NRK Meny
Normal

- Jeg drømmer om å kjøpe et hus til mamma

RADIODOKUMENTAREN: Hun var nabojenta til «skrekkens hus» i Alvdal og ble utsatt for grove seksuelle overgrep i huset. Nå forteller hun for første gang sin historie, og forsvarer sin mor som er dømt for medvirkning til overgrepene.

Alvdal 1

'Rebekka' ble utsatt for gjentatte overgrep gjennom en årrekke av de to hovedtiltalte i Alvdal-saken og sin egen far. Her sammen med sin bistandsadvokat Anne Kristne Bohinen.

Foto: Schjetne, Steinar / NTB Scanpix

Høsten 2009 kommer det inn en videofilm til politiet i Alvdal som viser grove seksuelle krenkelser av fire barn. «Rebekka» er et av dem. Hun er 11 år gammel når filmen spilles inn.

Videofilmen setter i gang den såkalte Alvdal-saken som har rystet hele Norge. Fire voksne tiltales for grove seksuelle overgrep, eller for medvirkning til det. Rettssaken blir en av Norges mest omtalte.

- Jeg bare eksisterer

Nå er «Rebekka» 20 år. Hun er bitteliten og spinkel og ser mer ut som om hun er 12. Hun er søt og smiler mye, men hun kan fort bli veldig sint.

NRK har fulgt henne i over et halvt år. I radiodokumentaren «Nabodattera» forteller hun sin historie. «Rebekka» er ikke hennes ekte navn – hun har det fremdeles tøft og vil ikke at alle skal vite hvem hun er.

• HØR REBEKKA FORTELLE OM LIVET SITT HER:

Nabodattera forteller

De eneste skapningene hun egentlig liker, er hunder. Og sin mamma. Hun som som sitter i fengsel, dømt i Alvdalsaken.

– Jeg drømmer om å leve - ikke bare eksistere. Jeg føler at jeg ikke har noe liv, liksom. Jeg bare eksisterer. Jeg bare er her. Uten mål og mening.

- Ingen forstår

Rebekka ligger i sofaen, spent i kroppen og med øyne som av og til forsvinner inn i hodet. Hun har vært i avhør hos Kripos og fortalt om en barndom fylt av rus, overgrep og omsorgssvikt. Egentlig vil hun bare komme seg vekk og ruse seg for å få fred fra tankene og bildene.

– Folk må slutte å si at de skjønner! Alle sammen, i barnevernet og i alle andre systemer, sier at de skjønner hvordan jeg har det. Men de skjønner jo ikke! Det er det mest irriterende i hele systemet. Der at de sier at de skjønner – når de ikke gjør det i det hele tatt!

En hund kommer logrende mot sofaen der hun ligger, og Rebekka slapper av. Øynene hennes mykner og hun legger hodet mot hundens pels.

– Mennesker er dumme. Hunder er smarte.

Rusfylt oppvekst

Historien om nabodatteren i Alvdal begynner på en rusinstitusjon. Rebekkas mamma er selv et overgrepsoffer og er så skadet etter både det og et langt liv med rus at ingen trodde hun kunne bli gravid. Men det blir hun, og Rebekka kommer til verden en tordenfull sommerdag i 1992.

Familien bor på rusinstitusjonen i noen år, men så vil de prøve å klare seg på egen hånd og flytter til Trondheim.

Rebekkas bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen forteller om hva som siden skjedde.

– I Trondheim begynte det å komme inn bekymringsmeldinger om familien. Noen av dem meget alvorlige. Rebekkas mamma var flere ganger i kontakt med krisesenteret.

Trondheim kommune setter inn noen tiltak, men avdekker ikke hvordan det egentlig står til med Rebekka. Så flytter familien til Alvdal i 2003.

Sint jente

I Alvdal tar barnevernet over omsorgen for Rebekka og hennes lillebror i februar 2005. Da er Rebekka 12 år, men det drøyer ytterligere nesten fem år før noen får vite hva som egentlig har skjedd med henne.

Hun er sint og utagerende og begynner å ruse seg som 13-åring. Siden har hun levd ungdomstiden i ulike beredskapshjem, fosterhjem, barnevernsinstitusjoner, psykiatriplasser og ruskollektiv.

– Jeg vet ikke hvor mange steder jeg har bodd på. Jeg har kommet ut av tellingen. Når folk spør meg så glemmer jeg alltid en plass eller to, sier Rebekka.

Rebekka bor på en av de mange barnevernsinstitusjonene da Alvdalsaken eksploderer i media. Hun rekker å fylle 18 før rettssakene kommer opp i januar 2011. Det betyr at hun tvinges til å vitne. Hun vitner mot naboparet og mot sin pappa, men nekter å vitne mot mamma.

