Granskere uten regelverk

Det finnes ikke noe regelverk som setter rammer for arbeidet deres. Likevel har granskerne i arbeidslivet overtatt arenaen for løsning av arbeidskonflikter. 

Odd H.Hellesøy

Psykiater Odd H. Hellesøy bekrefter at han bruker anonymiserte vitner, både i større granskinger og mindre konflikter. Hellesøy sier dette kan være den eneste måten å få fram sannheten på. Han bekrefter imidlertid at det da er fare for at folk farer med sladder og rykter.

Foto: NRK Brennpunkt

Noen ganger med svært uheldig resultat. I kveldens Brennpunkt har vi gransket granskerne.

Da granskningen mot Gerd-Liv Valla ble igangsatt, var premissene uklare. Hun visste ikke at psykiatere gjorde en egen vurdering av henne, og hun opplevde bruk av anonyme vitner som svært belastende.

Lagmann Nils Erik Lie hevdet til sitt forsvar at granskningen var som en rettsprosess, og i alle fall ikke dårligere, i forhold til å ivareta Vallas rettssikkerhet. I en omfattende sak i  Dagbladet sier han blant annet: ”Arbeidet har i det alt vesentlige hatt preg av en partsprosess, med de rettssikkerhetsgarantier dette innebærer. Partene har enten selv eller gjennom sine advokater hatt innsyn i alt som har foregått. Kontradiksjonshensynet er ivaretatt. Målsettingen om en domstolliknende prosess er ivaretatt så langt som praktisk mulig.”

Rapporten og dommen

Brennpunkt har sett på ulike granskninger, og arbeidet startet før Valla-saken. Valla-granskningen er riktignok den mest kjente av disse, men ikke enestående når det gjelder granskernes metodebruk.

I sakene Brennpunkt har sett på, foregår granskningen slik at den granskede har begrenset innsyn i hvordan rapporten som skrives blir til. Basert på anonymiserte vitner og håndplukkede samtaler, får den anklagede i noen saker en knusende personlighetsdom. Ord som kontrollerende, mistenksom, manglende empati, følelseskald og destruktiv går igjen. Noen ganger konkluderer granskeren med at den anklagede må sies opp. Rapportene blir oppdragsgivers eiendom, og ingen fører kontroll med hvordan den blir brukt.

Et grunnleggende prinsipp
Anonyme vitner har i utgangspunktet ikke vært tillatt i norsk rett, av hensyn til rettssikkerheten for den tiltalte. Dette for å ivareta hensynet til kontradiksjonsprinsippet, å etterprøve og imøtekomme beskyldninger, man skal vite hvem som er avsender og i hvilken sammenheng beskyldningene fremsettes.

Fougner-utvalget tok i bruk anonym vitneførsel, samtidig som både Fougner og Lie sier kontradiksjonsprinsippet ble ivaretatt. Det henvises til praksis i norske rettssaler, men praksisen er langt strengere i norsk rett enn i arbeidslivet.

”Anledning til å benytte anonyme vitner vil innebære noe helt nytt i norsk straffeprosess. Retten til å vite hvem som opptrer under domstolsbehandlingen er ansett som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti,” skrev et offentlig oppnevnt utvalg i 1997. Likevel anbefalte utvalget å åpne for bruk av anonyme vitner, men begrenset det til å gjelde ”ekstreme situasjoner” knyttet til organisert kriminalitet, og for å verne tjenestemenn.

NOU: Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet

Rikets sikkerhet
Det ble ikke ordentlig gjennomslag for bruk av anonym vitneførsel før etter 11. september 2001. Da ble lovverket skrevet om i en rekke land. I forbindelse med en revisjon av lovgrunnlaget for politiets metodebruk i 2003, tillot justisminister Odd Einar Dørum anonym vitneførsel og anonymisering av politiavhør, men da etter at et utvalg hadde avgrenset bruken til ”først og fremst [ved] fare for liv, alvorlig skade på legeme eller frihetsberøvelse, dersom vitnets identitet blir kjent”.

Straffelovkommisjonens utredning om anonyme vitner

Regjeringen Bondevik II gjorde det dessuten klart at i tillegg til der det er stor fare for vitnets fysiske sikkerhet, kan det i noen tilfeller være aktuelt å åpne for anonym vitneførsel i saker som gjelder rikets sikkerhet.

Granskeren
Granskningsleder Jan Fougner satte sammen et utvalg av eksperter og sakkyndige, som skulle ”simulere en domstollignende prosess” i arbeidskonflikten i LO. To psykiatere ble trukket inn i prosessen. En av dem var Odd H. Hellesøy.

Odd H. Hellesøy er både organisasjonsrådgiver og psykiater. I en mannsalder har han arbeidet med å løse arbeidskonflikter. Han sier dette er et minefelt både moralsk og faglig, og han understreker at det ikke er noen absolutt vitenskap.

I Gerd-Liv Valla sin sak opptrådte han som både psykiater, rådgiver og sakkyndig. Hellesøy har også gransket flere mindre bedrifter. Han bekrefter at han bruker anonymiserte vitner, både i større granskinger og mindre konflikter. Hellesøy sier dette kan være den eneste måten å få fram sannheten på. Han bekrefter imidlertid at det da er fare for at folk farer med sladder og rykter.

Omstridt praksis
Brennpunkt har sett nærmere på fem saker der Odd H. Hellesøy har jobbet med å finne mobbere på arbeidsplasser.

Bjørnhild Hovden varslet om uregelmessige fakturaer på sin gamle arbeidsplass. Hun ble anklaget for mobbing, og til slutt fjernet fra sin stilling. I prosessen før dette ble personligheten hennes karakterisert av Odd H. Hellesøy, som i denne saken opptrådte som rådgiver, og ikke som psykiater.

I tre andre saker Brennpunkt kjenner til, har Hellesøy opptrådt som sakkyndig i sivilrettslige saker. Arvid Kristiansen i Oslo kommune ble stemplet som mobber uten at han noen gang hadde snakket med Hellesøy. Han visste ikke hvem mannen var. I to andre saker vil ikke personene stå fram, for det er en for stor belastning, men de ble begge karakterisert og stemplet som mobbere

Retten ser det annerledes
I de tre sakene der Hellesøy var sakkyndig kom domstolen til motsatt konklusjon av psykiateren. De ble alle tre frikjent for mobbeanklagene. Bjørnhild Hovden, som mistet jobben etter Hellesøys rapport om henne, inngikk etter et år forlik med arbeidsgiver der oppsigelsen ble trukket tilbake, hun fikk økonomisk erstatning og Hellesøys rapport ble underkjent. Gerd-Liv Valla vurderer nå hva hun vil gjøre med saken.

 

Se Brennpunkt 15.01.08. på Nett-TV