Historiker Lars Borgersrud gjorde på 1980 og 90-tallet det første vitenskapelige arbeidet om Osvald-organisasjonen. Borgersruds doktorgradsarbeid ble i 1997 utgitt under tittelen ”Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden”. Ved siden av Asbjørn Sundes roman Menn i mørket fra 1947, og summarisk omtale i en del historieverker, er Borgersruds bok en hovedkilde til Brennpunkt-dokumentaren.
- Se
- Les også: |
Research
Etter lesningen av Borgersruds bok stilte vi oss spørsmålene: Hvorfor er det nesten ingen som har hørt om ”Osvald-gruppa”? Hvorfor er de ikke forlengst dekorert? Ville de gjenlevende sabotørene stille opp for å fortelle oss historiene sine – ”hemmeligheter” de hadde båret på i 60 år? Spenningen var stor da vi tok de første telefonene! Og lettelsen ikke mindre da vi møtte åpne dører overalt. Det er fem år siden nå.
Vi reiste Østlandet på kryss og tvers, særlig til Hadeland og Ringerike, men også til Sætre, Røyken, Asker, Tønsberg og i Oslo. Sollia i Vest-Oppland (i dag Solliakollektivet) er et viktig historisk og filmatisk referansepunkt i filmen. Det var her Osvald-organisasjonen hadde sin siste forlegning før det tyske angrepet i slutten av mai 1944.
2. generasjon
Det er ingen igjen av sabotørene fra den innledende fasen, de som deltok i den spanske borgerkrigen (1936-38) og fortsatte med skipssabotasje før verdenskrigen nådde Norge. I dokumentaren møter vi derfor ”2. generasjon-sabotører” rekruttert i 1942-43. Da var politisk tilhørighet ikke lenger viktig – kun viljen og evnen til å drive aktiv motstand mot tyskerne betydde noe.
Bare ett kriterium ser det ut til at lederen Asbjørn Sunde holdt hellig: Medlemmene skulle fortsatt komme fra arbeiderklassen i by og land. Flere hadde dessuten bakgrunn fra Milorg.
Sollia
Signe Raassum var med på flyturen over Sollia for opptak til dokumentarfilm.
Foto: Morten Conradi / NRKSollia kom tidlig med i historien. Dels på grunn av gårdens sterke symbolske verdi som motstandsforlegning (her holdt både NKP og Osvald-organisasjonen til under krigen), dels på grunn av sin flotte beliggenhet. Dessuten fant vi et intervju med Asbjørn Sunde i NRKs arkiver (et at de svært få som finnes!) hvor han snakker mye om Sollia.
Vi gjorde to opptak fra luften. Først med småfly – og etter at NRK Brennpunkt kom inn som produsent – med helikopter. Helikopteropptakene til Brennpunkts fotograf Kjetil Solhøi er fine stemningsskapere og brukes som overganger i filmen. De hvite skyene som blander seg med den dypblå fargen gir en litt trolsk effekt – omtrent som i Ringenes Herre!
Studio
Studiointervjuene er et annet sentralt ”grep” i filmen. Intervjuene ga en fin nærhet til personene og lot sabotørene få ro til å formulere seg. Vi har brukt to-kamerateknikk og ”grønn vegg” med mulighet til elektronisk ”design” av bildebakgrunn. Selv om de medvirkende er amatører i filmsammenheng, gjorde de en kjempeinnsats i studio.
Spedalsk
Det var ca 200 sabotører i Osvald-organisasjonen. 35 ble tatt og skutt. Etter krigen var det mange som ikke klarte å tilpasse seg en ny tilværelse. En del fikk alkoholproblemer, mange fikk nerveproblemer og noen fikk problemer med familie og ektefeller.
Den massive kommunisthetsen og overvåkingen var som å helle salt i åpne sår. Kåre Gramer, en av sabotørene, sa det slik: ”Du ble nærmest regnet som spedalsk hvis du hadde vært med i ”Osvald-gruppa.” Likevel klarte mange seg forbausende godt og fikk en lang og flott yrkeskarriere og et godt familieliv.
Streng prioritering
Leif Kjemperud er tilbake og går langs jernbaneskinnene på Hensbrua under opptak til dokumentarfilmen. Leif og andre sabotører fra Osvald-gruppa sprengte brua sommeren 1944.
Foto: Morten Conradi / NRKÅ lage film med personer som har nådd middagshøyden og vel så det, er krevende. De 8 sabotørene var godt over 80 da vi begynte. Det var ingen tid å miste – prioriteringen måtte være streng. Dessverre døde 3 av de 8 sabotørene før filmen var ferdig. Vi er dypt takknemlig for deres bidrag. Uten dem hadde det ikke blitt noen film.
Satt langt inne
Noen av de medvirkende ønsket ikke å gå i detaljer om krigen. I hvert fall ikke til å begynne med! En av sabotørene, nå avdøde Roar Stub Andersen, var en lederskikkelse i Oslo og Buskerud. Vi visste han hadde deltatt i bankran og i den store jernbaneaksjonen ved Ryghkollen utenfor Mjøndalen høsten 1943. Men det var vanskelig å få ham til å snakke om disse tingene.
Sommeren 2008 besøkte vi Roar og Gerd Stub Andersen i deres sommerhus i Ryfylke. Om kvelden spilte vi av video-opptak med andre sabotører. Gerd og Roar fulgte interessert med. Å se andre fortelle, bidro nok til at det ble lettere for Roar å lette på sløret. Dagen etter gjennomførte vi de første intervjuene om bankranet på Holtet i Oslo og om aksjonen ved Ryghkollen.
De pårørende
Historien om ”Osvald-gruppa” blir ikke fullstendig før vi får historien til deres ektefeller og barn. For mange har det vært tøft å vokse opp med foreldre som krigsveteraner. Som barn våknet de av fedre som skrek og slo om seg i nattlige mareritt.
Vi har også møtt kvinner som først etter 30-40 år fikk kjennskap til hva deres ektefeller gjorde under krigen! Det er vanskelig i dag å forestille seg hvilken belastning det må ha vært.
Reisefølge
For Gunvor Slaatten tok livet en brå vending etter at hun giftet seg med sabotøren Ole Slaatten. Årene etter krigen var preget av sykdom og innleggelser – i tillegg ble hun og mannen utsatt for omfattende overvåking i mange år.
For oss ble Gunvor et meget kunnskapsrikt og hyggelig reisefølge på mange research-turer i prosjektet. Takket være henne oppnådde vi raskt tillit og fortrolighet hos de andre sabotørene.
- Hør
- Les
Riksarkivet
Til glede for forskere og andre som ønsker å arbeide videre med materialet vil vi så snart som mulig overlate filmmaterialet til Riksarkivet i Oslo. Osvald-organisasjonens historie er en del av vår felles historiearv.
