Barnevernet vil ha utenrikshjelp

Økt arbeidsinnvandring til Norge og barnefamilier med tilknytning til flere land gjør at barnevernet får flere grenseoverskridende saker.

– I framtida får staten ta ansvaret, sier barnevernsjef Gunnar Toresen, som prøvde å få India til å akseptere en omsorgsløsning den kommunale barnevernsjefen gikk god for.

– Det var jeg og min kollega mot staten Polen. Jeg hadde ønska mer hjelp, sier barnevernleder Mona Thormodsrud, som prøvde å hente et barn tilbake til Norge fra Polen.

Bortføringen

Sommeren 2011 blei ei polsk jente plassert i beredskapshjem i Larvik. En morgen var jenta borte. Da mor i beredskapshjemmet skulle vekke henne, fant hun et åpent soveromsvindu med et tau festet i en karabinkrok.

Foreldrene hadde hyret den polske privatdetektiven Krzysztof Rutkowski og hans team. Jenta var hentet og fraktet tilbake til Polen. Ved å krysse grenser kunne de slippe unna Barnevernet.

Det var barnevernsleder Mona Thormodsrud i Andebu kommune som hadde plassert jenta i beredskapshjem. Nå mente hun at barnevernet ikke kunne sitte stille og se på at en familie tok saken i egne hender.

Kommunen gikk derfor til sak i Polen for å få jenta tilbakeført til Norge. Justisdepartementet mente ifølge henne at Andebu kommune hadde en god sak.

– De mente at vilkåra var oppfylt, at det var vi som hadde omsorgen for jenta, og at bortføringen var ulovlig, sånn at jenta straks skulle utleveres til Norge.

Hvor langt rekker barnevernets makt?

Norsk barnevernlov gjelder for barn bosatt i Norge. Men hvor langt skal egentlig barnevernets makt strekke seg? Den polske familien var glade for å sluppet unna barnevernet i Norge. Da Andebu kommune gikk til sak for å få jenta tilbake til Norge, ble foreldrene redde for å miste henne igjen.

Under rettssaken i den polske byen Szczecin holdt de den ni år gamle jenta skjult av frykt for det norske barnevernet, forteller de til NRK. Samtidig fryktet barnevernleder Thormodsrud for sin egen sikkerhet.

Hun måtte reise alene til Polen sammen med sin kollega og var redd for å møte den væpnede privatdetektiven som truer norske barnevernansatte. Men hun mener uansett at det var riktig å hevde det norske barnevernets rett i et annet land.

– Detektiven tok et barn som var under norske offentlige myndigheters omsorg lovlig, og tok henne ut av landet. Det er ikke lov, sier hun til NRK.

Polen vant

Men den polske domstolen var ikke enig. Selv om de mente Rutkowski hadde bortført jenta, mente domstolen også at det var til jentas beste å bli i Polen. Andebu kommune tapte dermed saken og jenta bor i dag i Polen.

Vestfold politidistrikt har henlagt bortføringssaken mot privatdetektiv Rutkowski, og han ble heller ikke begjært utlevert til Norge. Men barnevernleder Thormodsrud mener jenta ville hatt det best i Norge og at en norsk domstol burde fått bestemme hva som var barnets beste.

– Dette burde vært avgjort i Norge.

– Tar de ikke omsorgsevne på alvor i Polen?

– Jeg skal ikke si at Polen ikke tar omsorgssvikt på alvor, men vi mente jo, og mener fremdeles, at hun ville vært bedre tjent med å bo et annet sted enn hos foreldrene.

Derfor er hun også skuffet over at hun fikk så lite hjelp fra den norske staten. Hun mener Norge burde stilt seg bak kommunens krav om å få jenta tilbake.

– Vi ble veldig små, det var ingen makt fra sentrale norske myndigheter bak oss, sier Mona Thormodsrud til NRK Brennpunkt.

– Jeg hadde ønska juridisk hjelp. Jeg tror det kunne endra utfallet i selve rettssaken dersom norske sentralmyndigheter hadde vært like aktive som polske.

– Men Polen vant?

– Polen vant.

En spesiell avtale

I Brennpunkt-programmet «Barnediplomatiet» forteller også barnevernsjef i Stavanger, Gunnar Toresen, historien om barnevernsaken i 2011-12 som han i utgangspunktet oppfattet som ganske ordinær.

Men etter at Fylkesnemnda besluttet omsorgsovertakelse for to indiske småbarn, startet en mediestorm uten like i India. Det var TV-historier under vignetten «Norway snatched children» og «The Norwegian Nightmare».

Etter hvert involverte politikere og myndigheter seg. Presset på Norge vokste, og etter råd fra Utenriksdepartementet, innledet Toresen samtaler med diplomater fra den indiske ambassaden for å finne en annen løsning enn fosterhjem i Norge.

