Brennpunkts dokumentar ”Fanget i mikrogjeld” viser en helt annen side av mikrokreditt enn det Muhammad Yunus og hans fredsprisvinnende bank Grameen Bank framstiller i offentligheten.
Les mer:
NETT-TV:
Våren 1998 ble en svært stormfull periode i forholdet mellom fredsprisvinnerne Muhammad Yunus og Grameen Bank på den ene siden, og norske myndigheter på den andre. Forholdet har til nå vært ukjent for offentligheten og gjemt i fortrolige dokumenter i Norads arkiv.
Men i Brennpunkts dokumentar «Fanget i mikrogjeld» avsløres nå hvordan 608 millioner kroner gitt av Norge, Sverige og andre land med et pennestrøk ble overført fra Grameen Bank til et nyetablert selskap med helt andre formål enn å gi fattige kvinner mikrolån.
Transaksjonens formål var ifølge fresprisvinneren blant annet at Grameen Bank skulle slippe å betale skatt og å skaffe penger til blant annet rene profittforetak.
Mens Norad forsøkte å presse fredsprisvinner Yunus til å reversere transaksjonen, valgte svenske bistandsmyndigheter å sitte musestille for å hindre at Grameen Banks gode navn og rykte ble tilsmusset.
Historien om pengene
- Les dokumentene i saken, til høyre for teksten.
Her følger den detaljerte historien om konflikten, basert på en mappe med hemmeligstemplede dokumenter som Brennpunkt har fått tilgang til i Norads arkiv.
5. november 1997:
32,2 millioner kroner overføres fra Norad til Grameen Bank, som den siste summen i henhold til en rekke avtaler mellom de to partene.
Dermed har Norge til sammen bevilget 400 millioner kroner til ”banken for de fattige” i perioden 1986 – 1997. Norge er med det en av de største bistandsyterne til Grameen Bank og Muhammad Yunus, som begge ti år senere i 2006 blir tildelt Nobels Fredspris.
Senere i måneden oppdager saksbehandler Einar Landmark ved den norske ambassaden i Dhaka, Bangladesh ved en tilfeldighet en fotnote til regnskapet i Grameen Banks årsmelding for 1996.
I fotnoten står det at det er gjort en avtale om å overføre hundrevis av millioner bistandskroner fra Grameen Bank til Grameen Kalyan, et selskap ambassaden aldri har hørt om. Det betydelige beløpet involvert i transaksjonen inkluderer Norads og andre giveres støtte til Grameen Bank over mange år.
3. desember 1997:
Den norske ambassaden i Dhaka kaller Muhammad Yunus inn til et møte, der fredsprisvinneren blir bedt om å forklare transaksjonene og begrunnelsen for den.
Ambassadør Hans Fredrik Lehne skriver senere i et fortrolig notat til Norad-direktør at fredsprisvinnerens forklaringer og begrunnelse for transaksjonen ikke er ”avklarende og overbevisende”. Ambassadøren påpeker også følgende:
15. desember 1997:
Ambassaden i Dhaka sender et brev til Grameen Bank hvor de ber om mer ufyllende informasjon og forklaringer. Igjen får ambassaden et kortfattet svar ”på en måte som verken var avklarende eller spesielt tillitsvekkende”.
8. januar 1998:
Et brev signert fredsprisvinner Yunus, med diverse vedlegg, sendes til ambassaden i Dhaka. Brevet avdekker omfanget og bakgrunnen for transaksjonen som ambassaden ved en tilfeldighet oppdaget:
- Til sammen 608 millioner bistandskroner har blitt overført fra Grameen Bank til Grameen Kalyan, et selskap ambassaden aldri har hørt om. Pengene er tatt fra de såkalte rullerende fondene i Grameen Bank. Dette er fond som er opprettet av bistandsmidler fra Norad og andre donorer for å gi huslån og andre typer mikrolån til fattige mennesker i Bangladesh.
- Avtalen mellom Grameen Bank og Grameen Kalyan – begge selskapene ledes av fredsprisvinner Muhammad Yunus – ble inngått 7. mai 1997 og trådte i kraft med virkning fra 31. desember 1996. På samme dato som overføringen skjedde, ble det samme beløpet innvilget som lån tilbake fra Grameen Kalyan til Grameen Bank – banken for de fattige.
10. februar 1998:
Ambassaden i Dhaka, ved ambassadør Hans Fredrik Lehne, slår alarm om Grameen Kalyan-saken i et fortrolig notat til Norads daværende direktør Tove Strand Gerhandsen. I notatet oppsummeres transaksjonen på følgende måte av ambassadøren og saksbehandler Einar Landmark:
I det hemmelige notatet kommer det fram at den norske bistanden som har forsvunnet fra Grameen Bank er rundt 300 millioner kroner.
Den norske delen utgjør altså nesten halvparten av totalbeløpet på 608 millioner kroner. Andre givere som er rammet av transaksjonen ingen visste om er SIDA, Ford Foundation, IFAD, CIDA, KFW og GTZ.
