnene videre i sine liv, sier Walmsness Larsen.
- Les også:
- Les også:
Oslo Krisesenter tar imot kvinner som er utsatt for vold i hjemmet. Krisesenteret bruker fire uker på akuttfasen, men ofte blir kvinner og barn også boende etter at krisesenteret har gjort sin jobb.
— Flere blir boende her i både to og tre måneder mens vi leter etter et sted de kan bo, og det går ut over akuttilbudet. Disse kvinnene trenger ofte en lengre periode med et skjermet bosted og tett oppfølging også etter at de skal videre fra krisesenteret, sier Walmsness Larsen.
Det er Oslo kommune som finansierer driften av krisesenteret, slik også familiesentrene ble finansiert fram til 2002.
Gjengangere på krisesenteret
På krisesenteret havner de kvinnene som har det vanskeligst og som i minst grad har nytte av kun tiltak i hjemmet, ofte på grunn av vold.
Hvert år har 350 kvinner og 300 barn hatt tilhold der, i tillegg til dagbrukere som bor midlertidig andre steder og er på boligjakt. Ifølge Walmsness Larsen har hele 65% av de som bodde på krisesenteret i fjor, bodd der før. Gjerne flere ganger.
Noen kvinner flytter etter hvert tilbake til egen bolig etter at overgriper har flyttet ut. De aller fleste kvinnene trenger et nytt sted å bo.
Walmsness Larsen har en teori om hvorfor det stadig blir flere gjengangere: — Jeg tror det dreier seg om to ting; at det vanskelig å få tak i bolig i Oslo, og at det ikke er noen som tar dem imot når de flytter herfra. Krisesenteret har ikke noe sted å sende voldsutsatte kvinner.
Et slikt sted hadde vi håpet Rachel Grepp Heimen kunne være, da vi laget samarbeidsplanen.
- Les også:
- Les også:
— Også familiesentrene er en midlertidig løsning, men sammen med familiesentrene kunne vi vært flere som setter kvinnene i stand til å takle livet senere. Mange av de som bor her er minoritetskvinner med store barneflokker. Mange av dem har et enormt hjelpebehov også etter at de flytter herfra, sier krisesenter-lederen.
Imens fortsetter krisesenteret å hjelpe voldsutsatte kvinner og barn, skaffe dem bolig og få dem videre i hjelpeapparatet.
Rachel Grepp Heimen og Gry familiesenter finnes ikke lenger, og bydelene ønsker selv å hjelpe familiene med lokale tiltak de bar bygget opp de siste årene. Bare tiden kan vise om de to familiesentrene som vant anbudskonkurransen i sommer får nok plasseringer fra bydelene til å kunne overleve.
