Et dokument som forandret verden

Det er kalt dokumentet som forandret verden. Et maskinskrevet ark fra 1917 er den viktigste byggestenen for staten Israel – og for snart 100 år med konflikt og ufred.

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Oslo-avtalen 20 år» i nytt vindu

I 2005 la auksjonshuset Sothebys ut staten Israels grunnmur - 43 ord skriblet på et brevark fra Imperial Hotel i London - for salg. Det håndskrevne notatet var et av de første utkastene til den såkalte ”Balfour-deklarasjonen” om britisk støtte til opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina, skrevet sommeren 1917.

Minst 3 millioner kroner ville Sothebys ha for dokumentsamlingen – et tydelig tegn på hvor avgjørende dette papiret var.

Balfour 2

Balfour-erklæringen fra den britiske utenriksministeren Arthur James Balford fra 1917 var startskuddet for staten Israel.

Foto: UK National archive

Både palestinerne og israelerene er enige om at Balfour-deklarasjonen er enormt viktig – men av forskjellige grunner.


• Israelerne ser på den som selve startskuddet for opprettelsen av staten Israel.

• Palestinerne ser på Balfour-deklarasjonen som en av historiens verste uretter og en av hovedårsakene bak dagens problemer og alle årene med ufred.

– Balfour-deklarasjonen er bredt anerkjent som det første avgjørende steget mot at en uavhengig jødisk stat ble opprettet, sa en av de ledende historikerne på dette feltet, professor Norman Rose, til den britiske avisen The Independent i forbindelse med auksjonen.

Takknemlighetsgjeld

Da dokumentet ble skrevet var verden låst i historiens til da blodigste og mest brutale krig. Skyttergravene i Frankrike og Belgia skvalpet over av blodet fra millioner av soldater. Storbritannia var fremdeles en av verdens absolutte supermakter, og støtte fra dem ville være helt nødvendig for dem som kjempet for en jødisk stat.

Det hadde vært flere kreative forslag til å gi jødene et eget hjemland – de mest aktuelle forslagene var Uganda og Madagaskar i Afrika. Men nå var britene i ferd med å erobre Palestina fra tyrkerne og spillet var i ferd med å snu.

Chaim Weizmann, som senere skulle bli Israels første president, var kjemiker ved Universitetet i Manchester. Der hadde han funnet opp en kjemisk prosess som hjalp britene å produsere mer effektiv ammunisjon til bruk i krigen. Britene var takknemlige, og Weizmann hadde øret til utenriksminister Arthur James Balfour. Det benyttet han seg av.

Israel i Palestina

I 1917 fikk han i oppdrag fra Balfour å skrive et forslag til en uttalelse fra den britiske regjeringen om et nytt hjemland for jødene. Britene mente at jødisk støtte var viktig for å vinne krigen, og var derfor innstilt på å komme dem i møte.

Forslaget Weizmann skrev – som innebar at Israel skulle opprettes i Palestina – ble etter litt justering og utvanning til Balfour-deklarasjonen.

2. november 1917 ble dokumentet sendt til den jødiske verdensorganisasjonen. Dermed hadde jødene det de trengte for å starte marsjen mot en egen stat.

Jøder fra hele verden har kommet til Palestina i århundrer, men det var først i 1880-årene at immigrasjonen økte merkbart. Da Balfours notat var godkjent bodde det i overkant av 60.000 jøder i Palestina.

Men de faste planene om et Israel i Palestina – kombinert med jødeforfølgelser i Tyskland og Øst-Europa – gjorde at immigrasjonen eksploderte. I 1948 – da staten Israel ble kunngjort – var den jødiske befolkningen oppe i nesten en halv million.

Massakre

Men Palestina var ikke et tomt landområde. Palestinerne bodde der – og hadde gjort det svært lenge. Det gikk ikke lang tid før det kom til alvorlige konflikter.

Utover 1920-tallet oppsto det stadig oftere opptøyer – og i 1929 ble 67 jøder og 9 palestinere massakrert i byen Hebron. Opptøyene spredte seg til hele Palestina. Til sammen ble 116 palestinere og 133 jøder drept i forskjellige sammenstøt og massakre.

Hebron-opprøret 1929

I 1929 gikk palestinerne til voldsomt opprør mot jødisk innvandring og britisk kolonistyre. Dette er et jødisk hus i byen Hebron som har blitt ramponert.

Foto: Topfoto


På begge sider ble det dannet væpnede militante grupper som dels beskyttet egen befolkning og dels angrep motparten.

I 1937 gjorde araberne i Palestina opprør. Volden rettet seg dels mot jødene, men mest mot det britiske kolonistyret. Britene slo ned opprøret på svært brutalt vis. Ifølge deres egne tall ble 2000 arabere drept i kamp, 961 ble drept som terrorister mens 108 ble hengt. På arabisk side mener en at tallet på døde var mange ganger høyere. Det var utstrakt bruk av tortur.

Ny stat under angrep

Så – 14. mai 1948 – utløp Storbritannias mandat til å styre Palestina. Samme dag ble den selvstendige staten Israel proklamert. Og samme dag gikk Egypt, Libanon, Syria, Jordan og Irak til angrep på den nye staten.

Israel opprettes

Staten Israel blir proklamert 14. mai 1948 i Tel Aviv.

Foto: akg-images

Israels hær slo tilbake angrepet og tok kontroll over nye landområder. Under krigen, som varte i over ett år, flyktet mer enn 700.000 palestinere fra sine hjem. Mange av disse havnet på feil side av grensen etter krigen, og ble plassert i flyktningleire. I dag lever mange overlevende og etterkommere av disse flyktningene fremdeles i slike leire.

