Den glemte krigen

Traumene vanlige folk fikk av krigshandlingene i Finnmark under andre verdenskrig har aldri fått den oppmerksomheten de fortjener, mener Per Fugelli.

Fugelli jobbet som kommunelege i Porsanger på 70-tallet, og så på nært hold hvordan krigen påvirket finnmarkingene selv flere tiår etter at den var over.

– Finnmarks befolkning hadde en tonnasje av krig over seg i disse fem årene som resten av heldige Norge ikke var i nærheten av, sier han.

– Det er virkelig ganske ekstraordinære psykososiale og fysiske, biologiske påkjenninger som et helt folk har vært utsatt for. Og det er ingen tvil om at det har satt sine sykdomsspor som aldri har fått det rette lys på seg.

Og for mange satte opplevelsene under krigen preg på både dem og deres barn og barnebarn.

– Dem skaut han der ved veien

Pasientene som Fugelli møtte hadde ikke nødvendigvis vært soldater eller sjøfolk under krigen, men vanlige mennesker som hadde levd i en krigssone i fire år.

– Noen hadde innslag av det vi i dag kaller posttraumatisk stress-syndrom. De klarte nok et stykke på vei å skaffe seg en normal tilværelse og holdt ut i arbeidslivet, men i perioder ble de rett og slett ble satt ut av spill på grunn av det disse fortrengte minnene fra krigen gjorde med sjelefreden deres.

Bakgrunnen for de psykiske senskadene av krigen kunne være bombing, mineulykker, nedbrenning av hjem, tvangsevakuering, sykdommer og sult under krigen og frigjøringen. Men det var kanskje særlig behandlingen av russiske krigsfanger som satte spor i lokalbefolkningen.

Fangene bodde i leire som kunne ligge nært husene til folk, og både barn og voksne ble vitner til mishandling og drap. I boken "Krigen som aldri slutter" av Øyvind Finne, beskriver en den gang 12 år gammel gutt hvordan en russisk krigsfange forsøker å rømme:

«Og plutselig var det en som sleit seg løs og kom springanes nedover. Da han var ved siden av meg, så skaut dem han, skaut armen av han, men i et blodfokk sprang han videre nedover. Og så kom dem og henta han, og så skulle han stikke av, men dem skaut han der ved veien, lempa han i en sånn sandgrop som var ved siden av veien. Og der lå han i flere daga, med øyan åpen, med sand i øyan.»

En annen av Finnes kilder var fem år da huset hun bodde i ble tilfluktssted for sårede tyske soldater etter et ubåtangrep.

«Huset var fullt av såra folk med blod i støvlan og alt mulig. Og så var det en mann, det va en tysker, skinnet hadde flakna fra nakken og hodet og hang over ansiktet, og han setter dem i fotenden av divanen som æ ligge på, og han lå æ å så på. […] De andre ropte selvfølgelig i smerter, men æ ropte i redsel.»

Forsøkte å glemme

For sivilbefolkningen i Finnmark har det ifølge Finne vært vanskelig å få hjelp og anerkjennelse for de psykiske senskadene mange fikk av krigen. Det skulle gå 35 år etter krigen før diagnosen posttraumatisk stress kom i bruk, men flere av Finnes informanter beskriver symptomer som er typiske for denne lidelsen.

Opplevelsene fra krigen hjemsøkte dem i form av vonde drømmer, angst og flashbacks. En mann forteller om hvordan han forsøkte å skjule symptomene sine, blant annet ved å skylde på kona hvis folk hørte at han hadde mareritt og ropte og skreik om natta:

«Jeg hadde klart å holde det der stangen, men så går du jo som en skuespiller og gjør alt for å skjule det, så ingen skal oppdage at du plages med nervan. Og når du nu ikke klarer mer det der så bryter du sammen».

Mange brukte også alkohol til å takle de psykiske skadevirkningene etter krigen. Men for de fleste ble den eneste måten å leve med det de hadde opplevd å forsøke å fortrenge minnene fra krigsårene.

– Det var situasjoner der det var naturlig å begynne å spørre litt om krigen, forteller Fugelli fra sin tid som lege i Finnmark.

– Og da husker jeg et svar som gikk igjen som et ekko: det er bare å glemme. Gang på gang på gang: det er bare å glemme.

– Et underslag

Opplevelsene fra andre verdenskrig kan forklare mange av de sosiale og helsemessige problemene i Finnmark i dag, mener Finne. Traumer, analfabetisme etter tapt skolegang i krigsårene, i tillegg til alkoholisme og rusmisbruk, har merket ikke bare krigsgenerasjonen, men også deres barn.

– Det er rimelig godt dokumentert at den typen massiv traumatisering som fant sted i Finnmark setter spor i kommende generasjoner, sier Sverre Varvin, forsker og spesialist i psykiatri ved Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress.

Varvin forklarer at barn av traumatiserte foreldre kan vokse opp i en familie preget av frykt, og der frykten og de vanskelige følelsene hos foreldrene gir seg utslag i urimelige reaksjoner som sinne, vold eller misbruk. Ubearbeidede traumer kan også påvirke forholdet mellom mor og barn.

– Det er spesielt hvis mor har opplevd veldig personlige traumer, hvis hun har blitt utsatt for ikke bare mishandling, men også nedverdigende behandling som for eksempel voldtekt, sier Varvin.

– Det kan både føre til at mor ikke klarer å søke hjelp selv, og at evnen til å trøste og ha omsorg for barnet kan bli skadet.

Situasjoner der barnet blir engstelig eller trenger hjelp, kan aktivere mors traume, en hendelse der hun selv var hjelpeløs.

– Hun vil stivne, og bli brakt tilbake til denne situasjonen. Dette er en blokkering som det kan være nesten umulig å komme ut av på egen hånd, sier Varvin.

Både Øyvind Finne og Per Fugelli er kritiske til det de opplever som en fortielse av Finnmarksbefolkningens opplevelser under krigen.

– Jeg føler at dette er et stort underslag, sier Fugelli.

– Det er veldig forståelig at mange i Finnmark som opplevde disse grusomhetene på nært hold, og som opplevde at de satte spor i livene deres, at de vil glemme. Men resten av Norge har jo og på mange måter glemt.