Hopp til innhold

Avvist av Norge – havnet i dødsleire

Da 68 sigøynere – mange av dem med norsk pass – forsøkte å flykte fra Hitler-Tyskland til Norge i 1934 ble de avvist. Da krigen var over var de fleste drept i Hitlers utryddelsesleire. Nå ber etterkommerne om en unnskyldning fra norske myndigheter.

Poland Auschwitz Skilt

sigøynere med norske pass havnet i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Foto: Ap

En kald januardag i år sto rom-lederen Andreas Müller på Akershus-kaia i Oslo og hørte statsminister Jens Stoltenberg uttrykke sin dypeste beklagelse over at norske politifolk hadde deltatt i arrestasjonen av hundrevis av norske jøder under krigen. 532 jøder trådde sine siste skritt på norsk jord nettopp på denne kaia, da de ble jaget om bord i fangeskipet Donau. Nesten alle sammen omkom i nazi-Tysklands konsentrasjonsleire.

– Det angår oss alle at norske jøder ble sendt fra denne kaia for 70 år siden, sa Müller i sin tale etter at statsministeren var ferdig.

– For oss ville det også være en hjelp og en god støtte om norske myndigheter gir oss en oppreisning og en unnskyldning for det våre familier måtte gjennomgå før, under og etter den 2. verdenskrig. Det er et inderlig ønske, avsluttet han.

På utryddingslisten

For sigøynerne sto sammen med jødene på Adolf Hitlers utryddingsliste. Bare en håndfull norske sigøynere – eller rom som de ønsker å kalles i dag – overlevde nazistenes dødsleire. Men i motsetning til andre nordmenn som hadde overlevd i tyske konsentrasjonsleirene var ikke rom-folket velkomne tilbake i Norge når krigen var slutt.

Den såkalte ”sigøynerparagrafen” i fremmedloven satte en stopper for dem. Den ble innført i 1927, og sto ved lag helt til 1956. Paragrafen var kort og brutal:

”Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket”.

Og det var denne paragrafen som ble brukt da de norske sigøynerne ville søke tilflukt i Norge etter at Hitler kom til makten i 1933. Midt på vinteren, den 23. januar 1934, kom et tog med store deler av den norske sigøynerbefolkningen til grensebyen Padborn, mellom Danmark og Tyskland. 68 stykker, menn kvinner og barn fra to av de største norske familiene, Josef og Karoli. Flere av sigøynerne hadde norske pass.

Sendt til nazi-Tyskland

Det som nå skjedde er hovedgrunnen bak rom-lederen Andreas Müllers ønske om en offisiell norsk unnskyldning, nesten på dagen 78 år senere.

For de danske grensevaktene hadde fått beskjed fra norske myndigheter om ikke å slippe sigøynerne gjennom. Det oppsto hjerteskjærende scener på jernbanestasjonen i Padborg. Kvinnene gråt og truet med selvmord.

Men danskene var ubøyelige. De norske passene var til ingen hjelp.

Ubøyelige

I det danske riksarkivet ligger dokumentene som forteller hva som egentlig skjedde. Danskene var ubøyelige fordi norske myndigheter ba dem være det.

– Danskene rapporterte til det norske politiet at mange av sigøynerne snakket norsk, og at de hadde foreldre som var født i Norge. Ingenting nyttet. De skulle sendes tilbake uansett, forteller historiker Johanne Bergkvist ved Oslo byarkiv. Hun har forsket på de norske sigøynernes holocaust.

Utryddelsesleire

Dagen etter ble sigøynerne stuet inn i en jernbanevogn og fraktet sydover – inn i Tyskland. Der ble de internert i en tvangsarbeidsleir utenfor Hamburg. Etter en tid på frifot ble de fleste norske sigøynerne på ny arrestert, og denne gangen ble de sendt til utryddelsesleire. I følge Johanne Bergkvist kan så mange som 100 sigøynere med norsk tilknytning ha blitt drept.

Bare et fåtall av sigøynere fra de norske familiene overlevde krigen.

– Etter krigen tenkte vi ofte på at mye ville vært annerledes om vi hadde sluppet inn i Norge den gangen. Mange av dem som ble igjen i konsentrasjonsleirene ville ha vært i live i dag, sa to av de overlevende, Milos Karoli og Frans Josef, da de ble intervjuet om det de hadde vært gjennom.

Avvist igjen

Men da de forsøkte å komme inn i Norge noen år etter krigen hadde lite endret seg fra forrige forsøk i 1934. Sigøynerparagrafen var fremdeles norsk lov, og sigøynerne ble avvist på nytt.

På midten av 50-tallet klarte representanter for Josef- og Karoli-familien å komme seg inn i Norge. Etter flere rettssaker ble de omsider tildelt norsk statsborgerskap.

