Hopp til innhold

Groruddalen - fra moderne idyll til «drabantbytragedie»

Da folk flyttet inn i drabantbyene i Groruddalen, var det ingen som så for seg at dette skulle bli Norges mest utskjelte dal.

Ammerud

Oslos største boligblokker ligger på Ammerud. Drabantbybebyggelsen ble kritisert for å være «menneskefiendtlig» og «livløs».

Foto: John Myhre / OBOS

Utbyggingen av Groruddalen på 50- og 60-tallet ble sett på som et strålende fremskritt.

Anne-Kristine Kronborg

– Drabantbyene var en praktisk og gjennomførbar måte å løse boligmangelen på, forteller kunsthistoriker og forfatter Anne-Kristine Kronborg.

Foto: Vera S. Graasten Holt / OBOS

– Her skulle det moderne Norge vokse frem, og inspirasjonen ble hentet fra blant annet England og Sverige, forteller kunsthistoriker Anne-Kristine Kronborg.

Hun er forfatter og forsker med et spesielt fokus på byutvikling og arkitekturhistorie i Oslo.

– De nye bydelene i Oslo skulle være ryddige og oversiktlige. Boligene skulle lokaliseres i egne områder - drabantbyer - som til en viss grad skulle være selvforsynte. De skulle få sitt eget lille sentrum med T-bane, lege, post og butikker.

I et etterkrigs-Norge preget av enorm boligmangel skulle boligblokkene markere et endelig farvel til trekkfulle utedoer og mørke bygårder i storbyens sentrum.

Groruddalen skulle bli et laboratorium for det gode liv i en stadig rikere velferdsstat.

Men det skulle ikke gå lenge før idyllen om den moderne drabantbyen skulle begynne å slå sprekker.

Les: Slik splitter flyttemønsteret Oslo

«Kriminelle» og «analfabeter»

På 70-tallet kom flere rapporter som fokuserte på de negative sidene ved den nye boformen. Og konklusjonene var nådeløse da ekspertene skulle avgi sin dom over betongkolossene:

Den såkalte «Stovnerrapporten» fra 1975 kunne fortelle om deprimerte og ensomme barn som hadde «mistet evnen til å lese, skrive og regne», og som etter all sannsynlighet kom til å ende opp som analfabeter.

NRK laget denne reportasjen om Stovner-rapporten i 1975.

Video: NRK laget i 1975 denne reportasjen om den såkalte Stovner-rapporten.

Høyblokkene ble kritisert for å være «et miljø som la forholdene til rette for passivitet, hærverk og nederlag».

Jon Guttu

– Groruddalen er langt bedre enn sitt rykte, mener arkitekt og boligforsker Jon Guttu.

Foto: Even Kjølleberg / NRK

– Kritikerne mente blant annet at bebyggelsen var for stor, befolkningen for ensartet og at det manglet variasjon. Det var for lite bymessig, og ble beskrevet som «grønne ørkener» uten naturlige steder hvor menneskene kunne utfolde og utvikle seg, sier arkitekt og forsker ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR), Jon Guttu.

– Etter min mening var mye av det som kom frem i rapportene sterkt overdrevet, og veldig ufortjent. Spesielt i «Stovnerrapporten» valgte man kun å fokusere på det negative, sier han.

– Elendighetsbeskrivelsene man ofte hørte fra utlandet passet overhodet ikke til Groruddalen. Etter min mening er det ingen andre som har lykkes like bra som Norge med drabantbyer, sier Guttu.

– Drabantbyen tok ansvar

Selv mener Guttu drabantbyen på de aller fleste områder representerte en klar forbedring. Men det var ingen tvil om at det var ting i Groruddalen som ikke fungerte.

Noen steder hadde byggearbeidet gått veldig fort. I løpet av noen få år hadde det blitt bygd byer med titusener av innbyggere, for det meste småbarnsfamilier. Ofte uten å følge opp med bra nok servicetilbud til beboerne.

Spesielt den første tiden var det mye som ikke var på plass. Med prekær boligmangel hadde nesten alle ressurser gått med til å bygge boliger. Kinoer, fritidsklubber og idrettsarenaer hadde blitt prioritert bort.

Skoler og barnehager var overfylte, fritidstilbudene få og spesielt barn og ungdommer hadde lite å ta seg til.

– Drabantbyene endte opp med å ta ansvaret for mange av problemene som skulle oppstå da Norge skulle vokse til å bli en moderne velferdsstat, sier Guttu.