Men ikke nok med det. Ambassaden finner ut at formålet til Grameen Kalyan blant annet er å yte lån og investere i selskaper både innenfor og utenfor Grameen-familien. Gjennom avtalen har Grameen Kalyan fått inntekter fra renter som skal betales av Grameen Bank, samt fått anledning til å kreve tilbakebetaling av lånet.
Tappingen av penger fra Grameen Bank har allerede kommet multinasjonale selskaper til gode, slår Lehne og Landmark fast i sitt notat til Strand Gerhardsen:
Utbytte til Telenor
50 millioner kroner hadde altså allerede gått til GrameenPhone da saksbehandleren på ambassaden oppdaget transaksjonen i en fotnote i 1997. Samme år ble GrameenPhone lansert med brask og bram på nasjonaldagen til Bangladesh, den 26. mars.
Selskapet, som eies av norske Telenor og Yunus-selskapet Grameen Telecom, har siden vært en enorm suksess og pengemaskin for Telenor.
Ifølge den norske telegiganten har GrameenPhone gitt Telenor et utbytte på over 855 millioner kroner de siste åtte årene.
I notatet unntatt offentligheten til Norad-direktøren er den norske ambassaden i Dhaka klar i sin dom:
Ambassadør Lehne og saksbehandler Landmark er ikke imponert eller overbevist av begrunnelsene Muhammad Yunus gir for opprettelsen av avtalen mellom Grameen Bank og Grameen Kalyan.
Skattekonstruksjon
I brevet datert 8. januar 1998 skriver Yunus blant annet at Grameen Bank fra 1998 ikke lenger nyter godt av skattefritak, og at banken måtte ha betalt 40% skatt på fortjenesten dersom ikke avtalen med Grameen Kalyan hadde blitt inngått i 1997.
Dette skatteargumentet kommenteres på følgende måte i det hemmelige notatet til Norad-direktøren:
Ambassaden skriver også at Yunus etterlater ”et noe forvirrende inntrykk av Grameen Banks ledelses syn på seg selv”. Grunnen er som følger:
Avslutningsvis konkluderer notatet fra ambassaden i Dhaka til Norad-direktør Strand Gerhardsen at Norge bør kreve at avtalen mellom Grameen Bank og Grameen Kalyan annulleres, at beløpene i hundremillionerklassen tilbakeføres til Grameen Bank og at et rullerende fond for huslån gjennopprettes.
3. mars 1998:
Juridisk seksjon i Norad skriver et notat – stemplet unntatt offentligheten – om Grameen Kalyan-saken. Seksjonsleder Sverre Melsom uttrykker sin vantro over det ambassaden har berettet i sitt notat til Norad-direktøren:
Seksjonslederen skriver videre at Juridisk seksjon støtter ambassadens konklusjoner og krav overfor Grameen Bank:
16. mars 1998:
I tråd med anbefalingen fra Juridisk avdeling avholdes et møte mellom den norske ambassaden i Dhaka og representanter fra Finansdepartementet i Bangladesh. I det fortrolige referatet fra møtet konkluderer ambassaden med følgende:
I mellomtiden har ambassaden også varslet svenske bistandsmyndigheter (SIDA) om Grameen Kalyan-saken og bedt Sverige bli med på kravet om at alle pengene skal tilbakeføres fra Grameen Kalyan til Grameen Bank.
17. mars 1998:
I en fax fra Franck Rasmussen ved den svenske ambassaden i Dhaka kommer det fram at svenske bistandsmyndigheter (SIDA) totalt har støttet Grameen Bank med 210 millioner svenske kroner i perioden 1989 til 1993. Av disse ble 190 millioner kroner øremerket til de rullerende fondene, og følgelig overført fra Grameen Bank til Grameen Kalyan sammen med Norad-pengene og annen internasjonal støtte.
Rasmussen skriver imidlertid at SIDA ikke kommer til å støtte Norads krav om at pengene tilbakeføres fordi det kan skade omdømmet til Grameen Bank og den gode sak:
18. mars 1998:
Den norske ambassaden i Dhaka skriver et fortrolig brev til Finansdepartementet i Bangladesh hvor de opprettholder kritikken mot avtalen mellom Grameen Bank og Grameen Kalyan.
Ambassadør Hans Fredrik Lehne avslutter med å be myndighetene ta de nødvendige skrittene for å få tilbakeført de 608 millioner kronene som ble overført til Grameen Kalyan.
1. april 1998:
Et nytt møte avholdes i Dhaka mellom ambassaden og Yunus og andre ledere i Grameen Bank. Møte er kommet i stand etter initiativ fra Grameen Bank, som en uke tidligere har fått vite om ambassadens brev til Finansdepartementet i Bangladesh.
Fredsprisvinner Yunus er uenig i at Grameen Kalyan-saken representerer brudd på avtalen mellom Norge og Bangladesh, mens ambassaden fastholder sitt syn.
Ifølge det fortrolige møtereferatet understreket dog ambassaden ”det langvarige og gode samarbeidet mellom ambassaden/NORAD og Grameen Bank, og framholdt at saken burde løses snarest mulig slik at den ikke ville bli kjent og brukt til å skade Grameen Bank”:
Muhammad Yunus skrev brev til Norad-direktøren og ba om hjelp.
