NRK Meny
Normal

Slik holdt de Oslo-forhandlingene skjult

«– Ikke spør», sa Even Aas da moren hans lurte på hvorfor han kjørte rundt med dyre biler og to mobiltelefoner om natta. At det var «fred i Midtøsten» som var svaret, falt henne ikke inn.

Oslo-prosessen blir kjent i media

Først i slutten av august 1993 ble det offentlig kjent at Norge hadde spilt en sentral rolle i fredsforhandlinger mellom Israel og PLO.

Foto: Scanpix/Atekst

Even Aas

Even Aas var 'altmuligmann' under Oslo-prosessen i 1993.

Foto: Kongsberg Gruppen

Da israelere og palestinere i 1993 møttes i smug i Norge, var det avgjørende at ingen fikk vite om det. Ikke bare var møtene kontroversielle, i starten var de også forbudt etter israelsk lov.

For at ingen skulle fatte mistanke, var det en helt ukjent sivilarbeider ved FAFO som bestilte flybillettene deres, hentet dem på flyplassen og kjørte dem til hemmelige adresser i biler han hadde leid under eget navn.

– En gang ble jeg til og med kledd ut som utenriksministeren, med hans frakk og solbriller, for å villede pressen da han skulle forlate Plaza, forteller Even Aas, som i dag er konserndirektør for samfunnskontakt i Kongsberg Gruppen.

Hans egen mor observerte sønnen komme og forlate hjemmet nattestid i dyre Saab-er, og var inne på tanken om at han kunne være involvert i narkohandel.

– I tillegg hadde jeg to mobiltelefoner, på en tid da det ikke var vanlig å ha mobil i det hele tatt. Som lavtlønnet sivilarbeider i FAFO var det jo litt merkelig, sier Aas.

Heldigvis aksepterte moren at han ikke kunne si noe, og spurte ikke mer.

En alternativ kanal

Mona Juul og Terje Rød-Larsen

Ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen var sentrale tilretteleggere for samtalene som foregikk i Norge. Juul jobber i dag ved Norges FN-delegasjon i New York, mens Rød-Larsen leder tankesmien International Peace Institute.

Foto: Beck, Michael / NTB scanpix

Det var sjefen til Even Aas, Terje Rød-Larsen, som i 1992 skjønte at det kunne være muligheter for å få israelerne og palestinerne til å nærme seg hverandre.

I forbindelse med et forskningsprosjekt i Gaza, kom han i kontakt med nøkkelpersoner på begge sider. Én av dem var den israelske politikeren Yossi Beilin, som ble viseutenriksminister da arbeiderpartiet vant valget i juni -92.

De to fikk god kontakt - i intervjuer har Rød-Larsen beskrevet det som at det sa «klikk». Begge mente de det var behov for en alternativ forhandlingskanal som gikk utenom de offisielle samtalene som pågikk i regi av amerikanerne.

Direkte møter utenfor medias søkelys ville gi andre muligheter, mente de to.

På palestinsk side ble det opprettet kontakt med Abu Ala, som var en av lederskikkelsene i PLO.

Bare et fåtall personer ble involvert i planene fra norsk side, blant dem Rød-Larsens kone og UDs Midtøsten-ekspert Mona Juul, utenriksminister Thorvald Stoltenberg og statssekretær Jan Egeland.

Se video fra NRK da nyheten sprakk:

Johan Jørgen Holst bekreftet at han hadde vært i samtale med palestinske og israelske representanter høsten 1993. Målet var en avtale om fred i Midtøsten.

- Jeg har vært i samtaler, ja

Forholdene lå til rette

Fredssamtaler kan høres harmløst ut, men i virkeligheten var slike forsøk ikke bare vanskelige, men også farlige.

Da Thorvald Stoltenberg på 80-tallet forsøkte å få i stand en lignende kontakt mellom Israel og Palestina, ble den palestinske representanten skutt og drept av en palestinsk terrorgruppe.

Etter seksdagerskrigen i 1967, kontrollerte Israel hele det palestinske området. PLO var en sammenslutning av flere palestinske frigjøringsgrupper, og deler av den sto bak terrorhandlinger. Derfor var det liten vilje til samarbeid med PLO og lederen Yassir Arafat fra israelsk side, men samtidig fantes det ingen alternative forhandlingspartnere.

Det var også flere forhold som gjorde at fredssamtaler i Oslo kunne ha noe for seg. På begge sider var det mer å vinne på å finne løsninger enn på lenge, og det politiske klimaet hadde endret seg:

  • PLO var svekket etter at de valgte å støtte Saddam Husseins invasjon av Kuwait. Det førte blant annet til økonomiske sanksjoner.
  • Israel følte seg truet av radikal islam på palestinsk side.
  • Mer moderate politikere ledet Israel etter valget i 1992.
  • Norge hadde hatt et godt forhold til begge parter over tid.

Norske møter

Representanter for hver side møttes flere ganger i Oslo-området over en periode på rundt åtte måneder. Da var forbudet mot kontakt med folk fra PLO nylig opphevet.

