NRK Meny
Normal

Stemmene i hodet ba norsk-iraneren (45) gå ut og drepe. Den første han møtte var Ann-Mari.

BEIARN (NRK) Tobarnsmoren Ann-Mari Solås (32) ante ikke at naboen var alvorlig psykisk syk – og at ingen grep inn da han sluttet å ta medisinene sine.

Ann-Mari Solås

– At det var Ann-Mari som ble drept av ham var helt tilfeldig. Det kunne like godt vært den andre naboen, det var naboen drapsmannen kjente godt. Det var kanskje dit han var på tur, men Ann-Mari sto på trappen, og da sa stemmene i hodet at han skulle drepe henne. Mannen var syk, og burde vært tatt vare på tidligere. Det mener jeg, sier Trond Solås.

Ann-Mari Solås

KNIVDREPT: Ann-Mari Solås ble et tilfeldig offer for en psykisk syk drapsmann hjemme på sin egen trapp.

Foto: Privat

NRK møter ham og kona Randi på en fjellgård i Beiarn, to time s kjøring utenfor Bodø. Hit flyttet de for å finne en slags mening med livet igjen, kort tid etter at deres datter Ann-Mari Solås ble drept åtte dager før julaften 2008.

Helt uten forvarsel, totalt tilfeldig, ble hun ett av 102 ofre i NRKs gjennomgang av drap de siste ti årene begått av alvorlig psykisk syke. Da ble hun også ett av 26 ofre som ble drept av en person med ikke-vestlig opprinnelse. Et tall som gjør at eksperter på minoritetshelse slår alarm om måten norsk psykiatri og helsevesen tar i mot fremmedkulturelle, med traumer, lidelser og flukt i bagasjen.

Barna vitne til drapet

Det er 16. desember, og nærmer seg jul for den 32-årige tobarnsmoren. Med fem plussgrader i luften er det en mild morgen til desember å være, når Ann-Mari ved 07.30-tiden går ut på trappen utenfor rekkehuset i boligfeltet på Mørkved i Bodø for å ta morgenkaffen og en røyk. Inne i huset er de to barna på 8 og 13 år i gang med å forberede seg til en ny skoledag.

Laster innhold, vennligst vent..

I en kommunal leilighet i boligfeltet sitter en 43 år gammel norsk-iraner. Han har vært i Norge siden han kom som FN-flyktning i 1991, og har mesteparten av tiden slitt tungt psykisk. Han er en gjenganger i psykiatrien, med flere innleggelser, og har to ganger fått diagnosen paranoid schizofreni.

Etter mange år på institusjon får han prøve seg på egenhånd i en kommunal leilighet på Mørkved, mot at han tar medisinene hjemmetjenesten leverer på døren.

Men medisinene gjør at han legger på seg, noe han er så lite begeistret for at han dropper å ta dem. Han har heller ikke møtt opp til den siste legetimen han var innkalt til for halvannen måned siden.

Han sliter jevnlig med stemmer i hodet, og i dag er beskjeden fra disse klar i all sin brutalitet. Han må gå ut, drepe noen – helst så mange som mulig. 43-åringen henter en tollekniv i kjøkkenskuffen, og går ut for å gjøre som han får beskjed om. Den første han ser når han kommer ut er Ann-Mari på nabotrappen.

Inne i rekkehuset hører datteren et skrik, og ser en fremmed mann angripe moren. Hun varsler storebroren, som låser ytterdøren og ringer politiet. På trappen foregår en kamp på liv og død.

solås

– SKIKKELIG ILLE: Trond og Randi Solås syns det er forferdelig å tenke på den frykten datteren som smiler til dem fra bilder hjemme i stuen må ha opplevd da hun ble drept.

Foto: Margret Helland / NRK

Men når 43-åringen setter seg oppå henne og hogger løs, er løpet kjørt. 35 ganger stikker han tobarnsmoren. Naboene som hører skrikene og kommer til, kan ikke gjøre noe. Innen de får mannen bort fra Ann-Mari, er hun død.

– Jeg har dannet meg et bilde av hendelsesforløpet etter det jeg hørte i rettssaken. Jeg vil helst fortrenge det. Det er skikkelig ille. Ordentlig fælt. Det tror jeg det var for henne også, sier pappa Trond.