– De norske sigøynerne har et like stort krav på en unnskyldning fra myndighetene som jødene. Avvisningen i 1934 var den direkte årsaken til at de havnet i tyskernes klør. Og det skjedde mens Norge var en fri nasjon – ikke under tysk okkupasjon. Det er en skam for Norge at det ikke har vært gjort mer for å kaste lys over denne hendelsen. For rom-folket vil en slik unnskyldning være svært viktig for å reparere forholdet til myndighetene. I dag er det preget av mistenksomhet, sier Johanne Bergkvist.

Tvang og bortplassering

De norske sigøynerfamiliene har en lang historie i Norge. Fra 1860-tallet og fram mot første verdenskrig oppnådde mange rom norske pass. Disse tilhørte fem ulike familier.

Men på 1920-tallet ble det stadig vanskeligere å være rom i Norge. Norske tatere hadde i flere år blitt plassert på arbeidskolonien Svanviken på Nordmøre, der de ikke fikk lov til å snakke språket sitt eller praktisere kulturen. Der ble flere ble sterilisert og utsatt for tvangsmidler. Det ble snakket stadig høyere om at også de norske rom-familiene burde sendes hit.

Trusselen om bortplassering av barn og tvangssterilisering bidro til at de norske romfamiliene tilbrakte stadig mer tid utenfor landets grenser. I 1930 befant samtlige seg i utlandet, før de altså prøvde å vende tilbake i 1934, men ble avvist.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Barnevernet fører bort barn av romfolket

Det oppsto hjerteskjærende scener da barnevernet og politiet tok to sigøynerbarn fra foreldrene i Oslo i 1955. Pressebilder som dette skapte voldsomme reaksjoner, og barna ble levert tilbake.

Foto: Storløkken, Aage / SCANPIX

Politiaksjon

Etter at de to første familiene hadde fått innvilget statsborgerskap på midten av 50-tallet, økte den norske rombefolkningen sakte. Myndighetene så etter hvert på dem som et problem. På lille julaften i 1955 aksjonerte 12 politimenn og barnevernet mot en sigøynerleir på Nordre Åsen i Oslo.

Barna ble slept av gårde – skrikende og sparkende – mens politiet holdt de voksne fast. Pressen var til stede og tok rystende bilder av opptrinnet, og reaksjonene ble så sterke at barna ble returnert til foreldrene et par dager senere.

Utover på 60-tallet vakte sigøynerne stor oppsikt når de slo seg ned på forskjellige ledige tomter i Oslo. Da de etter hvert fikk tilvist fast plass på den såkalte Gassverktomta på Oslos østkant, stimlet skuelystne nordmenn sammen for å beskue dette eksotiske folkeferdet.

Analfabeter

En kummerlig sigøynerleir ved Østbanehallen vinteren 1960/61 fikk NRK-reporteren Odd Nordland til å lage en lengre radioreportasje, der han satte søkelys på at rombarna ikke fikk skolegang, og vokste opp som analfabeter. Nordland kalte forholdene ”en flekk midt i velferdssamfunnet”.

Kort etter ble det første undervisningsopplegget startet – to kvinnelige lærere underviste rene rom-klasser i grunnleggende lesing og regning.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Historiske bilder: Sigøynerbarn leker på Gassverktomta
Foto: Børretzen, Sverre A. / Scanpix

Troen var stor på at hvis romfolket fikk smaken på fast bosetting og den stabile og behagelige tilværelsen dette førte med seg, ville det bli slutt på reisingen. Ennå var den norske sigøynerbefolkningen svært liten – myndighetene regnet med at den talte ca. 40 mennesker.

Optimismen var stor. Det ble nedsatt et eget sigøynerutvalg som skulle jobbe for bedre kår for de norske sigøynerne. De regnet med at det skulle bli forholdsvis enkelt å løse sigøynernes problemer og samfunnets problemer med sigøynerne. Men slik skulle det ikke gå. Det viste seg at både bolig- og skolespørsmålet var harde nøtter å knekke.

Pauli ord

Ti år senere gikk et nytt sigøynerutvalg gjennom situasjonen – og kom med en grim spådom:

«Gjør ikke samfunnet en innsats nå, kan man om få år stå overfor en ytterst vanskeligstilt gruppe og et habiliteringsarbeide kan da bli ytterst komplisert og meget kostbart».

Mannen som skrev denne profetiske spådommen var daværende sekretær for sigøynerutvalget, Ted Hanisch. – Dessverre ser det ut til at pessimismen vår slo til, sier han i dag.

Kilder:

  • Ted Hanisch: Om sigøynerspørsmålet
  • Stortingsmelding 37, 1972-73, Om tiltak for de norske sigøynere
  • Hilde Liden/Ada Engebrigtsen: Norske Rom
  • Skogaas mfl: For hverandre