NRK Meny
Normal

Den glemte fiaskoen

– Vi fikk beskjed om at vi aldri måtte snakke med noen om det som hadde skjedd i Norge, forteller britisk krigsveteran.

Savage

Den britiske veteranen Raymond Savage forteller sin krigshistorie fra Norge i dokumentaren «Alliert og alene» som sendes på NRK1.

Foto: Ekkofilm

Den 13. april 1940 sender generalmajor Otto Ruge det første desperate telegrammet til den allierte ledelsen i England:

Otto Ruge

Generalmajor Otto Ruge satset alt på løfter om øyeblikkelig hjelp fra de allierte. Dette bildet er antakelig tatt i 1941, da Ruge satt i tysk fangenskap på Königstein festning.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

«Vi begynte denne krigen i tro om at den britiske regjering ville handle straks. Vi ble overrasket før vi hadde tid til å mobilisere, og tapte alle våre fly, forsyninger og lagre. Vi må ha aktiv militær assistanse straks og øyeblikkelig.»

Britene svarer med lovnader om hjelp, men skuffelsen er stor når hjelpen først kommer.

Se dokumentarserien Alliert og alene (2:3), søndag 15. mars kl. 20.15.

Les også: Norsk krigsveteran: – Vi trodde taushet var det beste

Tviler på nordmennene

Etter Vidkun Quislings statskupp, stiller den allierte ledelsen i Storbritannia seg tvilende til det norske folk.

«Jeg er skeptisk til å vise noen form for tillit til nordmennene, som ikke har gjort noen alvorlig motstand,» sier statsminister Neville Chamberlain.

De utsetter derfor å sende hjelp, men skriver noe helt annet i et telegram til Ruge:

«Vi kommer så hurtig vi kan, og med stor styrke.»

Britenes egentlige mål er å få kontroll på Narvik og jernmalmen der, men de er redd nordmennene skal tro at de kun er opptatt av dette. Derfor sender de soldater for å gjenerobre Trondheim, etter nordmennenes ønskes. Men de fortsetter å holde detaljene i planen sin hemmelig.

Sendte utrente soldater

General Ruge møter de britiske troppene som ankommer Norge. Fronten sør for Lillehammer har blitt presset ytterligere tilbake, og Ruge ber innstendig om at soldatene heller sendes dit. Den britiske brigaderen forstår alvoret. Han går imot ordre fra London, og sender to bataljoner sørover for å kjempe sammen med de norske troppene.

21. april kommer endelig de britiske soldatene til fronten ved Åsmarka.

Vi kunne høre dem, ropene fra de som ble såret. Og det er da eventyret stopper opp.

Krigsveteran Raymond Savage

Først nå viser det seg at britene som er kommet dem til unnsetning kun er heimevernssoldater med et tretti timers kveldskurs i marsjering bak seg. Soldatene har ikke et eneste kart, og mangler både våpen og utstyr.

– Da vi ble kalt ut i krigen, hadde egentlig ingen av oss avfyrt skudd mot noe som helst før, forteller den britiske krigsveteranen Neville Boak.

Neville Boak

Den britiske krigsveteranen Neville Boak kom som utrent soldat til Norge i 1940.

Foto: Ekkofilm

Eventyret brister

Raymond Savage

Den unge og eventyrlystne Raymond Savage så frem til å delta i krigen i Norge.

Foto: Ekkofilm

Likevel er de britiske soldatene fulle av pågangsmot.

– Krigens virkelighet hadde ennå ikke gått opp for oss. Det var fortsatt et stort eventyr. Som ung mann ønsket jeg et eventyr, så jeg kunne ikke vente, forteller den britiske krigsveteranen Raymond Savage.

Men eventyret tar snart en brå vending. Ved Åsmarka møter de totalt utslitte nordmenn som er i ferd med å trekke seg ut av kampene.

– Det første jeg så var sårede nordmenn på bårer, dekket av blod. Det var et veldig sørgelig syn, og var første gang eventyret fikk et nytt aspekt, forteller Savage.

Det første slaget

Straks britene er ankommet, begynner tyskerne å skyte på dem.

– Heldigvis var det trær overalt, så det var lett å ta en skjermet posisjon, forteller Savage.

Men de begynner raskt å miste soldater.

– Vi kunne høre dem, ropene og skrikene fra de som ble såret. Og det er da eventyret stopper opp. Det var ganske traumatisk, forteller han.

Britene kan ikke gjøre annet enn å ligge i dekning. De har kun lette gevær og én enkelt bombekaster, uten tilstrekkelig rekkevidde. De kaster en røykgranat, av mangel på annet.

– I dette tilfelle ville vi ha noe som drepte, men røyk dreper ikke. Så vi hadde egentlig ingenting, sier Savage.

Britene får ordre om å trekke seg tilbake, men blir fortsatt beskutt i tilbaketrekningen.

Det var ingen glansepisode i den britiske hærens historie.

Krigsveteran Neville Boak

Dagen har vært katastrofal for britene som ikke har fått utrettet noe, og soldatene er nå drevet på flukt tilbake til Lillehammer.

– Vi skuffet dem

Tyskerne rykker inn i Lillehammer, og sender britene nok en gang på flukt.

Nyheten er nedslående for Ruge som har satset alt på den allierte hjelpen. Han sender en strøm av meldinger til London, ber om forsterkninger og om å få innblikk i de alliertes strategi.

– Det nordmennene fikk ut av oss, var et par hundre menn, veldig dårlig utstyrt. Det må ha vært veldig skuffende. Jeg antar at Ruge må ha trodd opprinnelig at vi kom fullt utstyrt, men så at vi kom uten noen ting, sier Savage.

I London virker det som den allierte ledelsen ikke tar alvoret innover seg. Under de daglige krigsmøtene blir det knapt diskutert at de har sendt utrente heimevernsoldater til fronten, kommer det frem i dokumentaren.

Forsterkninger kommer

Tyskerne trapper opp kampen, og bomber alle steder hvor allierte styrker er gått i land. Det begynner å gå opp for den allierte ledelsen at de er i ferd med å tape krigens første felttog mot tyskerne, så de beslutter å sende forsterkninger.

På Englands nasjonaldag, 23. april, er slitne britiske soldater i gang med å bygge nye stillinger ved Tretten. Situasjonen virker håpløs. De har mistet det meste av utstyr og ammunisjon.

– På det tidspunktet hadde alt kollapset rundt oss. Vi bestemte oss for at det beste var å pakke sakene og dra nordover så raskt vi kunne. Noe vi gjorde, forteller Boak.

Endelig kommer forsterkninger, og slaget ved Kvam den 25. april blir det første slaget hvor britene faktisk kan slå tilbake. Kampene raser i to dager, og blir det blodigste under felttoget. På slagmarken ligger over 1300 britiske sårede og døde igjen.

De allierte evakuerer

Selv om det allierte felttoget i Norge offisielt går etter planen, er situasjonen en helt annen.

De militære vil evakuere, men det er tungt å svelge for ledelsen. De politiske ringvirkningene vil bli enorme, og det viktigste for britene blir å komme seg ut av det med mest mulig integritet i behold. Det viser referater fra krigskabinettet som i senere tid har blitt tilgjengeliggjort. Statsminister Chamberlain sa blant annet:

«Å innrømme et nederlag i Norge, vil bli et alvorlig slag for regjeringens prestisje. Tilbaketrekkingen vil virke mindre påfallende hvis vi kan gi verden inntrykk av at vi bare gikk inn i det sentrale Norge for å vinne tid, og dermed skape mulighet til å nå vårt egentlige mål: gjenerobringen av Narvik.»

Uansett hvilken unnskyldning de bruker, er resultatet det samme. Den 28. april sendes en ordre til troppene om at de skal evakuere øyeblikkelig. En ordre som skal holdes hemmelig for nordmennene.

For de alliertes øverstkommanderende i Norge, blir hemmeligholdet umulig å bære. Han forteller det til Ruge, som reagerer med vantro.

«Men hvorfor, deres styrker er ikke slått. Jeg har holdt hæren sammen etter forsikringer om at sterke britiske styrker var på vei med hjelp. Etter dette vil ingen ha tillitt til verken meg eller England» sier Ruge.

Britiske soldater på flukt

Britiske soldater på flukt mens de blir beskutt av tyske soldater. Scenen er rekonstruert i dokumentaren «Alliert og alene».

Foto: Ekkofilm / Alliert og alene

Får munnkurv

Evakueringen er i gang, og de allierte gjør sitt beste for å komme seg i sikkerhet. Noen av soldatene er så slitne at de ikke klarer å henge med på marsjen. Noen gir opp, setter seg ned på veien, og blir tatt til fange av tyskerne.

De er blitt bedt om å marsjere til havna. På veien ser de brennende hus, og en forlatt by i ruiner. Det føles som et nederlag at de ikke kan gjøre noe.

– Det var veldig trist å dra vekk fra Norge på den måten der, sier krigsveteran Bill Grainger.

Ved havna blir soldatene tatt med inn i en stor hall for å få en viktig beskjed.

Neville Boak

På hylla i stua hos Neville Boak står et gammelt foto av den britiske krigsveteranen.

Foto: Ekkofilm

– Vi fikk forbud mot å snakke om felttoget i Norge, fordi det hadde vært en så stor katastrofe. For hvis nyheten kom ut, om hvor dårlig innsatsen og planleggingen hadde vært, ville det påvirke landets moral, forteller Savage.

Det de hadde vært med på omtales i dag som «the doomed expedition» eller «the forgotten fiasco», og som i senere tid har vært lite omtalt.

– Jeg har sett lite skrevet om dette. Kun en sjelden rapport, ofte skrevet av noen som ikke var der og på et senere tidspunkt i historien. Det var ingen glansepisode i den britiske hærens historie, sier Boak.

Krigsveteran David Berry er heller ikke stolt over innsatsen.

– Vi burde ikke reist i utgangspunktet, vi var for svake. De nordmennene jeg møtte var veldig takknemlige for det vi gjorde, men vi gjorde ingen god jobb, sier han.

Laster innhold, vennligst vent..

I to skjebnesvangre måneder i 1940 gjorde nordmenn og allierte motstand mot den tyske invasjonsmakten. Klikk deg gjennom invasjonen av Norge i tidslinjen over.