Til slutt fant barnevernet, familien, familiens advokat og ambassaden en løsning barnevernsjefen kunne leve med. Barnevernet sa fra seg omsorgen, som ble overdratt til barnas onkel. Den indiske ambassaden stemplet avtalen og barna fikk reise tilbake til India sammen med onkelen. Barnevernet mente at de indiske foreldrene som var bosatt i Stavanger ikke hadde omsorgsevne. Men løsningen med onkelen mente Toresen at barnevernet kunne stå for.

Det holdt ikke

Men også her kom et kommunalt barnevern til kort når fasit til slutt var skrevet. Avtalen som var underskrevet og stemplet i Norge holdt nemlig ikke lenge i verdens nest største land.

Da barna flyttet til India sammen med onkel, flyttet også mor tilbake til India, mens far ble igjen i Norge. Etter få måneder bestemte en indisk domstol at mor skulle få barna tilbake. De flyttet dermed fra onkel og tilbake til mor, som norsk barnevern mente var uten omsorgsevne.

– Vår vurdering var jo at det ikke ville være noen god løsning. Men av og til får man vel bare tenkte man gjorde det man kunne, og så var det ikke godt nok, sier Toresen til NRK Brennpunkt.

Han mener han gjorde det rette når han prøvde å få de norske vurderingene til å gjelde i India. Men han fikk en erfaring.

– Jeg kommer ikke til å gjøre det samme igjen på de premissene jeg gjorde det den gangen, sier Toresen i Stavanger.

– Kan ikke stå seg

Jonas Gahr Støre (Ap) var utenriksminister da barnevernsaken i Stavanger førte til orkan i kastene i forholdet mellom India og Norge. Han er ikke overrasket over at en avtale som ble forhandlet fram på et kommunalt kontor i Stavanger ikke holdt i India.

– Vi kan ikke ha overdreven tro på at vedtak i en norsk rettsinstans om et så følsomt tema står seg for all framtid i et annet land, sier Støre til NRK Brennpunkt.

Når barnevernlederne opplever at de står aleine, er det ikke tilfeldig. Sentrale myndigheter ønsker nemlig ikke å blande seg i de kommunale barnevernsakene. Støre sier til NRK at han var opptatt av å la være å blande seg inn i den lokale barnevernsaken - selv om den skapte enorme utfordringer i Norges forhold til India.

– Man kan jo trå litt feil i hva som er hjelp og hva som er innblanding, sier Støre.

Barnevernsjef Toresen, som også er leder i Norsk barnevernlederorganisasjon, mener derimot staten bør ha en større rolle, slik at man kan prøve å få til omsorgsløsninger i andre land også i framtida. Da holder det ikke at kommunen opptrer på egen hånd, mener han.

– Jeg mener det er helt umulig å tenke seg at en norsk kommune skal inngå en avtale med en annen stat. Skal dette gjøres i framtida, så får staten ta ansvaret for de avtalene. Jeg vil ikke anbefale noen å gå inn på en sånn løsning med mindre det foreligger et internasjonalt avtaleverk hvor norske statlige myndigheter har en garantistrolle.

Blir mer vanlig

Det er ingen tvil om at problemstillinger som dette vil oppstå igjen. Den senere tiden har flere lands ambassader reagert sterkt på at norsk barnevern overtar omsorgen for barna til utenlandske borgere. Både advokater og barnevernsledere forteller til NRK om at ambassader henvender seg om barnevernsaker.

Begge de to barnevernslederne etterlyser en mer aktiv stat når det skjærer seg i forholdet til andre land.

– I saken i Polen stilte vi svakt fordi norske sentralmyndigheter var veldig tilbakeholdende med deltagelse, sier Mona Thormodsrud i Andebu kommune.

Skyr enkeltsakene

Oddbjørn Hauge er ekspedisjonssjef for barnevernavdelingen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Han mener det er et arbeid på gang som kan gjøre slike saker enklere.

– Norge forbereder nå å gå inn i Haag-konvensjonen om beskyttelse av barn med tilknytning til andre stater. Det vil gjøre det lettere å få til forpliktende avtaler mellom oss og andre land som er med i konvensjonen. Vi har mange eksempler på at det er vanskelig å få til fosterhjemavtaler mellom land. Det vil bli lettere.

Men barnevernsjef Gunnar Toresen mener konvensjonen bare løser en brøkdel av slike saker. Han peker på at den bare vil gjelde et begrenset antall land og at den bare vil omfatte saker der det er frivillighet rundt plassering.

– I forhold til andre land er vi fortsatt i den samme situasjonen, nemlig at det må være norsk barnevernlovgivning som gjelder for barn som oppholder seg i Norge. Da er det den lokale barnevernsjefen eller fylkesnemnda som fatter avgjørelsene, bekrefter Hauge i BLD.

– Det kan nok være sånn at da føler barnevernslederen seg i noen grad og stå litt alene i vanskelige saker. Dette er vanskelige saker. Men vi kan ikke gå inn i enkeltsakene, det er et prinsipp som vi må holde fast ved, ellers ville dette bli kjempevanskelig.