Her parkerer terroristen bombebilen

Klokka 15.16 svinger bilen inn i Regjeringskvartalet og parkerer foran hovedinngangen. Minutter senere eksploderer bomben.

De tidligere upubliserte videobildene av den hvite varebilen som parkerer foran Høyblokka vises i en spesialutgave av Brennpunkt på NRK1 på tirsdag.

På filmen ser man en mann i politiuniform som forlater bilen og går oppover Grubbegata. Når bomben eksploderer kl. 15.25.22 ser man ildsøylen fra bomben og hvordan samtlige vinduer i bygningene blåses ut, etterfulgt av hvite dokumenter som daler ned mot bakken.

Det er første gang overvåkingsbildene av ødeleggelser, kaos og støv vises på tv.

Alarmen hylte

Over 40 medvirkende forteller om sine opplevelser den 22. juli 2011 da terroren rammet Norge.

Flere av dem var på jobb i Regjeringskvartalet den skjebnesvangre dagen. Tom Brunsell befant seg på kontoret sitt i 10.etasje i Høyblokka da bomben gikk av.

– Brannalarmene hylte og gikk, og jeg hørte hvert eneste klokkeslag, men så var det bare grått og stille i tillegg, og veldig mye støv.

Sammen med kollega Heide Mari Olsen tar Brunsell seg ned trappetrinnene i den bombede bygningen. Olsen er skadet og mister bevisstheten, men blir hjulpet av kollega Hans Petter Kirkhus, før han går for å se etter flere skadde.

Fortumlet holder Brunsell og Olsen fast i hverandre, mens de bukserer seg ut.

– Vi holdt hverandre i armen, og så hadde vi de hindrene vi skulle forsere på vei ned, som bare ble verre og verre etter hvert som vi kom nedover. Trappetrinnene lå som sånne pianotangenter, forteller Olsen.

Reddet dokumentmappen

På vei ut av den ødelagte bygningen, får Olsen øye på en fotograf inne ved kantinen til venstre for det som en gang var inngangspartiet.

– Og han bare ser jeg på, og så ser jeg han skal ta bilde, og så tenker jeg, da ser jeg vel ganske jævlig ut da, siden han skal ta bilde.

Fotografen fanger øyeblikket da Olsen og Brunsell kommer arm i arm ut på Einar Gerhardsens plass. Flere døde og skadde mennesker ligger i nærheten, men disse synes ikke på bildet. Det gjør derimot Brunsells svarte dokumentmappe, som han har festet et godt grep om med den ledige hånden.

– Jeg går jo da som en god byråkrat med papirene sine ut av bygningen, sier Brunsell lakonisk.

Rekonstruksjon

Samtidig som kaoset råder i Oslo sentrum, kjører Anders Behring Breivik fluktbilen, en Fiat Doblo, mot Utøya. Ruta til gjerningsmannen og flere andre sentrale hendelser den 22. juli er i filmen rekonstruert ved hjelp av dem som deltok, deriblant politiets utrykning til Utøya.

På Utøya forteller øyenvitner i kronologisk rekkefølge hva de ser, hører og gjør mens dramaet utspiller seg på øya.

Kl. 17.04 legger MS Thorbjørn fra kai fra fergeleiet ved Utvika. Klokka 17.21 starter massakren. Hendelsene gjenfortelles av ungdommer som oppholdt seg ulike steder på øya.

Så morderen i øynene

Etter å ha drept til sammen åtte personer går Breivik inn i Kafebygget. Han velger trappa som fører inn til Lillesalen, hvor han skyter og dreper sju personer. Flere av dem gjemmer seg bak et piano som står i hjørnet.

I det Breivik trer inn i Storsalen møter han blikket til Hanne Hestø Ness. Hun er en av flere ungdommer som er blitt værende igjen i bygningen i stedet for å flykte i panikk.

– Jeg så rett i øynene hans. Og jeg så et tomt blikk, og det så ut som om han hadde sammenbitte tenner. Så løfta han våpenet mot oss – pistolen.
Med stødig stemme forteller Ness hvordan gjerningsmannen først skyter en ung gutt som sitter ved siden av henne, deretter bestevenninnen hennes, og til sist henne selv.

– Og da blir jeg først truffet i lillefingeren for jeg holder den frem sånn – foran ansiktet. Så blir jeg truffet i armen og kastet rundt, sånn at jeg vrir på meg, og da treffer han meg i nakken. Og da detter jeg i hop, og ser kun gulvet som blir farget rødt av blod.

Rystende historie

Hannes beste venninne er død og ligger oppå brystet hennes, slik at hun nesten ikke får puste.

Til sammen blir fem ungdommer drept i Storsalen. Hanne Hestø Ness er den eneste som overlever, takket være en av de andre AUF’erne som har gått ambulansefag. Hun tar seg av Hanne til politiet gir tillatelse til at hun kan evakueres.

– Hun sjekket sårene mine, og så på meg og sa til politiet at jeg kom til å overleve, men jeg måtte på sykehus og ha hjelp med en gang. Og hun hadde jo rett, for når jeg kom på sykehuset var halsen min veldig opphovna og hadde jeg ligget lenger så hadde jeg blitt kvalt, sier Ness i dokumentaren.

Hun forteller sin rystende historie sittende på gulvet i hjørnet av Storsalen, nøyaktig der hun og bestevenninnen ble skutt.

I filmen er alle de medvirkende bragt tilbake på åstedet der det hendte. Regissør Svein Bæren sier dette er et grep som skiller dokumentaren fra de andre som allerede er laget om 22. juli.

Tilbake på åstedet

– Film er et visuelt univers, og ved å filme på de stedene hvor tingene skjedde, utfyller vi og gir tilleggsinformasjon til det som sies. Vi tror også de medvirkende vil huske og gjenfortelle det som skjedde på en sannere måte, sier Bæren.

– Hva har vært den største utfordringen med å lage denne filmen?

– Det har vært å velge hvem og hva som skal være med fordi terroren rammet så mange. Det har også tatt tid å få tillatelse til å filme på de stedene tragediene skjedde. Å koordinere og gjøre intervjuavtaler med over 40 medvirkende har vært en stor oppgave. I tillegg har vi måttet gjøre alle opptakene i overskyet vær siden det regnet 22. juli, forteller Bæren.

– Det er allerede produsert en rekke både norske og utenlandske dokumentarer om 22. juli, hvorfor trenger vi enda en?

– Det har vært fokus på svært mange enkeltsaker om 22. juli, men vi ønsket å samle alle hendelsene i Oslo og på Utøya i én film for å gi publikum en oversikt over hva som skjedde den dagen, sier regissør Svein Bæren, som med denne filmen avslutter sin mangeårige karriere i NRK.