Brennpunkt kan dokumentere følgende:
- Norge har eksportert store mengder atomutstyr som er essensielt for produksjon av plutonium til Israel. Plutonium er selve bombematerialet i Israels atomvåpen. Denne eksporten skjedde like etter at Frankrike nektet å bygge ferdig den hemmelige underjordiske plutoniumsfabrikken til Israel.
- Norske myndigheter hadde sterke mistanker om Israels dypt hemmelige atomvåpenplaner allerede i 1958 – før de godkjente salget av tungtvann til Israel.
- Norge leverte et tilbud på bygging av Dimona-reaktoren – Israels atomvåpenreaktor – allerede i 1957. Tilbudet omfattet også et fullt utstyrt anlegg for produksjon av plutonium.
- Norge har gitt israelske atomforskere adgang til all informasjon om produksjon av plutonium.
- Norge forhandlet i 1960 med Israel om å låne ut den første brenselladningen fra den nye norske atomreaktoren i Halden. Israelerne ønsket å øve seg i utvinning av plutonium som denne brenselladningen inneholdt.
- Norge har gitt Israel detaljert informasjon om bygging av underjordiske atomanlegg. Flere av Israels viktigste anlegg for produksjon av atomvåpen er bygget under jorden.
Dette er beretningen om hvordan Norge ble en viktig aktør i Israels atomvåpenprogram:
Israel tok beslutningen om å skaffe seg atomvåpen i 1955-56. Umiddelbart etter begynte israelerne forhandlinger med Frankrike, for å skaffe seg to av de viktigste komponentene i et kjernevåpenprogram – en atomreaktor som kunne produsere flere kilo plutonium hvert år, og en avansert plutoniumsfabrikk for å trekke ut våpenplutonium fra det brukte reaktorbrenselet. Plutonium er selve sprengstoffet i atombomber – og et stoff som bare finnes i ørsmå mengder i naturen. Derfor må plutonium til bombeformål produseres i en atomreaktor.
NORSK REAKTOR TIL ISRAEL?
Da forhandlingene med franskmennene begynte å gå trått, tok israelerne kontakt med nordmannen Gunnar Randers, lederen for det norske atominstituttet Institutt for Atomenergi (IFA), på Kjeller nord for Oslo. Randers var en gammel venn av lederen for Israels atomvåpenprogram, Ernst Bergmann. Israelerne ville nå ha et norsk tilbud på en stor forsøksreaktor med tungtvann – og en norsk plutoniumsfabrikk.
Randers var positiv til den israelske forespørselen – og satte sjefsingeniøren ved IFA, Nils Hidle, i gang med å lage et reaktortilbud. Hidle forteller til Brennpunkt at han laget tilbudet, og sendte det til Israel.
- Tilbudet gjaldt en norsk reaktor på 40 megawatt, og en plutoniumsfabrikk. Reaktoren var, så vidt jeg kan huske, en forstørret utgave av den vi selv var i ferd med å bygge i Halden, sier han.
En slik reaktor ville vært en ypperlig produsent av våpenplutonium til israelske atomvåpen. I ettertid vet vi at det var akkurat dette israelerne planla å gjøre.
- Selv var jeg en reinspikka tekniker, og fattet ikke mistanke om noe slikt. Det tror jeg ikke noen andre gjorde heller. På den tiden hersket det en sterk pro-israelsk stemning i Norge – vi trodde på alt de sa, sier Hidle.
- Men i ettertid, med fasiten i hånd, kan vi vel si at vi burde forstått hva de egentlig ville, legger han til.
Dimona-reaktoren
TUNGTVANNSAFFÆREN
I 1958 ble det klart at Frankrike var villige til å forsyne israelerne med en atomreaktor og en plutoniumsfabrikk. Dermed var det ikke lenger behov for en norsk "backup-løsning". Det norske reaktor-tilbudet ble lagt på hylla. Men Norge skulle fortsatt spille en avgjørende rolle i det israelske atomprogrammet.
Den nye reaktoren som franskmennene bygde utenfor den lille byen Dimona i Israels Negev-ørken var nemlig en tungtvannsreaktor. Reaktorer med tungtvann er av de mest effektive når det gjelder å produsere plutonium. Problemet var at Frankrike selv ikke produserte tungtvann. I stedet kjøpte de sitt eget tungtvann fra Norge. Norsk Hydros tungtvannsfabrikk på Rjukan i Telemark var Europas eneste større produsent av denne viktige varen.