Drabantbyene ble bygget for å huse de store barnekullene som kom etter krigen. Det var her de første ungdomsklubbene kom. Og det var her, ikke i villastrøkene på vestkanten, at sosialboliger og senere innvandringen skulle komme, forteller han.

På Stovner og på Ammerud skulle det bli en opphoping av kommunale leiligheter der ressurssvake mennesker flyttet inn. Det skulle gi utslag både i senere levekårsundersøkelser, og ikke minst i de omstridte rapportene.

Les: – Det er bare en myte at Groruddalen er dårlig

Les: – Media undervurderer Oslo øst

«68´erne» kommer

– Mye av den negative omtalen hadde sitt utspring i at det på 70-tallet kom en sterk modernismekritikk hos arkitektene og sosiologene, forteller Anne-Kristin Kronborg.

Forfatterne av rapportene om drabantbyene var «68´ere». De hadde nye tanker om medbestemmelse, demokrati og brukermedvirkning fra byens innbyggere.

– De var imot den topptunge og noe rigide formen for samfunnsstyring og byplanlegging man hadde sett etter krigen. De hadde heller ikke den nakne bolignøden som referanseramme, men følte man var kommet til et punkt der man hadde råd til å kreve mer enn bare å få dekket basisbehovene. Variasjon, utfoldelsesmuligheter, individualitet, kreativitet var med ett på alles lepper, forteller hun.

Plutselig hadde idealet blitt små hus i små grender, ikke store blokker på en gressplen.

Mediene var raske med å fange opp kritikken, og fulgte opp med historier om hvor ille forholdene var i de store boligblokkene. Aftenposten beskrev Groruddalen som en «Drabantbytragedie», der store «bomaskiner» var barnefiendtlige og psykisk nedbrytende miljøer hvor kriminalitet og rusproblemer blomstret.

Fjernere fra drabantbyens intensjon og ideal var det knapt mulig å komme.

– Rasjonelt og effektivt

Norge etter krigen skulle nemlig bli bedre enn noen sinne. Fremtidsoptimismen var stor, og veksten enorm både i befolkning og i økonomi. De fleste nye arbeidsplassene var i byene, og folk strømmet til.

Det som hadde vært landsbygd måtte nå bli by. Gårdene og skogene rundt Alnaelva skulle forvandles til drabantbyer. Groruddalen skulle bli et laboratorium for det gode liv i en stadig rikere velferdsstat.

– Drabantbyprinsippet var en rasjonell og effektiv måte å utvide Oslo, og en gjennomførbar og praktisk måte å bygge gode boliger på, forteller Anne-Kristine Kronborg.

Større enn Stavanger

I høyblokkene på Ammerud og Tveita kunne barnefamiliene flytte inn i lyse, praktiske hjem med tilgang til alle moderne hjelpemidler. Med nærhet til naturen skulle menneskene langt vekk fra bykjernens støy, trafikk og forurensning.

Drabantbyene i Groruddalen skulle bli arbeiderklassens paradis.

Video: Drabantbyen skulle være løsningen på etterkrigstidens bolignød. Groruddalen skulle bli det fremste symbolet på den nye boformen.

Alt bygget rundt T-banen, som både knyttet drabantbyene sammen og ga nærhet til byen. Her kunne innbyggerne ta banen hjem fra jobb, handle på kjøpesenteret, som ofte lå i direkte tilknytning til blokkene, før de tok heisen rett opp i sin egen leilighet.

På bare noen få år hadde Groruddalen blitt Norges mest folkerike dal. De fire bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner fikk en samlet befolkning på over 130 000 mennesker. Det er flere enn i Stavanger.

– Preger ennå dalen

Men, i løpet av like mange år hadde Groruddalen også blitt landets kanskje mest utskjelte dal. Brennemerket som menneskefiendtlig og preget av sosial nød og konflikter - et merke som ikke har forsvunnet:

Kronborg mener hovedproblemet med rapportene var at kritikken ble fremsatt og formidlet på en ufortjent og lite konstruktiv måte, og at de skulle gjøre det nærmest legitimt å hetse Groruddalen.

– Det negative bildet henger dessverre ennå ved. Det er synd, for jeg synes Groruddalen er et veldig fint sted. Heldigvis er det i ferd med å forandre seg, og etter hvert som Oslo vokser vil Groruddalen bare bli enda mer sentralt, mener hun.

SE FØRSTE DEL AV DOKUMENTARSERIEN «DALEN VÅR» PÅ NRK1 5. MARS KL. 20.15, ELLER I NETT-TV.