Susanna Wallumrød skulle opp i andre klasse på videregående, og hadde mange år med timer i klassisk sang bak seg.
– Så ville jeg veldig gjerne synge noe annet, sier hun. Så jeg fikk tillatelse til å ha lærer utenfra skolen, og det var ikke så vanlig, fordi de har jo et sett med lærere i de forskjellige instrumentene som brukes, men det var jo ingen som underviste når det gjaldt jazz .
Ny lærer
Hun fikk Solveig Slettahjell som lærer:
– Jeg kjente til Solveig, fordi hun spilte i band med broren min. Jeg hadde hørt henne og syntes hun var veldig flink, og hun underviste i musikk og pedagogikk på musikkhøyskolen på den tiden, så da ga de meg henne. Det er jeg jo veldig glad for.
– Var det noe du var nervøs for, eller var det noe du gledet deg til?
– Ja, det er klart at jeg var nervøs for det. Hun var ikke så kjent da som hun er nå men hun var jo like flink
Men det ble en fin og annerledes tid hvor Susanna lærte mye om å synge.
– Da hadde jeg gått hos forskjellige sanglærere over en periode på kanskje seks år med klassisk sang, som dreide seg veldig mye om pusteteknikk og klang og sånt. Innenfor sang i andre genre så er det kanskje andre ting som spiller en større rolle, som jeg kanskje syntes var morsomt å lære noe om, så Solveig og jeg hørte på masse musikk som jeg ikke hadde hørt.
– Hva slags musikk da?
– Innenfor jazzverdenen hørte vi på mange forskjellige sangere og mange forskjellige versjoner av samme låt, for eksempel "Tea for Two" med Anita O'Day, Frank Sinatra, Nat King Cole og med Ella Fitzgerald og Count Basie. Det finnes jo mange andre standard-låter i samme kategori selvsagt, som "You Don't Know What Love Is" med Billie Holiday, Chet Baker, Ella Fitzgerald, Anita O'Day, Miles Davis og John Coltrane.
Hermet
Hør Susanna synge Jolene av Dolly Parton:
– Begynte du å nærme deg noe som var ditt på denne tiden?
– Ja, men jeg vil si at det tok ganske mange år med fokus på å bli kjent med sin egen stemme Det er ganske mange typer erkjennelser man skal komme frem til da – i møte med å forsøke å låte som den ene eller den andre, om det er Billy Holliday eller Monica Zetterlund eller Aretha Franklin eller Ella eller Betty Carter. Det er en utrolig interessant del av arbeidet å forsøke å herme og gjøre det de gjør fraseringsmessig og klangmessig. Synger de med mye luft på stemmen eller ikke, hva slags type klang bruker de, hodeklang, brystklang, mange ting å finne ut av.
– Så da hermet du?
– Ja. Jeg kaller det det. Det var jo bare å synge, men det er jo også en del av tenårene eller ungdommen vil jeg si da, ungdommelige trekk.
– Husker du, kan du herme etter noen nå?
– Nei. Jeg har aldri har vært en bra imitator. Å høres ut som noen andre, det er jo veldig vanskelig, for jeg er jo ikke dem, jeg er meg selv.