USA var den eneste andre større tungtvannsprodusenten i verden. Men fra USA ville ikke Israel kjøpe tungtvann. Amerikanerne krevde nemlig sterke forsikringer om fredelig bruk, og strenge inspeksjonsrettigheter til atomanlegg som brukte amerikansk tungtvann. I tillegg prøvde israelerne desperat å skjule overfor USA at de i det hele tatt bygget en så stor reaktor som den de bygget i Dimona. De var redde for at amerikanerne ville forpurre hele atomprosjektet hvis de fikk vite hvor omfattende det var.
Da gjensto Norge. Allerede i 1956 fikk Arbeiderpartiets mektige sekretær Haakon Lie en forespørsel fra den israelske fagforeningsmannen Ruven Barkat om Norge kunne tenke seg å levere 25 tonn tungtvann til Israel. Det kunne norske myndigheter.
Men produsenten Norsk Hydro var likevel skeptisk til å selge tungtvann til Israel. De var redde for et fullt sammenbrudd i salget av kunstgjødsel til Israels arabiske naboland, dersom det ble kjent at fabrikken hadde levert vitalt utstyr til israelernes atomprogram. Hydro behøvde ikke å bekymre seg. I de 40 årene som har gått siden tungtvannsavtalen ble underskrevet, har alle dokumentene ligget trygt nedlåst i Utenriksdepartementets arkiv. Den dag i dag er både selve avtalen og de viktigste dokumentene om hvordan den ble til hemmelighetsstemplet – og beskyttet mot innsyn. Først i 1979 ble avtalens eksistens avslørt av forskeren Sverre Lodgaard.
Det steinharde hemmeligholdet – til tross for at avtalen for lengst er historie – er kanskje lettere å forstå når Brennpunkt nå kan avsløre at de norske forhandlerne hadde sterke indikasjoner på at Israel hadde planer om å bygge atomvåpen, lenge før tungtvannsavtalen ble underskrevet. Til tross for dette ble altså tungtvannssalget godkjent.
VISSTE – MEN GJORDE INGENTING
Hovedpersonene i forhandlingene om salg av tungtvann til Israel var Jens Chr. Hauge, sjefen for Institutt for Atomenergi Gunnar Randers, og byråsjef Olaf Solli i Utenriksdepartementet. For Israel forhandlet chargè d`affaires ved legasjonen i Oslo, Meron. Utenriksdepartementet ville ha en klausul i avtalen som garanterte Norge retten til å kontrollere at Israel ikke brukte tungtvannet til militære formål. Israelerne strittet imot – og på norsk side gjorde spesielt Gunnar Randers det han kunne for å begrense den norske kontrollretten.
Brennpunkt kan nå avdekke et oppsiktsvekkende forhold: Under forhandlingene i Utenriksdepartementets lokaler i Oslo fikk de norske forhandlerne sterke indikasjoner på at Israel var ute etter å skaffe seg atomvåpen. Referatene fra disse forhandlingene er fremdeles hemmelighetsstemplet. Men i et notat fra desember 1960, som Brennpunkt har fått nedgradert, skriver statssekretær Hans Engen i Utenriksdepartementet følgende:
"Det er sikkert ikke noe grunnlag for å anta at Israel har, eller vil få, noe selvstendig kjernefysisk potensial. Det er derimot skjellig grunn til mistanke om at samarbeidet mellom Israel og Frankrike på det kjernefysiske området også omfatter våpenproduksjon. Det kom fram tydelige indikasjoner på dette under forhandlingene om en norsk-israelsk avtale"
Hans Engen var i 1960 en av de mest sentrale i norsk utenrikspolitikk. At han den gangen ikke trodde at israelerne ville klare å skaffe seg en selvstendig atomstyrke, er ikke rart. Verken han eller mange andre visste om den hemmelige plutoniumsfabrikken som israelerne bygget under sanden i Negevørkenen. Men når han i sitt notat slår fast at de norske forhandlerne mottok "klare indikasjoner" på at våpenproduksjon var ett av Israels mål med atomprogrammet, er det åpenbart at vår utenrikspolitiske ledelse hadde kjennskap til mer enn de ville innrømme - den gangen og nå. De visste samtidig at den eneste reaktoren i Israel som kunne brukes til våpenproduksjon var Dimonareaktoren, dit det norske tungtvannet skulle.
