Askeladden fra Pakistan - en fortelling om filler og frihet

– You can do anything! Yawar Bokharis engelsk er plettfri med en pakistansk aksent. Med sin tro på menneskets evne til å forandre, har han fra Lillehammer bygget opp en skole som har utdannet over 1000 pakistanske jenter som ellers ikke hadde kunnet lese eller skrive.

Filleryer finansierte skolen

Filleryer produsert for det nordiske markedet finansierer skole og bibliotek i Pakistan. Grunnlegger Yawar Bokhari, faren til 22.julikommisjonens Laila Bokhari, ønsket å gi jentene i sin fødeby utdanning, mot og tro på egne muligheter, slik hans datter har fått i Norge.

Foto: Cathrine Barth

Yawar Bokhari

– Frihet kan ikke vinnes av en person. Ikke engang den vestlige utviklinge ble drevet av en person. Ideene må nå mange, og når flere hoder forstår betydning av kunnskap, utdanning og demokrati, vil vi se endring og vekst i Pakstan, sier Yawar Bokhari(75).

Foto: Lars Aune

Vi møter 75-åringen via hans datter Laila Bokhari, som er statsviter, terrorforsker og medlem av 22.-julikommisjonen. Yawar ønsket å gi jentene i sin hjemby i Punjab noe av det samme som han i Norge har kunnet ruste datteren sin med: utdanning, mot og tro på egne muligheter.

Yawar Bokhari og familien etablerte LAMS, Laila og Amar Model School, i sine hjemtrakter i Sultanbad i Pakistan på nittitallet. Siden har skolen utdannet over 1000 elever. Til høsten åpner han et bibliotek i Pakistan.

Yawar Bokharis frihetskamp for jenter, gjennom skolen, er delvis omstridt i fødelandet. Hans satsing på jenters rettigheter rimer dårlig med tradisjonelle holdninger om kvinnens rolle i samfunnet. Samtidig ser innbyggerne i det fattige lokalsamfunnet hvordan det at kvinnene får topputdannelse innen bank, jus og medisin bidrar positivt for familiene i landsbyen.

Selv kom Yawar til Norge tidlig på åttitallet. Han hadde økonomi-utdanning fra London og kunne ikke tro at han ikke skulle få jobb på Lillehammer, hvor hans livs kjærlighet kom fra. Til slutt ble løsningen å starte en filleryefabrikk i hjembyen i Pakistan og selge teppene til store norske møbelkjeder.

Fillerya ble grunnlaget for formuen som har finansiert skolen i Sultanabad og det kommende biblioteket, Lailas Library, som skal åpne i oktober i år. I dokumentaren følger vi Laila til Pakistan for å besøke skolen og forberede åpningen av det nye biblioteket.

Arven

Yawar sier han ikke vil legge føringer for sine barns liv eller pålegge dem byrder. Samtidig er det ikke lett for datteren å fraskrive seg livsverket han har bygget opp, og hun er innstilt på å fortsette den enorme oppgaven det er å bygge videre på de mursteiner faren hennes har lagt.

— Min fars prosjekt har gjort at jeg er stolt av å være halvt pakistansk. Det gir mening å bidra til noe som er større enn deg selv. Dette betyr noe for hele landsbyen, og forandrer livene til så mange, forteller Laila Bokhari.

Laila mener Yawars visjoner for likestilling, vekst og frihet for pakistanske kvinner er hans gave til sitt moderland.

— Pappa har alltid sagt til meg at utdanning kan ingen ta fra deg, uansett hvor du er i verden. Det gjelder disse jentene i Pakistan også, sier Laila.

Yawars gave til sine egne barn er å involvere dem i fabrikk og skole og skape en tett kontakt til Pakistan. På denne måten vil han gi sine barn troen på at de kan være med å gi tilbake og bidra positivt i formingen av Pakistans framtid.

Selvtillit

Visjonen om å gjøre de pakistanske jentene selvstendige, tilby utdanning og gjøre dem i stand til å forsørge seg selv fikk Yawar blant annet fra norske jenter.

— Jeg så dem overalt her i Norge. Jentene. På toget, på skolene, i gatene. Med en selvtillit som jeg likte. Dette var nytt for meg, men jeg tenkte at en dag skal den pakistanske jenta få oppleve det samme.

Noe av det første som ble satt opp på den nybygde skolen var en brun kasse. Kassen rett foran hovedinngangen ble merket Speakers Corner. Inspirasjonen fikk han da han bodde i London og stadig besøkte Hyde Parks ytringsalter på søndagene. Han likte det han så.

— Konseptet med Speakers Corner er at jenta skal ha utdanning og kunnskap. Og hun skal ha mulighet til egne inntekter. Men vil hun ha selvtilliten? Vil hun forbli stille og sjenert? I starten er det skummelt for alle. Men hun vil lære seg å si hva hun mener, formulere seg, slik at hun kan bli en god politiker, vite hvordan hun skal begynne å kreve sine rettigheter, sier Yawar.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Speakers Corner, LAMS, Sultanbad, Pakistan.

-Når hun går opp på kassen, og må ytre sin mening, lærer hun seg hva demokrati er i praksis. Skolen gir henne kunnskap, men å stå for sin egen mening, gir selvtillit, forteller Yawar Bokhari om den brune platformen som er godt slitt på toppen.

Foto: Cathrine Barth / NRK

På Lillehammer hadde Yawar i flere år besøkt Nansenskolen. Han ble begeistret for det engasjementet for samfunnet som skolen skapte både blant elever, ansatte og ikke minst omgivelsene. På hans egen skole har jentene i tur og orden vært på kassa for å ytre meninger, bryne seg i debatter og oppleve et trygt sted å snakke om alle slags tema. Uten sanksjoner.

