Brennpunkts redaktør Morten Møller Warmedal. Foto: Øystein Horgmo
Skoledebatten går for fullt etter at nye internasjonale undersøkelser plasserer norske elever langt nede på lista i kunnskapstester. Hva som er galt strides både lærd og leg om. Men de aller fleste er enige om at noen forutsetninger må være på plass for at læring skal finne sted. Når trusler, rus og voldelig oppførsel invaderer klasserommene blir det umulig å holde fokus på ny kunnskapstilegnelse.
I Brennpunkt har noen representanter for norsk skole vist betydelig mot denne uka. Skolelederne ved Jordal skole i Oslo fortalte at de ikke visste at en del av elevene ved skolen hadde kriminell bakgrunn. Men de kunne fortelle om en avvikende oppførsel som satte hele læringsmiljøet over styr. Hadde de kjent til disse elevenes bakgrunn, kunne de kanskje ha håndtert deres oppførsel. Ingen kan forvente at en vanlig lærer skal kunne hanskes med verstingene.
Barneranerne skulle få skreddersydd hjelp
Brennpunkts dokumentar handler egentlig ikke om forholdene ved Jordal skole, men om problemene rundt barneranere. For de er faktisk barn, de er kriminelle og de er ute av kontroll. Hørt det før? Sikkert, for når barn gjennom vold raner andre barn for penger, mobiltelefoner og klær vekker det mer enn vanlig oppsikt. Og det gjør noe med oss. Ansvarlige borgere, enten vi er foreldre eller ikke, nekter å akseptere et samfunn hvor barn går rundt og er konstant redde og blir uvilkårlig utsatt for vold. Derfor var det unison enighet om at ransbølgen som traff Oslo for to år siden måtte stoppes for enhver pris. Og ifølge politi, barnevern og Oslo kommune ble problemet løst. 101 registrerte barneranere, 90 prosent av utenlandsk opprinnelse, skulle få skreddersydd hjelp. Og ranene forsvant.
Hver fjerde raner under 18 år
To år etter er det en annen historie Brennpunkt kan fortelle. En historie som ryster alle med tilknytning til Jordal skole, men også svært mange andre. For barneraner problemet var ikke løst. Fremdeles er hver fjerde raner under 18 år, og blant dem som nå er blitt over 18 år har 60 prosent gått over til tyngre og grovere kriminalitet. Det florerer med anmeldelser av tyngre ran og vold.
Kollega Tove Austad har lykkes å komme inn i miljøet for å skildre realitetene. Med hjelp av Barnevernets Elvis Nwosu får vi et innblikk i en verden som for de fleste av oss er ukjent. I bunnen av barnas utagering ligger omsorgssvikt, krigstraumer, tap og fravær av kjærlighet - og å bli sett. Noen av dem har verken foreldre eller søsken å lene seg til.
En vanlig møkkajobb fremstår ikke særlig attraktiv når tusenlappene kan fikses på noen timer med dopsalg. Penger gir status, og status i en gjeng av likesinnede er ikke helt uten verdi, når det å skaffe seg og ha en identitet utenfor det etablerte samfunn er det som gir livet mening.
Prosjekt Barneran
Hvorfor er det blitt verre når Prosjekt Barneran skulle fjerne dette problemet fra Oslos gater? Reporter Tove Austad har i sin søken etter svar ikke funnet en enkelt skyldig. For utfordringene er også på dette området en smule sammensatt. Det er ikke gitt at ett enkelt offentlig kontor skal stå til ansvar for hvorfor 101 barneranere ikke har kommet på rett kjøl. Det finnes ingen enkle svar. Derfor konfronterer Brennpunkt heller ikke en ansvarlig politiker eller byråkrat.
I overflodssamfunnet Norge er det fortsatt slik at offentlige etater – barnevern, rusomsorgen, skole, sosialkontor, politiet og humanitære organisasjoner - må jobbe sammen for å få til resultater. Dessverre avdekker Brennpunkt at dette samarbeidet har vært for dårlig i dette prosjektet. Annerledes kan vi umulig tolke de fortvilte skolelederne på Jordal, som følte de sto alene og uvitende på sin egen skole. Gjennom Brennpunkts dokumentar har også foreldrene på Jordal naturlig nok våknet og sinnene er i kok. Når lærerne har kartlagt at over 60 elever på Jordal begynte og bruke og kjøpe narkotika - direkte knyttet til barneranernes videre karriere som dopselgere på skolen - er det ikke vanskelig å forstå frustrasjonen i alle leire.
Barnevernet tar selvkritikk
Barnevernet har beundringsverdig nok vært så selvkritiske at de i et oppgjør med seg selv konstaterer at bare 5 av 101 saker ble fremmet etter «verstinge» paragrafen i barnevernsloven - den som utløser sterke og dyre tiltak. Bare halvparten av de 101 barneranerne har faktisk vært i kontakt med barnevernet, for politiet hadde ikke sendt melding til barnevernet. Hvordan er det mulig i et koordinert prosjekt der alle ranerne er blitt identifisert?
Oslo er ikke byen med det store hjertet når barn ned i 12 års alderen begår alvorlig kriminalitet uten at vi bryr oss. Og stadig rekrutters nye barn til miljøet. I tillegg vet vi at stigmatiseringen av disse barna bidrar til en økende konflikt mellom innvandrere og nordmenn. En konflikt som ikke vil gi annet enn skjerpede fronter, større motsetninger og krav om mer kraftfulle tiltak overfor en gruppe som allerede er svært utsatt.
Kan vi håpe på at alle gode krefter i Hovedstaden makter å følge opp barneranerne på en bedre måte? For deres skyld. Og for vår.