NRK Meny
Normal

Ingen tar ansvar

Fram til 1987 ble sinnslidende innsatte som gikk ut og inn av psykoser sendt i skytteltrafikk fra Ila til Reitgjerdet. Siden Reitgjerdet ble nedlagt har mange etterlyst en egen ressursenhet for alvorlig sinnslidende kriminelle i Norge.

Ila fengsel
Foto: Roald, Berit / SCANPIX

- Etter at Reitgjerdet ble lagt ned har ikke fengslene vært i stand til å ta seg av de sykeste og farligste innsatte, sier direktør Knut Bjarkeid på Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Allerede etter nedleggelsen av Reitgjerdet ble det foreslått å opprette en spesialinstitusjon for innsatte med store atferdsavvik, det vil si innsatte som kan være farlige og vanskelige, men som er tilregnelige og derfor ikke dømt til tvungen psykiatrisk behandling.

Clemm-utvalget foreslo å opprette en egen institusjon innen fengselsvesenet med 20-25 plasser for den gruppen innsatte som fengslene ikke er i stand til å ta vare på. Et prøveprosjekt ble satt i gang på Ila i 1987. Men i 1989 voldtok og drepte en innsatt en kvinnelig betjent under en fremstilling. Prøveprosjektet ble umiddelbart nedlagt, og har siden aldri blitt evaluert.

På dagsorden i 20 år

Siden den tid har spørsmålet om å opprette en egen institusjon for alvorlig sinnslidende innsatte stått på dagsorden og blitt omtalt i en rekke stortingsmeldinger.

Saken har vært på dagsorden i 20 år, men ingenting har skjedd.

Hør debatten i Dagsnytt 18 4. februar 2009: Debatt i Dagsnytt 18 om behandlingen av alvorlig sinnslidende innsatte i fengsel (4/2-09)

Norges strengeste straff

Fra 2002 har samfunnet kunnet dømme drapsmenn, sedelighetsforbrytere og pyromaner til forvaring. Dette skjer når domstolen mener at vanlig fengselsstraff ikke er tilstrekkelig for å verne samfunnet, og det er nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Den mildeste straffen kan ikke være på mer enn 10 år, den strengeste straffen er på 21 år. Utover dette kan forvaringsdommen forlenges med 5 år om gangen, men bare etter en ny runde i retten.

Muligheten for å forlenge straffen betyr at en person i prinsippet kan holdes i forvaring på livstid dersom samfunnets beskyttelsesbehov tilsier det.

Ila er Norges sikreste fengsel og huser de farligste og sykeste kriminelle. To av tre innsatte på Ila, om lag rundt 70 personer, er dømt til forvaring, det vil si straff på ubestemt tid, den strengeste straffen noen kan få i Norge.

Psykisk syke blir sykere

En forvaringsdømt slipper ikke ut av fengselet før han har bevist at han ikke lenger utgjør en sikkerhetsrisiko. Alle forvaringsdømte skal derfor ha en grundig individuell behandling der det tilrettelegges for egen utvikling og vekst. Det skal fengselet hjelpe med i form av skole og undervisning eller arbeid. Ansatte skal støtte den innsattes vilje til å bryte med kriminaliteten og til å tilpasse seg et lovlydig liv etter endt soning.

Men når en innsatt er alvorlig sinnslidende og har en atferd som er uforutsigbar, er det ofte nødvendig å skjerme både ham og andre innsatte. Da blir den innsatte fjernet fra fellesskapet og satt på enecelle, og han blir fratatt tilbud om skolegang eller behandlingsopplegg i grupper. Det er en negativ spiral som gjør en innsatt enda sykere, og som hindrer den utviklingen og behandlingen som forvaringssoningen skal inneholde.

På det meste sitter det opptil 10 innsatte på Ila som i følge fengselsledelsen heller skulle fått behandling i psykiatrien.

Fire av fem (85%) innsatte på Ila har en eller flere diagnoser på psykiske lidelser. Nesten halvparten har diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Å sitte inne over lang tid gjør at mange blir psykisk syke, eller sykere enn de var da de ble satt inn.

De sykeste går til grunne

- Vi søker innleggelse på sykehus, og sykehuset vurderer om de har det rette tilbudet. Det kan være mange gode grunner til at de da sier nei. De har for eksempel ikke de sikkerhetsmessige rammene, de har ikke kompetanse akkurat i forhold til den diagnosen. Vi kan da søke dem inn på andre steder, men får ofte det samme svaret, sier direktør Knut Bjarkeid.

-Poenget er at de blir sittende på Ila fordi ingen tar et overordnet ansvar for å ta imot de alvorlig sinnslidende. Hver for seg kan det være gode grunner til at sykehusene ikke tar dem, men sluttsummen blir fryktelig gal. De får ikke det tilbudet og den behandlingen de skulle ha, og så blir de sittende i fengsel. Da har de ofte passert det stadiet hvor vi i det hele tatt har noe vettug kommunikasjon med dem, sier Bjarkeid.

- De venner seg til et liv i et fengsel. Et liv helt uten innhold og stort sett uten kontakt med andre mennesker i det hele tatt. Og lever i sin egen verden år ut og år inn. De forkommer innenfor murene.