Beskyttet oase

Vi går gjennom en blå dør for å komme inn bak skolens høye murer. En vakt med caps og maskingevær passer porten. Jentene som kommer dekket i sjal og hijab tar hodeplaggene av når de kommer inn, ler og hilser på Laila. De fleste elevene er barn av arbeiderne på teppefabrikken, og gratis skolegang for barna er et av godene de får som ansatte. Den friheten jentene opplever på innsiden, står i skarp kontrast til livet utenfor.

— Når jentene forlater skolen, og må ta på seg enten hijab eller niqab og dekke seg til, er mitt ønske at hun er blitt sterk på innsiden. Hun har kunnskap. Når anledningen en dag kommer, kan hun selv velge å kaste sjalet som dekker henne. Fordi hun vet hun har talent, potensial, energi og kan bli en god leder. Hun vil begynne å åpne dørene, vise ”Her er jeg. Jeg er på likefot med en mann. Jeg ønsker også å jobbe. Jeg ønsker å kjøre bil. Jeg kan også lese og skrive”.

Yawars frihetsprosjekt er langsiktig. Han har selv sett holdningene forandre seg siden skolen startet på nittitallet og han gikk fra dør til dør for å overtale foreldrene å sende jentene på skolen. Motviljen var tydelig. I dag nyter familier som får utdannet døtrene sine stor respekt i landsbyen. Også familier fra nabolandsbyene begynner å søke barna til den niårige skolen. De ser at skolen leverer gode resultater. Elevene som går ut, topper karakterlistene i regionen.

Filleformue

På nittitallet ble Yawar Bokhari omtalt som Nordens filleryekonge etter at han traff det norske markedet med egenproduserte filleryer. Med egen fabrikk og veveri på landsbygda i Punjab, dekket han norske gulv med ryer laget av fillerester fra Punjabs enorme produksjon av bomullstekstiler.

— Jeg var den største eksportøren av ryer fra Pakistan, og den største importøren av ryer i Norge, og jeg undret nok hvorfor jeg skulle oppleve slik enorm suksess, forteller han. Det var en etterlengtet posisjon etter at han hadde strevd med å etablere seg på Lillehammer, hjembyen til hans norske kone, Brit Bokhari. De møttes i London, hvor hun jobbet med regnskap hos den norske skipsrederen Fred Olsen.

Business og bistand

Det lille lokalsamfunnet Sultanbad var et av de fattigste i regionen, et sted uten framtid, med høy kriminalitet, mye konflikter, stor arbeidsledighet og ingen skoletilbud. Den norske fillerya var med å forvandle stedet til et lokalsamfunn med rundt 15 tusen innbyggere, hvor veveriet er en av hjørnestensvirksomhetene. Flere hundre ansatte holder teppeproduksjonen gående.

— Revolusjonen kommer gjennom utdanning, sier Yawar Bokhari når han skal fortelle om sin visjon om vekst, frihet og demokratisering av Pakistan. Etter at han etablerte LAMS for 16 år siden begynner nå de første jentene som gikk på skolen å komme ut fra topputdanninger som advokater, økonomer og medisinske spesialister.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Laila Bokhari med tidligere elever og rektor ved LAMS, Pakistan

— De beste inspiratorene for våre elever er de som nå kommer tilbake og viser at de lykkes, sier Laila Bokhari. Her møter hun tidligere studenter som kommer tilbake til skolen med topputdanninger og deler sine erfaringer fra med rektor, Mrs Fawzia (i rødt), tidligere studenter og Laila (til høyre).

Foto: Cathrine Barth

Visjonen Yawar hadde da han startet skolen for barna til fabrikkarbeiderne begynner å bli virkelighet.

Lailas bibliotek

Biblioteket som skal åpne i oktober bærer Lailas navn. Historien bak biblioteket kommer fra en passasje i boken Laila Bokhari ga ut for to år siden “Hellig Vrede, min reise gjennom Pakistan”. Her skriver Laila om utdanning, kunnskap, vekst og kvinnenes situasjon. Hun skriver om farens hjemland som også har så mye godt å bygge videre på. I boken formulerer hun håp og tro for landets framtid.

—Da jeg leste boken, ble jeg veldig beveget. Jeg sa til meg selv: ”Laila, jeg skal bygge et biblikotek – og det skal bære ditt navn”, forteller Yawar. Selv måtte han avlyse den planlagte reisen for å forberede åpningen av biblioteket fordi han ble syk.

Laila har de siste årene vært mye i Pakistan, både som forsker og forfatter, og sist som terroranalytiker for norsk UD i Islamabad.

Datteren ler når hun imiterer farens mantra gjennom oppveksten: — ”Don’t let anyone tell you you cannot do it! Of course you can do it.” Og det er akkurat disse ordene han forteller hver eneste jente på skolen også, forteller hun.

—Hvis jeg får bare én prosent av hans entusiasme og energi og visshet om at dette er framtiden, så skulle jeg være det lykkeligste mennesket, sier Laila.

Hør dokumentaren om Yawar og Laila Bokhari, i “Askeladden fra Pakistan, - en radiodokumentar om filler og frihet” på NRK P2 lørdag 25. august kl 10.03 og søndag 26. august kl 21.03

Dokumentaren er laget av Cathrine Barth, tekniker er Erki Halvorsen og konsulent Hege Dahl.