I midten av april i fjor arresterte det norske kystvaktskipet Nordkapp den russiske tråleren Tsjernigov i fiskevernsonen ved Svalbard. Tsjernigov ble tatt på fersk gjerning mens det fisket med et ekstra finmasket garn i trålen og samtidig som død småfisk ble spylt over bord, altså klare brudd på de avtaler som er inngått mellom Norge og Russland om fisket i dette området. Likevel ble det bråk. Masse bråk. Og grunnen er klar; dette var første gangen den norske kystvakten tok arrest i en russisk båt i Svalbard-sonen og også førte den inn til norsk havn. Og reaksjonene lot ikke vente på seg.
Diplomatisk krise
Telefonene glødet mellom den russiske ambassaden i Drammensveien og det norske utenriksdepartementet, russerne kalte dette et grovt overtramp. Den russiske fiskerikomiteen, som tilsvarer vårt fiskeridepartementet, avbrøt samarbeid i den norskrussiske komité for tekniske fiskerispørsmål. Den russiske fiskeriministeren Jevgenij Nazdratenko truet med å sette inn Nordflåten hvis det ikke ble slutt på de norske provokasjonene.
I Norge ristet man bare på hodet. Dette var jo å snu saken på hodet, mente mange. Tsjernigov hadde brudd alle regler for fiske og for å bevare en allerede fra før utsatt torskestamme. Men for russerne var dette bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Nå hadde de blitt trengt langt nok tilbake i nordområdene rundt Svalbard. Nå var det viktig å statuere et eksempel, og da ble tjuvfiske og ressurskriminalitet en bisak.
Uenighet om sone deling
For Stortingets lovvedtak fra 17. desember 1976 ble det innført en 200 mils fiskevernsone rundt Svalbard, med den begrunnelse at det var nødvendig med regulering i et av de viktigste oppvekstområdene for den norsk – arktiske torskestammen. I loven heter det at norske myndigheter har rett til å fastsette forbud mot å drive fiske i bestemte områder, gi bestemmelser om redskapsreguleringer og minstemål for fisk, samt største årlige fangsmengde for hvert enkelt fiskeslag. Det norske fiskeridirektoratet skal også få ukentlige rapporter om mengden fanget fisk. Fra fiskerihold i mange land ble vedtaket hilst velkomment fordi det var forståelse for nødvendigheten av reguleringer i et området som stod i fare for å bli overfisket. Men bare to land, Finland og Canada har formelt godkjent den norske fiskevernsonen, og blant dem som helt fra starten har vært skeptisk er nettopp Russland.
Russland ser på dette som en felles økonomisk sone der Norge bare har et overordnet ansvar, i følge Svalbardtraktaten fra 1920. Russiske myndigheter følger også opp det tidligere sovjetiske synet om at denne traktaten ble inngått med et svakt Russland som ikke hadde muligheter til å fremme sine interesser internasjonalt på en måte som tilsvarer landets folketall og størrelse.
Island og Russland murrer
Norge har helt siden 1977 forsøkt å styrke sitt forvaltningsregime i Svalbard-sonen, ikke minst gjennom å bygge nye og moderne kystvaktskip med helikoptre som til en hver tid er tilstede i området for å kontrollere at fisket går riktig for seg. Dette har vært stilltiende akseptert av de fleste land, men det har murret både på Island og i Russland. Russland har de siste årene selv hatt små muligheter til å kontrollere egne fartøyer utenfor kysten av Kola, det var først i 1999 at fartøyet Strelets dukket opp i Svalbard - sonen, til stor overraskelse for den norske kystvakten. Pengemangelen i den russiske kystvakten, som nå er lagt under grensestyrkene, har gjort at det ikke har vært mulig å få større fartøyer ut på havet. I dag operere den et mindre antall fartøyer ut fra basene ved Murmansk, blant annet tidligere slepebåter, som er dårlig egnet for fiskerioppsyn.
Men Tsjernigov-episoden fikk fiskerimiljøet i Murmansk til å handle. I løpet av vinteren sørget de for å sikre at den russiske Nordflåten fikk tilført tilstrekkelig med drivstoff til å kunne gjennomføre et tokt til Svalbard-sonen, og dermed kunne grensestyrkene sett i gang med planleggingen. Jageren Severomorsk ble valgt ut, trolig fordi den har helikopter om bord, og fordi størrelsen ble ansett som passende for ikke å overdramatisere situasjonen overfor Norge. Med på toktet var også fiskeriinspektører fra Murmansk, for å vise at dette tross alt var også var et oppsynstokt og ikke en ren politisk maktdemonstrasjon. Og både på norsk og russisk hold ble det understreket at dette tross alt var et fullt lovlig tokt i internasjonalt farvann
-Likevel var dette ført og fremst et signal til norske myndigheter om at vi ikke lenger finner oss i de stadige trakasseringen av våre fiskere sier Vitalij Khoursanov, som driver firmaet Ter-fishing i Murmansk. I tirsdagens Brennpunkt står han fram med sin irritasjon over den norske fiskeripolitikken i Svalbard-sonen, og lover kraftige mottiltak hvis det ikke blir slutt på det han altså kaller rene provokasjoner. Og han får støtte i det politiske miljøet i Moskva, der Konstantin Kosatsjov, tidligere sentral Norden-mann i det russiske utenriksdepartementet, nå nestformann i parlamentet Dumaens utenriksutvalg, sier at Russland kommer til å svare med kraftige mottiltak hvis nordmennene tar seg mer til rette overfor russiske fartøyer i Svalbard-sonen.
Ressurskamp i Batentshavet
Ressurskampen i Barentshavet skjerpes altså, ikke minst fordi det er store og økende verdier det snakkes om. Årlig fiskes det trolig for mellom 20 og 25 milliarder kroner i dette området, og verdien bare øker fordi dette er en vare som markedet vil ha, først og fremst fordi det er et av de reneste havområdene i hele verden. Et eksempel på at motsetningene er store er at Norge og Russland nå nekter hverandres forskningsfartøyer tilgang til egne havområder. Paradokset er at det på russisk side også er fiskeriinteresser i Murmansk som bak kulissene har støttet en politikk med å utestenge de norske havforskningsskipene, trolig for å kunne presse de årlige kvotene i været.
Det norsk-russiske samarbeidet om fiskeriressursene i Barentshavet ble under den kalde krigen trukket fram som et eksempel på at to land med ulik ideologi og politisk ståsted kunne samarbeide til felles beste. Nå knirker dette samarbeidet, til tross for at det i begge land understrekes at de problemene som er i nord bare kan løses gjennom forhandlinger og en åpen dialog.