Foto: Lien, Kyrre / SCANPIXMuhammad Yunus er nå så bekymret for Grameen Kalyan-saken at han samme dag sender et personlig brev til Norad-direktøren som begynner som følger:
I brevet skriver Yunus at det har oppstått misforståelser mellom Norad/ambassaden i Dhaka og Grameen Bank, og at han håper Strand Gerhardsen kan møte ham når han skal til Oslo senere i måneden.
For øvrig er Yunus mest opptatt av at ambassaden har informert myndighetene i Bangladesh om saken, og at dette kan skape store problemer for Grameen Bank hvis saken blir kjent:
Brevet avsluttes med at Yunus ber om unnskyldning for å ta opp disse forholdene med Norad-direktøren, men at han ikke lenger har andre utveier.
Og Norad holdt tett. Brevet fra Yunus til Strand Gerhardsen, samt så godt som alle de andre dokumenter i saken som Brennpunkt har funnet i Norads arkiv, er stemplet ”unntatt offentligheten”.
29. april 1998:
Et notat fra fungerende direktør i Norad, Kjell Storløkken, refererer fra møtet med Muhammad Yunus, som er på besøk i Oslo.
Norad fastholder fremdeles at det foreligger brudd på avtalen mellom Norge og Bangladesh, og at pengene må tilbakeføres fra Grameen Kalyan til Grameen Bank.
Yunus, som ifølge notatet er ledsaget av Arne Fjørtoft i World View og Helge Dietrichson i Telenor, vil ikke svare på anmodningen ”over bordet”.
I stedet orienterer fredsprisvinneren og hans følge om ”sine planer/ideer i forbindelse med de muligheter for videreføring/videreutvikling den nye teknologien som mobiltelefonteknologien introduserer i Bangladesh”.
5. mai 1998:
Få dager etter at Yunus var i Oslo og situasjonen var totalt fastlåst, har noe skjedd. I et hastebrev fra den norske ambassaden i Dhaka til Norad – også det unntatt offentligheten – skriver ambassadør Lehne at en av Muhammad Yunus sine nære medarbeidere har kontaktet ambassaden med et forslag om kompromiss:
Ambassadøren ber om fullmakt til å godta kompromisset og begrunner det med at det ikke er juridisk mulig å gjøre krav på at alle Norad-pengene på 300 millioner kroner blir tilbakeført:
26. mai 1998:
Ambassaden i Dhaka skriver brev til fredsprisvinner Yunus hvor ambassaden bekrefter at de aksepterer kompromissforslaget. Det går ut på at 170 millioner kroner tilbakeføres fra Grameen Kalyan til Grameen Bank.
De resterende rundt 130 millioner kronene av Norges samlede støtte til Grameen Bank på 400 millioner kroner som også Norge krevde at skulle tilbakeføres, blir i henhold til kompromisset værende i Grameen Kalyan.
Ambassaden avslutter brevet til Yunus slik:
Dermed gravlegges saken og de hemmelige dokumentene i saken arkiveres hos Norad i Oslo.
I 1999 opprettet Norad et team sammen med Grameen Bank for å evaluere den totale norske bistanden til banken gjennom mange år. I evalueringsrapporten (Grameen Bank at 20: Impact and Future Challenges) står det ikke ett ord om Grameen Kalyan-saken og konflikten mellom norske bistandsmyndigheter og fredsprisvinner Yunus.
Høsten 2010:
Verken SIDA eller de andre giverne har etter det Brennpunkt kjenner til krevd tilbakeføring av bistandsmidlene som ble overført fra Grameen Bank til Grameen Kalyan.
Av de 608 millioner kroner som den norske ambassaden i Dhaka ved en tilfeldighet oppdaget at hadde blitt tappet fra Grameen Bank, ble med andre ord bare 170 millioner kroner tilbakeført til Grameen Bank, etter press fra Norge.
De resterende 438 millioner kroner forble i Grameen Kalyan, selskapet som nordmennene ikke en gang hadde hørt om. Tre fjerdedeler av beløpet, som egentlig ble gitt som bistand til rullerende fond i Grameen Bank for utlån til fattige, har altså forblitt i Grameen Kalyan, et selskap som har helt andre formål.
Ingen ansvarlige innenfor Utenriksdepartementet eller Norad – verken de som jobbet med saken den gang eller ledelsen i dag – har villet kommentere saken overfor Brennpunkt.
22. august 2010:
Grameen Bank har fått detaljerte spørsmål fra Brennpunkt om transaksjonen som i henhold til norske og bangladeshiske myndigheter var i strid med bistandsavtalen mellom Norge og Bangladesh. Grameen Bank svarer kort i form av to punkter i en e-post datert 22 august i år:
- Grameen Bank etablerte Grameen Kalyan for å drive med velferdsaktiviteter til bankens ansatte og lånetakere, i henhold til godkjenning fra bankens styre. Men etter avtale med den norske ambassaden i Dhaka har midlene blitt tilbakeført til Grameen Bank.
- Grameen Bank overførte aldri pengene til Grameen Kalyan for å unngå å betale skatt. Banken har siden etableringen i 1983 vært unntatt kravet om å betale skatt.