NRK Meny
Normal

Mye støtte etter Brennpunkt-dokumentar

Det har kommet mange sterke reaksjoner etter NRK Brennpunkt-dokumentaren «Brustne Hjerterom», som omhandlet barnevernets oppfølging av fosterhjem.

Ida Vikaune og familien

En av de som har kontaktet Ida Vikaune etter Brennpunkt-dokumentaren husket henne og fosterdatteren fra sykehuset.

Foto: Svend Even Herra / NRK

Over en halv million nordmenn har sett dokumentaren «Brustne Hjerterom», som gikk på NRK1 tirsdag denne uken.

– Rørende tilbakemeldinger

Både NRK og de medvirkende har mottatt en rekke reaksjoner – i all hovedsak positive. Mange sier at de kjenner seg igjen og har liknende historier.

Arnt Eid

Arnt Eid sier at det var tøft å stå fram i dokumentaren, og at støtten de har fått i etterkant har vært viktig.

Foto: NRK

De tidligere fosterforeldrene Arnt Eid og Sisel Eid fra Hølonda i Sør-Trøndelag sier at de har mottatt nærmere 80 eposter og sms fra hele landet.

– Vi har fått mange fantastiske og gode tilbakemeldinger. Vi er selvsagt klar over at det kan komme noen med helt andre syn, men det spiller ingen rolle.

– Til og med fosterbarnas nærmeste uttrykker stor takk, og jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor viktig akkurat disse ordene er for oss. Det er svært rørende, sier Arnt Eid.

Også de tidligere fostereldrene Ida Vikaune og Stein Løkke Tomassen har opplevd massive reaksjoner:

– Det hagler inn meldinger, mail og telefoner, alle er utelukkende positive, men sinte på et system som minner om land vi ikke liker å sammenligne oss med, sier Ida Vikaune.

Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold

Reagerer på metode

Noen av reaksjonene skiller seg ut.

– En psykolog som har jobbet som sakkyndig i barnevernet og har tilknytning som spesialfelt, reagerte spesielt på hvordan barnevernet hadde kuttet kontakten mellom oss og fosterbarnet, sier Vikaune som også sier at deres advokat har hatt en stor strøm av henvendelser.

Barnevernet beklaget i dokumentaren at de brukte et hastevedtak for å hente fosterbarnet, som hadde vært i familiens omsorg i nærmere tre år. De mener likevel det var rett å flytte barnet, selv om fosterjenta måtte bo i ett år på institusjon før hun kom til en ny fosterfamilie.

Laster Twitter-innhold

Husket Ida fra sykehuset

Det er barnevernets beskrivelse av Ida Vikaunes hjem som et «kaldt hjem» som mange reagerer på.

Derfor ble familien svært rørt da en fremmed dame skrev til dem og fortalte om hvordan hun opplevde Ida Vikaune som omsorgsperson på St. Olavs hospital. Brevskriveren lå på sykehuset med sitt nyfødte barn og kunne se hvordan Ida sto på for den syke jenta.

Ida jobbet som spesialsykepleier på sykehuset der jenta fikk behandling.

Ingen armer sa de på TV. Men det var jo akkurat det du var! Det var de gangene du var der at vi kunne slappe av i forhold til henne. Da fikk hun armer rundt seg, da fikk hun god kroppskontakt, da fikk hun sitte i fanget.

Kvinne som delte rom med fosterdatteren til Ida da hun lå på sykehuset

Brennpunkt har snakket med brevskriveren og hun har tillatt oss å gjengi det hun skriver:

«Hei! Jeg ble skikkelig sint og trist da jeg så din historie på Brennpunkt. Vi hadde plassen ved siden av den lille jenta på den gamle nyfødtintensiven. Der satt vi dag og natt med vår lille datter som ble født ekstremt prematur i januar 2006.

Jeg husker din fosterfatter godt. Hennes skjebne gikk innpå meg. Jeg var redd hver gang det surklet. Vi lurte på hvor foreldrene var, hvorfor de ikke var hos henne? Det var så trist, hun lå ofte alene. Hvorfor kunne ikke de sitte hos henne, vi satt jo der med vår like utsatte jente oppå oss i timesvis hvert døgn.

Foreldrene var innom en eneste gang vi var der. Sykepleierne kom bare når det surklet så mye at alarmen gikk. Hver time jeg satt der ville jeg ha henne hos meg også, ikke la henne ligge der alene så lenge, så liten.

Så var det DU! Tryggheten og roen. «Ingen armer», sa de på TV. Men det var jo akkurat det du var! Det var de gangene du var der at vi kunne slappe av i forhold til henne. Da fikk hun armer rundt seg, da fikk hun god kroppskontakt, da fikk hun sitte i fanget. Da kom: «....vuggende, vuggende over Kattegat».

Mannen min og jeg snakket mye om henne, lurte på hvordan det gikk. Vi håpet at du, som vi skjønte hadde henne som jobb, kunne gjøre livet hennes så trygt som vi så det var med deg.

Vi visste hvor utrolig mye jobb det var med henne og var bekymret for om hun hadde noen framtid og jeg er imponert over at du maktet å ta over. Og det gikk jo slik. Det var bare så forferdelig tragisk å høre hvordan dere ble behandlet og hvor trist det hele endte. Håper hun får se Brennpunkt når hun blir større!»

Norge har et stort behov for flere fosterfamilier. Sissel og Arnt påtok seg omsorg for to søsken av de i alt 10.000 barna som ikke kan bo hos egne foreldre. Men etter å ha knyttet seg tett til barna, fant de ut at den lille jenta og gutten hadde langt større problemer enn hva barnevernet hadde informert dem om. I Brennpunkt forteller flere fosterforeldre om et barnevern som ikke gir dem støtten de trenger. Til slutt måtte Arnt og Sissel selv gi opp, mens barna ble skilt og sendt til hvert sitt nye fosterhjem.

Se Brennpunkt-dokumentaren «Brustne Hjerterom»

Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold