Farvel til en leiegård

– Det er ikke akkurat noe luksusbad. Men hvis man er innstilt på det går det fint. Vi bruker jo ikke akkurat så mye tid der, sier leieboer Christine Malnes Mathisen om toalettet som hun deler med paret i naboleiligheten.

Den gule leiegården på Østkanten i Oslo ble bygget i 1902, og mye står uforandret siden 30-tallet.

Bygården bærer fortsatt preg av leieboerne som har vært der. Trappen i oppgangen er slitt av alle føttene som har gått der, og veggene forteller historier om en tid som har vært. 16 leiligheter har sett Oslo-folk komme og gå gjennom flere generasjoner.

Nå er gården solgt til et eiendomsselskap som har kjøpt opp og totalrenovert flere bygårder i området. Råloftet skal bli til leiligheter med nedfelt balkong, bad skal legges inn.

– Vi er spente på hva som kommer til å skje nå. Det er ingen av oss som er i tvil om at renovering trengs, men det er likevel vemodig. Det er et stykke Oslo-historie som går tapt, sier Mathisen.

Det er ikke mange slike bygårder igjen, ifølge boligforsker Jardar Sørvoll.

– De fleste bygårder med såkalt «understandard» forsvant på 70- og 80-tallet med byfornyelsen, sier Sørvoll, som står bak rapporten «Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010».

SE VIDEO:

Tredje generasjon gårdeier

– Før bodde folk her hele livet. Norges eldste dame Marin Bolette Torp, ble 112 år. Hun leide i fjerde etasje i oppgang B. Hun var en klok og skarp dame, forteller utleier Carina Wangen.

Wangen er tredje generasjons gårdeier, og har arvet gården fra sine foreldre. Hennes besteforeldre kjøpte gården for 80 år siden.

– Bestefar var opprinnelig hjulmaker. Men yrket hans gikk ut på dato og han måtte finne seg noe annet å gjøre. Han mente han kunne leve av dette, og han klarte det fordi han var en nøktern og nevenyttig mann.

Wangen har videreført arven. Hun har selv pusset opp leilighetene i gården. Hun har malt, sparklet og lagt gulv selv, bare med litt hjelp av mannen og sønnen.

– Det er for å spare penger, og det er slik familien alltid har gjort det. Men elektrisitet, rør og kloakk er det andre som må ta seg av. Akkurat det kan andre bedre en meg.

Wangen har vurdert å legge inn bad i alle leilighetene, men innså raskt at det ble for dyrt og arbeidskrevende. Derfor har hun ikke samvittighet til å sette opp husleiene.

– Standarden er ikke der. Det er dusj på kjøkkenet og do på gangen. Jeg synes ikke det er verdt mer. Selv om jeg vet at folk ville ha betalt, sier hun.

Bolignød

Den lave husleien er en etterlevning fra ei tid da boligmarkedet og boligpolitikken var helt annerledes i Norge.

Før 1950 leide ni av ti nordmenn boligene sine. I 1920 rapporterte den kommunale boliginspeksjonen at familier opp til 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken.

Krigen og byveksten gjorde bolignøden enda mer alvorlig. I etterkrigstiden var mellom 30.000 og 40.000 nordmenn på boligjakt i hovedstaden.

Mange utleiere ble fristet til å skru opp husleieprisene. Med det kom folkekravet: Husleiene måtte kontrolleres. En sosial boligpolitikk ble Arbeiderpartiets fanesak. I 1951 sa finansminister Trygve Bratteli at ingen skulle tjene penger på å eie andres hjem.

Husleiereguleringen var en ordning som skulle sikre at leieboere med dårlig råd kunne finne seg et sted og bo. Mange leiegårder i Oslo ble pålagt å holde husleien lav.

Omsensgate 2 var en av leiegårdene i Oslo som var husleieregulert av prisnemnda.

– Jeg husker at min mor var spesielt sint på denne husleieloven. Det var vanskelig å få det til å gå rundt med så lave husleier, sier Wangen.

Familien hadde to leiegårder. Den ene måtte de selge.

– Jeg husker en mann som var på visning hos oss. Han kunne ikke tro at vi leide ut så billig, så han insisterte på å betale med en skreddersydd dress til pappa i tillegg, forteller Carina Wangen.

Godt naboskap

Husleiereguleringen opphørte i år 2000, men Wangen har fortsatt med lav husleie. I de senere år har leiegården vært bebodd av yngre kreative mennesker. Leieboerne har fått lov til å rekruttere venner som naboer.

For Wangen er det vært viktig å ha et stabilt bomiljø. Hun har erfart at dersom husleia er rimelig og naboene kjenner hverandre, vil folk gjerne også bo der lengre.

– Tidligere averterte jeg i avisen etter leieboere, men jeg var ofte ikke fornøyd. Jeg husker spesielt en leieboer som flyttet ved å kaste møblene ut av vinduet.

Wangen bor ikke selv i gården, slik bestefaren gjorde. Tilknytningen er likevel sterk. Hun har mange minner og har investert mye tid i arbeidet med leilighetene. Da hun skjønte at hun ikke kunne beholde gården, kom følelsene.

– Jeg holdt et møte for leieboerne på loftet. Da ville ikke stemmen bære lenger. Det var tungt.

Wangen overtok gården etter sin slagrammede mor i fjor, og hun innså raskt at hun ikke ville greie å beholde gården med de lave husleiene.

– Man må renovere hele tiden, følge med rett og slett. Det kreves en tykkere lommebok, sier hun.

I dag har bygården stadig flere tomme vinduer. Bare noen få av Wangens leieboere er igjen.

To av dem er Stine Knutsson og kjæresten Lucas Melo. Knutsson jobber deltid som kunstmaler og er glad for å ha kunnet bo rimelig, slik at hun har hatt råd til å holde på med egne kunstprosjekter.

– Vi er spente på hva som kommer til å skje nå. Det beste hadde vært å få bo her i fred og fordragelighet i noen år til. Men den tiden er nok over, sier hun.