Alvorlig syk i årevis

De 26 gjerningspersonene med ikke-vestlig opprinnelse utgjør en fjerdedel av alle som er drept av alvorlig psykisk syke i tiårsperioden NRK har kartlagt. Det vil si at de har et annet opprinnelsesland enn Norge, med røtter i enten Afrika, Asia eller Midtøsten.

annmari2

LIVSNYTER: Ann-Mari elsket livet, forteller foreldrene. Her er hun ute i fjæren og nyter en sommerdag.

Foto: Privat

I Norge er de enten asylsøkere, har fått avslag på søknaden, ikke uttransportert ennå, ureturnerbare på grunn av manglende utleveringsavtaler, venter på anke-avgjørelse, eller, som flertallet: Har oppholdt seg her lovlig.

Det som uansett er et faktum, er at personer med flyktningebakgrunn er mer disponert for psykiske lidelser enn norskfødte, noe forskningen ettertrykkelig har konkludert med flere ganger.

Norsk psykiatri fanger ikke opp denne risikogruppen, og lar flere utvikle seg til rene trykkokere, mener ledende eksperter på minoritetshelse.


Mannen som drepte Ann-Mari, var flyktning fra Iran, men hadde fått norsk statsborgerskap. Den første innleggelsen skjedde i 1997. Rettspsykiaterne sa i rettssaken at mannen aldri hadde vært symptomfri etter at han ble syk.

Diagnosen paranoid schizofreni er en gjenganger hos de psykisk syke gjerningspersonene i NRKs kartlegging. 39 drap knyttes til diagnosen paranoid schizofreni, 44 til alvorlige schizofrenilidelser som helhet.

Foreldrene til Ann-Mari mener det er flere trekk ved drapsmannen som burde fått varsellampene til å blinke da kommunen ga ham leilighet i boligområde med mange barnefamilier. Datteren kjente ikke naboen personlig, men det var kjent at han var syk. Hvor syk, og at han var farlig, var det derimot ingen som visste.

– Kan ikke miste flere slik

– Han ble jo medisinert, men ingen passet på at han tok medisinen, det har vi fått greie på i ettertid. Hjemmesykepleien var hjemme med medisin til han, men han sluttet å ta den, sier Trond oppgitt.

Kommunehelsetjenesten ble varslet da 45-åringen ikke møtte opp til legetimen sin halvannen måned før drapet, men fordi situasjonen hans ikke ble vurdert som prekær, var det ingen som tok saken videre. Flere legetimer ble det aldri før han ble drapsmann. Det ble i ettertid åpnet tilsynssak både mot kommunen, fastlegen og Nordlandssykehuset, men Fylkeslegen i Nordland konkluderte med at ingen instanser hadde brutt helselovgivningen.

– I ettertid har vi gått gjennom våre rutiner med tanke på brukere og samarbeidspartnere, og vi forsøker stadig å forbedre oss, sier kommunikasjonssjef Tord Bethiniussen i Bodø kommune til NRK.


Trond mener det psykiske helsevernet må være mer i forkant.

solås5

MINNER: Det er mange gode minner igjen etter Ann-Mari for foreldrene, men det gjør savnet desto tyngre. – Hun ringte eller var innom oss nesten hver dag.

Foto: Margret Helland / NRK

– Så lenge han ble medisinert burde det være en klokke som ringte et sted i systemet om at mannen er jo syk. Da må de ta vare på disse personene. Det er ikke bare å ta inn folk og sette dem inn i et boligområde og la de seile sin egen sjø. Han personen her sleit vel med sitt, han kom jo fra et krigsherjet land. De må følges bedre opp. Det er snakk om tikkende bomber. Under rettssaken kom det frem at han også flere ganger tidligere hadde hørt stemmer og befalinger i hodet sitt om å gå ut og drepe, sier Trond.

Samfunnets krav om vern mot de sykeste, og de sykeste sitt krav om behandling, må løftes opp, mener han. 102 drapsofre etter psykisk syke gjerningspersoner siste ti år taler for seg.

– Det er skremmende. Og det er et eller annet som har sviktet. Det må gjøres noe. Vi har ikke råd til å miste flere på den måten her. Jeg mener at hvis psykiatrien vet om personer som sliter så mye, må de tas hånd om, tvangsinnlegges. Det høres voldsomt ut. Men jeg mener det.

Besøkte nesten hver dag

Kona Randi nikker ved siden av ham. Hun biter seg forsiktig i leppen og kjemper mot tårene. Det er vondt å rippe opp igjen i minnene. Hun har ikke snakket mye om tapet av datteren de siste årene. På de hvitmalte treveggene i den lune, peisvarme stuen smiler Ann-Mari til oss fra flere bilder.

