Selv betegner Jahr tiden på ungdomsskolen som den vanskeligste. Vi ringer rektor på Bøler skole og henviser til at Jahr har løst skolen fra taushetsplikten. Kan hun fortelle litt om hvordan han var som elev? Nei, det vil ikke rektor. Bøler skole har nemlig bestemt seg for å bare stille opp i media når det handler om en positiv sak for skolen. Hun ønsker ikke at Bøler skole skal kobles med Jahrs navn i det hele tatt, og nekter oss adgang til å filme på skolens område.
En stille og tilbaketrukket gutt
Det siste året på ungdomsskolen gikk Jahr på Sollerudstranda, en skole som er spesielt tilrettelagt for skoletrøtt ungdom. Her treffer vi Jahrs gamle klassestyrer, som husker eleven fra skoleåret 96/97 godt. Han beskriver ham som stille og tilbaketrukket, puslete og ensom, men med et greit forhold til medelevene, enten de hadde brun eller hvit hudfarge. Klassestyreren vil gjerne stille opp i Brennpunkt, men får ikke lov av rektor. Av hensyn til dagens elever og skolens sponsorer, vil ikke rektor at skolen skal knyttes til navnet Joe Erling Jahr.
Bare på Sogn, der Jahr utdannet seg til sveiser, blir Brennpunkt tatt imot. Vi får snakke med begge klasseforstanderne hans, som forteller om en faglig interessert og pliktoppfyllende elev. Men i andre klasse forandret han seg, sier lærer Mikal Karlstad i Brennpunktprogrammet ”En god soldat?”. Jahr klippet av seg håret og begynte å gå med svarte støvler. Han kom ofte for sent på mandag morgen, og så ut som om han hadde levd hardt i helgen.
-Men jeg skjønte ikke at han var blitt nynazist, sier Karlstad. For Jahr fortsatte å samarbeide godt med de andre elevene, uansett etnisk bakgrunn, og han ga aldri uttrykk for ekstreme politiske holdninger. På Sogn ble det aldri rapportert om noen problemer med eleven Joe Erling Jahr.
Høyreekstremistisk meningstyrani
Jahr sine klassekamerater utenfor nynazistmiljøe fremstiller ham som en stille, beskjeden gutt, som var mye alene. Men han hadde venner han kunne oppsøke hvis han ville. Vel var moren mye borte allerede fra han var 12 år, men som en av kameratene hans sier:
-Vi var jo så unge, vi syntes jo bare det var kult å ha en hel leilighet for oss selv.
Men heller ikke disse vennene, som befinner seg trygt inne i det allment aksepterte politiske landskapet, vil la seg intervjue på TV.
En mor som hadde sønnen sin i samme klasse som Joe Erling Jahr, tegner et bilde av et årskull ungdommer som var underlagt et meningstyranni: De som våget å ta til motmæle mot høyreekstremismen ble tiet i hjel ved hjelp av trusler. Da bydelen arrangerte fakkeltog mot nynazismen i desember 2000, turte nesten ingen ungdommer å gå. Hun forteller også at foreldrene la merke til Joe Erling Jahr. At han var mye alene, og at moren var mye borte. De snakket om at barnevernet kanskje burde gripe inn. Av hensyn til sønnen sin, vil heller ikke denne moren la seg intervjue i fjernsyn.
Både bydelspolitiet på Manglerud og oppvekstavdelingen i bydelen kjenner Joe Erling Jahr godt, helt fra den natten han ble plukket opp full utenfor sitt egen hjem, bare 14 år gammel. Men de som jobber ute på gata og på Bøler senter med forebyggende arbeid blant ungdom, vil ikke snakke på fjernsyn. De er redde for å ødelegge den tilliten de har bygget opp. Bare oppvekstsjef Carl Frederik Meyer får vi intervjue, og på vegne av bydelen går han så langt som å beklage - ”i etterpåklokskapens lys” - at den ikke grep kraftigere inn i Jahrs oppvekst. Men innen det gikk skikkelig galt for Jahr, var han jo blitt myndig. Og da har ikke barnevernet noe å stille opp med.
Terrorisering av norsk-pakistanere
På Bøler Kafé treffer vi en norsk-pakistansk familie som har fått merke naboskapet til Boot Boys på kroppen. Etter at kaféen begynte å nekte nynazistene adgang fikk kaféen rutene knust flere ganger og innehaveren mottok trusler med rasistisk innhold. Men i dag vil ikke innehaveren snakke om sine negative erfaringer med nynazist-miljøet høsten 2000. Familien har fått være i fred en stund nå, han vil ikke provosere unødig.
Det har vært rolig på Bøler etter drapet på Benjamin Hermansen. Nazisymbolene er vasket bort fra veggene og nazistempelet bydelen pådro seg er også i ferd med å blekne. Ingen Bøler-folk tar sjansen på å vekke en sovende hund.