I verket Norsk Utenrikspolitikks Historie avdekket forskerne Helge Pharo og Knut Einar Eriksen i 1997 at Hans Engen var overbevist om at israelerne ønsket å produsere atomvåpen. Brennpunkts nye opplysninger viser at Engens mistanker skrev seg fra informasjon som kom fram under selve tungtvannsforhandlingene mellom Norge og Israel – der hovedtemaet var det norske kravet om fredelig bruk av tungtvannet.
Til tross for at norske myndigheter altså hadde kunnskaper om Israels atomvåpenplaner under forhandlingene, var det ingen som stanset tungtvannssalget.
Da avtalen omsider ble annullert i 1991, og tungtvannet ble kjøpt tilbake til Norge, hevdet norske myndigheter at de var ført bak lyset av israelerne. Nå vet vi at de visste nok til ikke å la seg lure.
NORSK PLUTONIUMSVERKTØY TIL ISRAEL
Sommeren 1960 var det israelske atomvåpenprogrammet inne i en dyp krise. Utgravningen for den hemmelige underjordiske plutoniumsfabrikken var ferdig, og franske og israelske ingeniører og bygningsarbeidere hadde støpt ferdig de tykke betongveggene til den seks etasjer dype bygningen. Man var klare til å sette i gang monteringen av det avanserte spesialutstyret som trengs for å utvinne den ekstremt radioaktive plutoniumen.
Så satte den franske presidenten De Gaulle alle bremsene på. Da han hadde kommet til makten to år tidligere hadde han ikke blitt fullt informert om hvor omfattende den franske atomassistansen til Israel var, og at denne assistansen ville sette israelerne i stand til å produsere atomvåpen. De Gaulle ble rasende da han fikk høre om plutoniumsfabrikken som var under bygging, og beordret full stans i all fransk assistanse.
- Dette førte til panikk hos de israelske planleggerne. Uten plutoniumsfabrikken ville Dimona-reaktoren være bortimot ubrukelig. Uten plutonium kunne ikke atombomber bli laget, sier den israelske historikeren Avner Cohen til Brennpunkt. Cohen er seniorforsker ved det anerkjente amerikanske forskningsinstituttet National Security Archive, og ga i fjor ut boken "Israel and the bomb". Han regnes som den fremste eksperten på Israels atomvåpenprogram i dag.
Midt under denne krisen kom en meget viktig mann på ilbesøk til Oslo. Mannen var Manes Pratt, selveste lederen for byggingen av Dimona-anlegget. 22.juli landet han på Fornebu, og ble øyeblikkelig tatt med på omvisning på det norske atomanlegget på Kjeller. Der fikk Pratt se alt det avanserte atomutstyret som det norske firmaet Noratom AS kunne levere. Det Pratt var mest interessert i å se på var utstyret i den norske plutoniumslaboratoriet på Kjeller. Dette var akkurat slikt utstyr israelerne trengte til sin plutoniumsfabrikk i Dimona etter at franskmennene trakk seg ut av samarbeidet.
I slutten av oktober 1960 kom bestillingslisten fra den israelske atomenergikommisjonen til Oslo. På listen, som Brennpunkt sitter på, står store mengder utstyr som er essensielt i en plutoniumsfabrikk. Israelerne ville blant annet kjøpe blyskjermede celler og bokser med fjernstyrte robotarmer for å behandle høyradioaktivt materiale, og utstyr for fjernstyrt behandling av brenselselementer fra atomreaktoren.
Summen israelerne ville bruke på utstyret var 640.000 dollar. I den hemmelige tungtvannsavtalen mellom Norge og Israel hadde israelerne nemlig forpliktet seg til å kjøpe norsk atomutstyr for denne summen. Til nå hadde ikke israelerne vært særlig interessert i å oppfylle denne delen av avtalen. Men når Frankrike plutselig trekker sin assistanse vekk, blir den israelske interessen for norsk atomutstyr rødglødende.
Og mens Utenriksdepartementet var veldig opptatt av å få israelerne til å garantere at tungtvannet israelerne kjøpte bare skulle bli brukt til fredelige formål, var det ingen som tenkte på å kreve noen slik erklæring for dette atomutstyret.
- Det var muligheten for salg av atomutstyr fra norsk industri som var hele drivkraften bak tungtvannsavtalen. Men det var ingen som sa noe om hva slags utstyr det var snakk om. Dette skulle ordnes direkte mellom Israel og Noratom. Det var aldri snakk om å legge noen bindinger på det salget. Etter forhandlingene hørte vi aldri mer om utstyret, sier en av de sentrale aktørene fra tungtvannsforhandlingene i 1958 til Brennpunkt.
Nils Hidle var sjef for atomdivisjonen i Noratom. Han husker at store mengder utstyr ble eksportert til Israel på begynnelsen av 60-tallet. Han synes å huske at det totalt ble eksportert utstyr for ca. fire millioner norske kroner. Det tilsvarer 35 millioner kroner etter dagens pengeverdi.
- Jeg husker spesielt at vi solgte dem skjermede bokser og fjernstyrt manipulatorutstyr, sier han.
Få stilte spørsmålstegn ved denne eksporten. Utstyret ble beskrevet som "vanlig laboratorieutstyr". Bare ekspertene visste hva det kunne brukes til.
- Dette utstyret må man ha hvis man skal bygge en plutoniumsfabrikk, slår den amerikanske atomkjemikeren Floyd Culler fast overfor Brennpunkt. Culler har vært sjef for det amerikanske atomlaboratoriet i Oak Ridge i Tennessee og ledet selv flere amerikanske inspeksjoner av Dimona-anlegget på 60-tallet. Da lette amerikanerne nettopp etter den israelske plutoniumsfabrikken – men fant den aldri. Når Culler får se listen over det norske utstyret israelerne ville kjøpe, er han ikke i tvil om hva de skulle bruke det til.
Avner Cohen er heller ikke i tvil.
- Israel gikk til Norge for hjelp, da franskmennene trakk seg ut. Når man ser på bestillingslisten og tidspunktet den kom på, mener jeg dette er helt klart. Israel ville redde Dimonaprosjektet med norsk hjelp, sier han.
Cohen mener den norske hjelpen kan ha satt Israel i stand til å produsere atomvåpen tidligere enn de ellers ville klart.
- Dette utstyret ville nok israelerne etterhvert klart å lage selv - men det ville tatt lengre tid, sier han.
Nøyaktig hvor det norske utstyret er plassert og nøyaktig hvilke oppgaver det brukes til får vi neppe vite før Israel inviterer til åpen dag i det topphemmelige Dimona-anlegget. For at utstyret havnet nettopp der er det liten tvil om. Mannen som var i Norge ved to anledninger for å besiktige utstyret, Manes Pratt, var selve sjefen for byggingen av Dimona-anlegget. Og etter avsløringene til den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 og Avner Cohen i 1998 er det gjort klart at Dimona-anlegget har èn oppgave: Å produsere israelske atomvåpen. Alt tyder på at norsk atomutstyr for flere titalls millioner kroner har vært brukt til dette formålet. Kanskje brukes det ennå.
PLUTONIUMSKOLEN PÅ KJELLER
På 1950- og et stykke inn på 1960-tallet var Norge en atomstormakt. Takket være innsatsen til det norske atomkompleksets sjef, Gunnar Randers, konstruksjonsmesteren Odd Dahl og forsvarsminister Jens Chr Hauge, var Norge det sjette landet i verden som greide å bygge en atomreaktor. Reaktoren "Jeep 1" kom i drift i 1951 – utvilsomt en stor industriell prestasjon.
Norge var også svært tidlig ute med en annen sentral atomteknologi – utvinning av plutonium fra brukt reaktorbrensel. Allerede i 1953 ble det første plutoniumet utvunnet på Kjeller, og på slutten av 50-tallet sto et fullt utbygget plutoniumsanlegg ferdig inne på området til Institutt for Atomenergi. Tanken var at man en gang i fremtiden skulle kunne bruke plutonium som drivstoff i atomreaktorer – og da måtte man være forberedt.
Plutonium har imidlertid et langt mer uhyggelig bruksområde – det er selve sprengmaterialet i atombomber. Da det første norske plutoniumet ble produsert på Kjeller, var denne teknologien blant de dypeste hemmelighetene til de andre atommaktene, for å hindre videre spredning av atomvåpen. På Kjeller var det annerledes. Gunnar Randers og hans institutt sto for en total åpenhetslinje. All teknologi og alle forskningsresultater var åpent tilgjengelig for alle som var interessert. Og interessen var enorm. Forskere fra en lang rekke land, blant dem India, Argentina, Jugoslavia og Brasil, valfartet til det norske atomsenteret. Alle disse landene hadde aktive atomvåpenprogrammer, og samlet inn atominformasjon med stor energi.