Etter det første møtet, ble utenriksminister Shimon Peres om samtalene, som deretter fikk godkjenning fra statsminister Yitzhak Rabin. Men på israelsk side var toppolitikerne klare på at de måtte kunne avvise at de kjente til saken hvis det ble nødvendig.

Møtene ble holdt på avskjermede steder, blant annet Borregaard hovedgård i Sarpsborg. Skulle partene møtes for eksempel på hoteller i hovedstaden, måtte det større dekkoperasjoner til.

Først da det nærmet seg en avtale, ble forhandlingene løftet til høyeste nivå i Israel og PLO.

Borregaard hovedgård

Her på Borregaard hovedgård møttes partene flere ganger i 1993.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Kodeord og dekkoperasjoner

Mellom de fysiske møtene i Oslo, var det frykt for at telefonsamtalene ville bli avlyttet og at prosessen dermed kunne bli avslørt. Derfor byttet man ut navn og sentrale ord med koder.

Yitzhak Rabin var «bestefaren», Arafat «den andre bestefaren». Israel var «det lille landet», USA «det store landet» og PLO «de på den andre siden av havet».

Deltakerne gjorde sitt beste for ikke å bli oppdaget, selv om ingen av dem hadde særlig erfaring med den slags.

Israelere og palestinere kom med forskjellige fly, og ble aldri mottatt som offisielle gjester. Bilene de ble kjørt i var leid i sivilarbeiderens navn, og stedene de bodde på var reservert som FAFO-seminarer.

– Vi måtte være forsiktige med å være på samme sted flere ganger, i frykt for at personalet der vi var skulle fatte mistanke, forteller Even Aas.

Først i forhandlingenes siste fase, begynte det å lekke ut at det foregikk noe i Oslo.

Et oppsiktsvekkende gjennombrudd

Avtalen som ble signert 13. september i største offentlighet i Washington med 3000 gjester, inneholdt det man håpet ville bli starten på en fredelig løsning for Israel og Palestina.

Flere vanskelige spørsmål var utsatt til senere samtaler, men det var lagt en plan. Og partene hadde klart å bli enige om noen viktige punkter.

Israel skulle trekke seg ut av deler Gaza og Jeriko, og deretter fra deler av Vestbredden i løpet av en 5-årsperiode. I disse områdene skulle palestinerne få et begrenset selvstyre. Og ikke minst anerkjente partene hverandres eksistens.

«Mirakel i Midtøsten», skrev flere aviser da nyheten sprakk. Plutselig var det lille norske teamet førstesidestoff overalt.

Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Yasir Arafat

Signeringen av avtalen sto i sterk kontrast til hemmeligholdet og den lille gruppen som hadde jobbet den fram. Foran 3000 mennesker og med president Bill Clintons velsignelse, kunne Yitzhak Rabin og Yassir Arafat gi hverandre det symbolske håndtrykket.

Foto: RON EDMONDS / AP

Trodde det hele var over

Én gang trodde Even Aas at spillet var over. Det var et av de første møtene i Norge, og palestinerne slapp ikke gjennom passkontrollen på Fornebu.

– Det hele var veldig privat, de skulle jo liksom være mine gjester. Jeg sto der og argumenterte så godt jeg kunne, forteller Aas.

Heldigvis kom det akkurat da noen lettkledde unge jenter fra Filippinene, og passkontrollørene ble oppmerksomme på en iøyenfallende mann som ventet på dem.

– Plutselig ble de tilsynelatende prostituerte som skulle inn i landet viktigere, og palestinerne fikk gå.

Men på vei ut av Oslo, var det plutselig blålys overalt, og alle som satt i bilen var overbevist om at de nå ville bli tatt, og at den hemmelige fredsprosessen var over.

– Det var en sånn mørk februarkveld da det regnet og vindusviskerne gikk hele tiden. Da vi så blålysene, tenkte jeg at alarmen hadde gått. Palestinerne var helt hvite i ansiktet. Alle bilene ble stoppet, og vi rullet framover og framover, forteller Even Aas.

– Så viste det seg at det bare var promillekontroll. Da var pulsen høy, og lettelsen stor.

Optimisme som snudde til pessimisme

Til tross for at israelske og palestinske ledere kom til enighet om en avtale, ble Oslo-avtalen møtt med store protester på begge sider og økende voldsbruk.

Yitzak Rabin ble drept i et attentat i Tel Aviv i november 1995.

Avtalen ble fulgt opp av nye samtaler, konkretiseringer og «Oslo 2-avtalen» i 1995, som utvidet palestinernes selvstyre på Vestbredden. Men fredsprosessen gikk ganske raskt i stå etter dette, og Oslo-avtalene ble i praksis lagt døde.

Mange mener nok at Oslo-avtalen gjorde situasjonen verre, spesielt på palestinsk hold. Men det er selvfølgelig vanskelig å vite hvilken retning det hadde gått uten avtalen, sier stipendiat og Midtøsten-forsker Jørgen Jensehaugen ved NTNU til NRK.

Forsøk på nye fredsforhandlinger i august i år, strandet etter at tre palestinere ble skutt av israelske soldater.