Organisert kriminell. Det finnes knapt en verre merkelapp å få hvis man er på kant med loven. Vi ser for oss skumle, sterke kyniske menn som svindler, raner og øver vold. Med finlandshette og automatvåpen går de hardt til verks. Noen er villig til å ta liv. I Stavanger ble en politimann drept. For pengenes skyld.
Derfor er det fullt ut forståelig når justismyndighetene med den utrettelige minister Odd Einar Dørum i spissen snakker om en krig mot rettsstaten, som må bekjempes med alle midler. Samfunnet kan ikke sitte rolig og se på en slik utvikling. Bare i forbindelse med Stavanger ranet fikk politiet 40 millioner kroner ekstra for å oppklare det brutale ranet. Stadig mer midler tilflyter politi og påtalemakt for å møte den grove kriminaliteten som griper om seg.
Men det er noe som skurrer. For hva skjer når forbryterne er bak lås og slå? Og hvordan skal organiserte kriminelle passes på? I denne ukas Brennpunkt avdekker kollega Kristin Rosenløw Eeg at alle honnørordene og de politiske initiativene ser ut til å stoppe ved landets fengselsporter. For bak murene går livet slik det gjorde for 20 år siden. Med unntak av fangene, som er blitt langt farligere og bedre organisert.
Lite penger til sikkerhetstiltak
I Oslo fengsel er det bare 2 av 30 overvåkingskameraer som virker. 10 års bønn om budsjettmidler til å oppgradere kameraovervåkingen og alarmsystemet har ikke ført frem. Hvilken som helst Rema butikk er langt bedre overvåket. I dette fengselet, som de fleste bare kjenner fra Olsenbande-filmene, er bemanningen redusert kraftig – fengselsbetjentene er ute av stand til å foreta helt elementær oppfølging av de 150 innsatte. På Ullersmo fengsel er det blitt 12 færre betjenter det siste året.
Ved Ringerike fengsel ble et splitter nytt sikkerhetsbygg åpnet i 2001. Planen var å hindre våpensmugling ved avansert røntgengjennomlysning. Men fengselet har ikke penger til å bemanne bygget – justismyndighetene sier behovet ikke er der, for det har jo ikke skjedd en alvorlig episode. Nei, la oss vente på at det skjer, slik det skjedde på Munch museet. I disse dager er museet stengt, mens det installeres nye overvåkings- og sikrings systemer.
Til overmål viser Rosenløw Eegs tankevekkende fortelling fra livet bak murene at politi og fengselsvesen knapt kommuniserer om de mest utsatte fangene. Fengslene får ikke tilstrekkelig informasjon om hvilken bakgrunn verstingefangene har, og hvilke oppfølgingstiltak som bør iverksettes. Justismyndighetene har etter sigende igangsatt et såkalt «infoflyt» system. Problemet er at helt sentrale deler av politiet ikke kjenner dette systemet.
To måneder etter at Rosenløw Eeg begynte å arbeide med denne dokumentaren kom det et nytt utspill fra Justisdepartementet – en ny tiltaksplan som skulle sikre streng oppfølging av de farligste fangene. Målet er å hindre dem i å fortsette sin kriminelle planlegging og nettverksbygging – ta dem hardere og isolere dem. Men hvem er egentlig de organiserte kriminelle? Er det nok at 2 eller flere har vært sammen om en forbrytelse? På Ullersmo betyr det i så fall at minst 140 fanger faller inn under denne gruppen, mellom 60 og 80 % av de innsatte. Definisjonen er overlatt til fengslene selv.
Og mest betegnende: Det er ikke satt av en krone til å gjennomføre planen. Dermed er det i praksis umulig for et allerede hardt prøvet fengselsvesen og etterkomme de nye kravene fra departementet.
Tøffere soningsforhold
Planen reiser i tillegg alvorlige spørsmål om målet helliger middelet. Amnesty har oversendt hele planen til den internasjonale torturkommisjonen. Mye tyder på at de nye og strenge tiltakene bryter med grunnleggende menneskerettigheter. Og fangene selv får knapt noe incitament til å oppføre seg bra – de får tøffere soningsforhold uansett hva de foretar seg. Som flere advokater har påpekt:
Dette er ingen god kriminalomsorg, men snarere en politikk som vil øke volden, misnøyen og frustrasjonen. Det er ikke en oppskrift på å få kriminelle tilbake til samfunnet som lovlydige borgere.
Tillitsvalgte på Ullersmo karakteriserer Dørums plan som en papirtiger. Det er ikke vanskelig å være enig i at den fremstår som markering av politisk handlekraft, men uten en holdbar konsekvensanalyse. Fengslene er ikke spurt, og det følger ikke med penger til å rette opp de graverende forholdene som dokumenteres i Brennpunkt. Det er alt annet enn godt nytt for de av oss som forventer et minimum av sikkerhet i våre fengsler. Det er heller ikke godt nytt for de fengselsansatte, som må føle seg mer truet enn noen gang av landets verste forbrytere. Og de som tror at Brennpunkt overdriver og er løpegutter for de fengselsansatte, må tro om igjen. Forholdene er faktisk enda verre enn det seerne får ta del i.
Hva nå, Dørum – enda en ny handlingsplan?