Brente strålefarlig avfall

Ansatte ved Wergeland-Halsvik forteller at tønnene var merket med symbol for radioaktivitet, men de fikk beskjed at dette var helt ufarlig. – Vi skulle brenne dette som ordinært farlig avfall, og det ble aldri sagt at vi skulle ta noen forhåndsregler. Det sier Inge Håkon Sleire, som jobbet ved bedriften.

Sleire og hans kollega, Rolf Hagen, forteller at tønnene gikk i oppløsning og at avfallet ble blandet vilkårlig med annet avfall før det ble brent.

Ovnen gikk dessuten tett flere ganger i uken, og de måtte inn i kjelen å blåse opp rør som var tettet igjen med aske med trykkluft.

-Vi ble da dekket av et melaktig støv, som trengte inn overalt. Verken Hagen eller Sleire visste at det var radioaktivitet i asken.

Flere andre arbeidere NRK Brennpunkt har vært i kontakt med bekrefter historien til Sleire og Hagen.

Et unikt prosjekt

Brenningen av materialet startet sommeren 2000, og var et pionerprosjekt. Det strålefarlige avfallet kom fra opphugging av lastebøyen Brent Spar.

Brenningen skulle gå over seks uker, og det var en forutsetning at tønnene ble blandet ut med ni deler annet materiale før det ble brent.

-Vi skulle passe på at det ikke var for mye radioaktivitet i asken, og at arbeiderne ikke ble utsatt for strålerisiko. Det sier ansvarlig forsker, Tore Ramsøy, ved Institutt for Energiteknikk. Når avfallet ble brent ville olje og vann forsvinne, og radioaktiviteten bli konsentrert. Derfor skulle instituttet følge prosjektet.

Likevel sjekket de aldri om materialet ble blandet ut riktig. De kontrollerte aldri om arbeiderne ble eksponert for støv, og de sjekket ikke om det faktisk var mulig å brenne de 2224 tønnene i ovnen i løpet av seks uker. Den gamle ovnen ved Wergeland-Halsvik AS brant bare 70 tonn i døgnet.

Dersom tønnene hadde vært spedd ut korrekt, så ville det tatt 12 uker å gjennomføre prosjektet.

Ingenting stemmer

Forskerne fra Institutt for energiteknikk gjorde målinger hver uke, uten å sjekke hva som egentlig var brent i ovnen siden sist. Etter seks uker konkluderte de med at alle tønnene var brent og at dette var en velegnet behandlingsmetode.

–Dette stemmer ikke med vår virkelighet. Det sier Rolf Hagen og Inge Håkon Sleire som jobbet ved bedriften. Vi holdt på mye lengre enn seks uker, og ante ingenting om blandingsforhold. De to kan fortelle at noen skift brant materialet rent, mens andre skift brant ingenting.

–Vi fikk avfallet på klærne og pustet inn støv og syregasser fra ovnen. Den var så gammel at det lakk røyk ut overalt. Verken Hagen eller Sleire fikk vite at de var med i et pionerprosjekt.

Brukte vekt de ikke hadde

-Arbeiderne ble aldri eksponert for støv. Det sier daglig leder ved Wergeland-Halsvik, Lars Hellandsjø. Han viser også til at arbeiderne blandet avfallet korrekt ved hjelp av vekt på hjullaster.

Men alle arbeiderne Brennpunkt har snakket med kan fortelle at vekten først ble kjøpt fem år senere. Hellandsjø vil ikke utdype hva som skjedde da avfallet ble brent, men viser i stedet til rapporten fra forskerne ved Institutt for Energiteknikk.

Wergeland-Halsvik AS er en av landets største bedrifter for mottak og behandling av farlig avfall. SFT har jevnlig gjennomført tilsyn ved bedriften, og har avdekket over 30 brudd på forurensingsloven.

• Les også: Avfallsverksemd med 35 lovbrot

NRK Brennpunkt har gått gjennom alt avfall bedriften har tatt imot siden 2001, og i løpet av denne perioden har de tatt imot 4500 tonn avfall de ikke vet hva er.

Strålevernet tilbyr hjelp

-Dersom arbeiderne ønsker det, kan vi gjøre en vurdering av hvilke doser de har vært utsatt for. Det sier avdelingsdirektør i Statens Strålevern, Per Strand.

Han understreker at det er klare anbefalinger fra strålevernet for hvordan arbeidere skal håndtere denne type materiale, og arbeiderne skulle hatt kurs i stråling, og de skulle også hatt personlig arbeidstøy som skulle vært rengjort hver dag. Radium 226 er spesielt farlig i støvform. Dersom det pustes inn vil det fortsette å stråle inne i kroppen, og kan føre til kreft.

• Se også Brennpunkts fakta og grafikk om stråling .