Brennpunkt vet at minst èn israelsk atomforsker arbeidet over lengre tid i det norske plutoniumslaboratoriet, før israelerne hadde sin egen plutoniumsfabrikk klar. Der hadde han full innsikt i alle prosessene for produksjon av bombematerialet.
ATOMBRENSELET I HALDEN
I juni 1959 kom den norske atomreaktoren i Halden i drift. Brenselet i reaktoren var 7 tonn uran, som Norge hadde fått fra Storbritannia. Denne første brenselladningen skulle være i bruk fram til sommeren 1961.
Sommeren 1960 var den norske atom-sjefen Gunnar Randers på besøk hos sin israelske kollega Ernst Bergmann i Israel. Da kom Randers med et oppsiktsvekkende tilbud: Han tilbød å selge eller låne ut den første brenselladningen fra Halden-reaktoren til Israel.
Denne ladningen inneholdt nok plutonium til at israelerne ville hatt stort treningsutbytte av å kjøpe den. Israelernes egen plutoniumsfabrikk var snart ferdigbygget, og de hadde et behov for materiale til å trene seg i produksjonen av dette stoffet – som vi nå vet at de skulle bruke i atomvåpen.
Den norske brenselladningen var opprinnelig levert av Storbritannia, og britene måtte gi sin tillatelse for at Norge kunne eksportere uranet videre til Israel. I slutten av desember 1960 gikk det et brev fra Institutt for Atomenergi til de britiske uranleverandørene. I brevet, som er ført i pennen av prosjektlederen for Halden-reaktoren Olav Robert Kåsa, spør han om britene har noe imot at Norge selger uranet videre til Israel."Fra vår side er det ingen innvendinger mot å selge denne ladningen til Israel", skrev Kåsa.
Hva som videre skjedde i denne saken, gir arkivene ikke svar på – Kåsas brev er det siste som finnes. Den første brenselladningen er den dag i dag lagret på reaktorområdet i Halden. Institutt for Energiteknikk, som driver Halden-reaktoren, hevder overfor Brennpunkt at ladningen, eller deler av den, aldri har vært ute av landet.
Uansett er det oppsiktsvekkende at Gunnar Randers og det norske atommiljøet var såpass positive til å selge brenselladningen til Israel at de forsøkte å overtale britene til å gå med på planene. Om israelerene hadde fått tak i bestrålt reaktorbrensel så tidlig som i 1961 – flere år før deres egen reaktor var kommet i gang - ville det ha gitt dem uvurderlig trening i plutoniumsproduksjon. Dette ville sannsynligvis gjort at de kunne ha produsert atomvåpen enda tidligere enn de faktisk gjorde.
UNDERJORDISKE ATOMANLEGG
Den norske atomreaktoren i Halden var bygget dypt inne i Månefjellet, ved Saugbruksforeningens fabrikkanlegg. Da reaktoren ble åpnet i 1959 var den den første i sitt slag som var plassert under jorden. Byggingen av Halden-reaktoren ga derfor den norske atomindustrien mye verdifull kunnskap om en slik lokalisering.
Også israelerne var interessert i underjordiske atomanlegg – men av helt andre grunner. Selve Dimona-reaktoren var bygget over bakken, men de hemmeligste og mest sensitive anleggene ville israelerne skjule under jorden. Dette gjaldt blant annet plutoniumsfabrikken i Dimona.
I 1962 ba Israels atomenergikommisjon om inngående informasjon om Halden-reaktoren. Spesielt ville de vite i hvor stor grad radioaktiv stråling blir stoppet av steinlaget rundt underjordiske anlegg – og hvordan en reaktorulykke ville arte seg i et slikt anlegg.
"Vi planlegger å bygge fremtidige kraftreaktorer under jorden", skrev atomenergikommisjonen som begrunnelse for spørsmålene sine. Til dags dato er den eneste større atomreaktoren som er bygget i Israel, Dimona-reaktoren.
Svaret på den israelske forespørselen var positivt. Israelerne fikk tilgang til den forskningen som fantes rundt den underjordiske plasseringen av Halden-reaktoren.