  • HØR HELE RADIODOKUMENTAREN OM REBEKKA HER:

"Nabodattera"

Mor dømt

– Hun har ikke gjort meg noen ting! De prøvde å mase på meg for å få meg til å snakke om henne, men det gjør jeg ikke.

– Det er min mamma, det er bestevenninnen min! Folk får tro hva de vil og tenke hva de vil, men jeg vet at hun ikke har gjort meg noen ting, sier hun.

Rebekkas mamma dømmes likevel på grunnlag av dommeravhør fra et av de andre barna. Hun dømmes ikke før å ha begått noen av overgrepene selv, men for aktivt å ha bidratt til at det kunne skje.

Ankebehandling, Alvdalsaken

Dommerne inntar sine plasser før dommen i Alvdal-saken avsies i lagmannsretten.

Foto: Jo E. Brenden / Scanpix

Rebekkas mamma mener at hun ikke var klar over det som skjedde i det som senere blir kalt «skrekkens hus», men retten mener at hun burde ha visst om hva som foregikk og at hun ikke har beskyttet barna sine nok. Hun soner nå en dom på 5 og et halvt års fengsel.

Flyktet i rus

Rebekka har mye kontakt med henne i fengselet og drar ofte dit på besøk. Mamma ringer til Rebekka flere ganger hver uke. Det gjør at hun vet mye om hva som skjer med Rebekka utenfor murene. Hun kjenner seg igjen i mye av det Rebekka sliter med.

– Jeg skjønner henne veldig godt fordi jeg har vært der selv. Jeg har ruset det bort. Når ungene ble tatt fra meg så begynte det som hadde hendt meg i barndommen å innhente meg om nettene. Jeg måtte bare ruse meg mer og mer når virkeligheten begynte å ta meg igjen.

Rebekkas mamma håper at datteren kan klare å ta imot hjelp nå.

– Jeg vet at det er mange som står rundt Rebekka og vil hjelpe henne, men hun må være klar for det selv. Hun har sin måte å reagere på – og jeg liker ikke den måten for det er som å se meg selv i henne, sier hun.

Bra fosterhjem

Da Rebekka fylte 20 mistet hun plassen på rusinstitusjonen. Rebekka fant selv en leilighet på Finn og flyttet dit noen dager før sin 20-årsdag. Det gikk ikke bra.

– Da havnet jeg skikkelig på ruskjøret med amfetamin og piller og alt som var, forteller hun.

Barnevernet lot Rebekka komme tilbake til institusjonen og skaffet henne senere et nytt fosterhjem. Der har hun nå bodd i noen måneder, sammen med masse hunder. Det har blitt noen runder med rus og psykiatri, men hun tror det kanskje kan gå bra denne gangen.

– Jeg trives her fordi dette er en trygg plass med masse gode folk og enda bedre dyr, sier Rebekka.

Saksøker kommunen

Akkurat nå forbereder Rebekka og hennes advokat et søksmål mot Trondheim kommune fordi de ikke grep inn med bedre tiltak når Rebekkas familie bodde der.

– Hvis de hadde grepet inn tidligere så hadde Rebekka kanskje aldri kommet til Alvdal, mener bistandsadvokat Bohinen.

– De fikk inn til dels meget alvorlige bekymringsmeldinger og så undersøkte de ikke dette ordentlig. De venter i et halvt år med å innkalle foreldrene til en samtale. Jeg mener det er grunnlag for å reise alvorlig kritikk mot Trondheim kommune, sier hun.

Kommuneadvokaten i Trondheim skriver i sitt tilsvar at hans vurdering er at kommunen har handlet forsvarlig og innenfor loven. Han viser til at det finnes klare begrensninger for hva en får lov til å undersøke innenfor husets fire vegger, og at man må se saken ut fra hvordan situasjonen fremsto der og da.

Dette betyr at det vil forekomme situasjoner der barn utsettes for omsorgssvikt uten at det offentlige klarer å avdekke det, eller avdekker det for sent. Dette er en beklagelig men helt nødvendig konsekvens av systemet og den rettssikkerhet som også barneforeldre skal ha, skriver kommuneadvokaten.

Samtidig vil kommuneadvokaten på vegne av Trondheim kommune uttrykke den dypeste medfølelse med Rebekka.

Rebekka håper at denne nye saken skal bli den siste rettsaken hun må være i. Samtidig håper hun på å få en erstatning fra kommunen.

– Jeg drømmer om å kjøpe meg et hus hvor jeg og mamma kan bo sammen med en masse hunder. Så jeg håper jeg får en erstatning slik at det kan bli en ny start for både meg og mamma, sier hun.