Barnebilder fra åttitallet, den stolte konfirmanten, den flotte damen med lyst hår og et varmt smil som poserer sammen med barna, eller de tre sammen med familiens hund.

Kvelden før hun døde var hun innom foreldrene sine, som hun hadde et svært nært forhold til. Blant annet dyrket de den samme lidenskapelige interessen for Rolling Stones, reiste ofte på konserter sammen. Var glade i dyr og hadde opptil flere rottweilere opp gjennom årene. Pratet og lo. Da faren startet taxifirma, begynte hun som sjåfør der sammen med ham. Ann-Mari sa ofte at hun skulle ta godt vare på foreldrene sine når de ble gamle, at hun var så glad i dem. Ringte eller kom på besøk nesten hver dag.

– Hun var innom og hentet granbar kvelden før det skjedde. Skulle pynte til jul hjemme. Hun gledet seg sånn til jul. Var allerede begynt å pynte, jeg ser henne for meg. Etterpå sendte hun en melding, om hvor koselig vi hadde hatt det, sier Randi.

Fra hovedhuset på fjellgården kan de se over til naboen. Denne kvelden lyses mørket opp av flammer fra et bål på eiendommen. Det er lys i vinduene. I hytten som egentlig er Ann-Maris, men som barna hennes arvet etter drapet. De har leid den ut enn så lenge.

– Ann-Mari likte å være her. Men det var ikke så mange årene hun fikk bruke den, sier Trond.

Gården er blitt en viktig del av terapien for ekteparet.

Redd for fremmede

solås4

– MANGLER EN: – Vi har det fint her. Men vi mangler én her, sier Trond og Randi Solås om fjellgården i Beiarn. Hit flyttet de etter drapet på datteren. Å forholde seg til fremmede er blitt svært vanskelig.

Foto: Margret Helland / NRK

– Her er sagbruket jeg har laget. Jeg går i skogen i ny og ne og sager opp materiale, så tar hun det og bygger noe ut av det. Jeg har også litt veddrift, har en vedmaskin der borte, sier han og peker inn i en stor produksjonshall under låven.

Over maskinene under bjelkene har han fått ut mye frustrasjon og sorg. Randi har sitt lille fristed i en spikkebod noen meter lenger oppe på gården.

ann-mari

VEDHOGST: Ann-Mari var en aktiv dame. Her sørger hun for vinterveden på hytten i Beiarn utenfor Bodø før kulden setter skikkelig inn i 2006.

Foto: Privat

– Jeg er snekkeren. Jeg tror jeg har snekret siden 1985, da begynte jeg sånn smått. Nå er jeg blitt veldig flink, sier hun.

Det er kaldt og tørt i luften, og hadde det ikke vært for naboens bål og lyset fra hovedhuset hadde man ikke sett veldig mye annet enn stummende mørke foran seg. Brøytekantene lener seg en meter opp etter husveggene, og det knaker i krum snø mens vi titter rundt på eiendommen i fjellsiden. På baksiden er et lite uthus. Der tilbringer ekteparet mye tid både sommer og vinter.

Her slipper man store folkemengder. Akkurat slik de vil det skal være. Å forholde seg til mange mennesker av gangen, spesielt fremmede, er blitt veldig vanskelig etter det brutale og tilfeldige drapet på datteren. En enkel tur på matbutikken er nok til at Randi kikker seg over skulderen. Ser etter mistenkelige folk.

– Vi har det godt her, men det er klart at det er en som mangler. Vi skulle gjerne hatt en til her og delt det med, sier Trond, og fortsetter:

– Det er en del av terapien. Det er vanskelig å forklare det, men det er veldig godt å ha det stedet her. Vi får være i fred og gjøre det vi har lyst til.

Savnet er der hver eneste dag. Trond sliter med mareritt, som han selv sier: Da styrer han ikke tankene selv, og det er ikke pent. Randi klarer ikke å befri seg fra tankene om hvor redd datteren må ha vært da hun lå på sin egen trapp med en mann med tollekniv over seg.

Hun tar sats i toneleiet og løfter blikket. Ordene kommer lavmælt, men treffer rett i magen.

– Jeg pleier å se på bildet av henne når hun var liten, og tenke… At noen har drept den lille jenta mi.