I løpet av 1949 ble det skrevet fredsavtaler mellom Israel og alle de fem statene som hadde angrepet. Krigen kostet over 6000 israelere livet. På arabisk side døde mellom 8000 og 15000.

Israel 1948

Israelske soldater i jeeper rykker fram under beskytning i krigen mot araberlandene i 1948.

Foto: CORBIS

Årene som fulgte var preget av et iskaldt forhold mellom Israel og de arabiske naboene på alle kanter. I 1956 nasjonaliserte Egypt Suez-kanalen og nektet israelske skip å passere. Samtidig stengte de Tiran-stredet for israelsk trafikk. Mange fryktet krig – og det ble det da styrker fra Storbritannia, Frankrike og Israel angrep Egypt i oktober 1956.

Israel okkuperte både Sinai-halvøya og Gaza-stripen, men trakk seg ut mot at Egypt droppet restriksjonene mot skipsfarten og fjernet militære styrker fra Sinai.

Åtte år senere – i 1964 – ble PLO – Palestine Liberation Organization – opprettet.

Ny krig

I 1967 blåste det opp igjen. Egypt utviste FN-observatørene som overvåket at Sinai-halvøya var demilitarisert. Deretter sendte de 100000 soldater inn i området.

Israels svar var et knusende flyangrep mot egyptiske flyplasser, der store deler av Egypts flyvåpen ble ødelagt. Deretter angrep israelerne Syria, Jordan og Irak.

Angrepet kom fullstendig overraskende og ble fulgt av landkrig der Israel igjen tok kontroll over Sinai og Gaza – samt Golanhøydene på grensen mot Syria, Vestbredden og Øst-Jerusalem.

Krigen var et knusende nederlag for araberstatene som preger maktbalansen i Midt-Østen fremdeles.

Denne gangen ble det ingen fredsavtale, og Egypt fortsatte en lavintensitetskrig med artilleribombardementer mot israelske stillinger i Sinai.


Yom Kippur


Bare seks år etter krigen i 1973 var det araberlandenes tur til å sette inn et overraskelsesangrep. Landene hadde rustet seg på sovjetiske våpen, og angrep på den helligste dagen i den jødiske kalenderen – Yom Kippur – 6. oktober 1973.

Yom Kippur 1973

Israelske soldater er tatt til fange av egypterne under de første dagene av Yom Kippur-krigen i 1973.

Foto: AFP

Store deler av Israels militære styrker hadde fri, og angriperne gjorde store militære fremskritt de første dagene. Det så ut til at Israels kjerneområder sto i fare. Men etter tre dager var Israel mobilisert, og gikk til motangrep.

Nok en gang ble de arabiske styrkene presset tilbake – og militært sett endte angrepet i nederlag. Men Israel hadde lidd overraskende store tap og det var en alvorlig ydmykelse å bli tatt på sengen.

Israel beholdt kontrollen over Sinai-ørkenen frem til de signerte en fredsavtale med Egypt i 1979 – den såkalte Camp David-avtalen. Egypt ble fordømt av de fleste arabiske land fordi de sluttet fred med erkefienden, men de fikk tilbake store landområder og en grense med mye lavere spenning enn før.

Intifada

I årene som fulgte rettet Israel mer av sin militære oppmerksomhet mot Libanon. PLO hadde sin hovedbase der, og rettet stadig nålestikkangrep mot Israelerne. I 1981 utplasserte Syria luftvernmissiler og andre raketter i Libanon, noe som trappet opp spenningen.

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, og tvang PLO ut av landet og i ”eksil” i Tunis, lenger vest i Middelhavet.

Noen år senere – i 1987 – gjorde palestinerne opprør mot Israels jerngrep over de palestinske områdene. Både voldelige og ikke-voldelige metoder ble brukt – fra generalstreik, skattenekt og boikott av israelske varer til steinkasting og opptøyer. Palestinere som ble sett på som kollaboratører med israelerne ble flere steder henrettet.

Palestinsk frustrasjon over dårlige levekår, israelernes harde håndtering av opposisjon og økt jødisk bosetting i områder de anså som deres var blant de viktigste årsakene til opprøret.

Oslo-avtale

Den første intifadaen ebbet ut i 1991. Kort etter ble det klart at det hadde pågått hemmelige forhandlinger mellom Israel og palestinerne – den såkalte Oslo-prosessen. Den 13. september 1993 ble en avtale signert. Dette var ikke en fredsavtale, men et forsøk på å lage rammer for en prosess som skulle ende i varig fred.

Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat

Yitzhak Rabin og Yasser Arafat med det historiske håndtrykket foran det Hvite hus i Washington D.C i 1993.

Foto: Ron Edmonds / AP

Selv om mange hadde høye håp, var fremskrittene etter Oslo-avtalen få og de kom langsomt.

I 2000 brøt en ny palestinsk intifada ut – blodigere og mer brutal enn den forrige. Palestinerne tok i bruk selvmordsbombere og rakettangrep og Israel svarte med hard hånd. Denne gangen varte opprøret i fem år.

Det finnes få pålitelige tall over hvor mange som mistet livet – israelske medier opererer med ca. 5000 palestinske drepte og over 1000 israelere.

Det er nå 20 år siden Oslo-avtalen ble underskrevet, men utsiktene for en varig fred er fremdeles mørke.