Opplevde barneeksperiment på Grønland

RADIODOKUMENTAREN: Bare ni år gammel ble norsk-grønlandske Louise Fontain sendt vekk fra hjem og familie på Grønland, som del av et omstridt dansk utdanningseksperiment. Den lille jenta visste ikke at hun aldri skulle komme tilbake.

Louise Fontain

Louise Fontain var bare ni år gammel da hun ble sendt fra Grønland til skoleopphold i Danmark. Hun skulle lære dansk kultur og bli en del av Grønlands nye elite. Men slik gikk det ikke.

Foto: Frid Kvalpskarmo Hansen / NRK

I 1967 vinket Louise Fontain farvel til foreldrene sine fra dekket på båten som skulle ta henne fra Grønland til Danmark. Den lille jenta skulle omskoleres til dansk kultur og språk. Hun ble fortalt at oppholdet skulle vare i ett år - men i virkeligheten forlot Louise Grønland for godt.

– Sist jeg kjente at jeg var et helt menneske var jeg ni år gammel. Da var jeg grønlandsktalende og del av et samfunn. Det var siste gang jeg var et fullverdig helt menneske, sier hun.

Louise Fontain er nå 55 år. De siste 30 årene har hun bodd i Norge.

LYTT: Her kan du høre hele Louise sin fortelling:

Spanskrør og bjørkeris

Odense 1

Grønlandske barn som nettopp er skilt fra sine foreldre ankommer Odense jernbanestasjon i 1966.

Foto: Fynske Billeder

Fra 1961 til 1976 ble 1615 grønlandske barn helt ned i ni års alder sendt på skoleopphold til Danmark. Der skulle de bo hos pleiefamilier i ett år – mens de tilegnet seg dansk språk og kultur.

Målet var at barna skulle vende tilbake som den fremtidige grønlandske eliten.

I pleietillatelsen til de danske foreldrene står det fire ord som skulle få katastrofale følger for en del barn: «Det føres ikke tilsyn».

– Mine pleieforeldre hadde ikke barn selv. De fikk et ferdig barn på ni år fra en annen kultur – som de som godt voksent par plutselig skulle begynne å oppdra. Så da var det frem med både spanskrøret og bjørkeriset, og mye husarrest.

I det første offentlige skoleprosjektet var det de flinkeste elevene blant 12-åringene som reiste til Danmark. Etter hvert ble både ambisjonene og utålmodigheten større – og stadig flere og yngre barn ble sendt vekk.

Det ble også satt i gang private prosjekter med kristen finansiering – som blant annet Louise falt inn under. For mange ble året i Danmark en suksess. Men for andre ble oppholdet en epoke i livet de aldri snakker om

– Spesielt blant de barna som var ni år finnes det mange som enten skiftet familie eller fikk et opphold som de ikke ville snakke om etterpå. Jeg vet at to av mine søsken skiftet familier og den ene av dem snakker aldri om hvordan det var i Danmark.

Mistet språket

Pleieforeldrene ønsket å beholde Louise, og fikk hjelp fra skoleprosjektet til å innhente samtykke fra foreldrene. I et brev takket dessuten en av lærerne fra prosjektet pleiefaren for den prisverdige innsatsen han har gjort for hjelpe Louise. Det skulle ta nesten 7 år før hun så foreldrene igjen, og på disse årene glemte hun både språket og det meste av barndommen på Grønland.

– Da jeg var 16 år fikk jeg anledning til å reise på et to uker langt besøk til Grønland. Da vi landet på Grønland, og flydøren åpnet seg, så tenkte jeg: Nå er jeg hjemme – nå kan jeg snakke med hvem som helst! Og der og da oppdaget jeg jo at jeg ikke hadde språket. Det var borte.

LYTT: Louise oppdager første gang at hun har glemt hvordan man snakker grønlansk.

Overgrep i pleiefamiliene

Det finnes ingen oversikt over hvor mange av grønlandsbarna som ikke ble sendt hjem igjen. Det finnes heller ingen oversikt over hvor mange av barna som opplevde mishandling eller overgrep i pleiefamiliene. Men Louise har snakket med flere som har opplevd både vold og seksuelle overgrep i pleiefamiliene.

– Det er nesten ingen som har fortalt familiene sine om det de har opplevd. Jeg vet av erfaring at man ikke ønsker å belaste familien med det. Verken sine egne foreldre eller den familien man har etablert selv. Så da går man og ruger på sin egen historie uten å ville dele den med noen i det hele tatt.

Flyttet aldri hjem

Louise 6

Da Louse Fontain reiste tilbake til Grønland mange år etter at hun ble sendt bort, oppdaget hun at hun hadde glemt språket.

Foto: Frid Kvalpskarmo Hansen / NRK

For Louise har tapet av språket vært særlig fatalt fordi foreldrene bare snakker grønlandsk. Louise har heller ikke lykkes med å lære språket på nytt – noe som har gjort at hun aldri flyttet tilbake. Likevel har hun besøkt hjemlandet med jevne mellomrom.

- Da jeg var barn i Danmark fikk jeg ofte høre fra mine pleieforeldre at dersom jeg ikke oppførte meg skulle se sende meg i en postsekk tilbake Grønland så jeg kunne bli havnepike. En av de første gangene jeg reiste til Grønland oppdaget jeg at en av de plassene som jeg likte best og som jeg følte jeg hørte til – det var havnen. Så etter at jeg ble voksen har jeg tenkt at hvis det er å være havnepike, så er det ikke så ille likevel!