NRK Meny
Normal

– Ville blitt et «jævla liv» i Sverige

Det skulle blitt et «jævla liv» i Sverige om en drapsmann på tvungent psykisk helsevern hadde vært ute på gata etter et år eller to, sier den kjente svenske kriminologen Leif G.W.Persson.

Den kjente svenske kriminologen Leif G.W.Persson ved PCen i leiligheten i Stockholm-

Kriminologen Leif G.W.Persson sier at det ikke ville blitt akseptert i Sverige at drapsmenn på tvungent psykisk helsevern får bevege seg i samfunnet etter bare ett år.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

NRK har gjennomgått 228 drapsdommer i Norge fra 2003 til 2012. I disse sakene er 45 drapspersoner som står bak 51 drap dømt til tvungent psykisk helsevern.

Men å være dømt til tvungent psykisk helsevern er ikke ensbetydende med å alltid være innesperret på en institusjon. I Norge er prinsippet at pasientene skal tilbakeføres til lavest mulig behandlingsnivå når de er klare for det. Dermed er flere av disse ute i samfunnet etter kort tid.

– Kolossalt støtende

Oslo-mannen Ragnar Bjerkreim forteller i denne saken om hvordan han møtte den psykisk syke mannen som drepte søsteren hans på gata i Oslo to år etter drapet.

– Omtrent slik var det i Sverige tidligere, forteller Leif G.W.Persson.

– Men dette systemet ble utsatt for så hard kritikk at loven ble endret i 1992. Folk – og spesielt de som var nærstående til drapsofrene – opplevde det som kolossalt støtende og krenkende å se den som sto bak drapet ute i samfunnet etter så kort tid. Det oppsto rett og slett et gap mellom hvordan lovverket ble praktisert og det folkelige kravet om rettferdighet. Til slutt ble gapet så stort at det ikke gikk lenger.

– Og når pasienter skal fritas fra tvungent psykisk helsevern er det ikke legene som bestemmer. Nå må det opp i en egen domstol, som tar hensyn til andre ting enn bare gjerningspersonens psykiske helse – for eksempel vanlige folks rettsoppfatning, sier han.

Leif G.W. Persson mener det er en innebygget motsetning mellom de behandlende legene og rettsoppfatningen i samfunnet.

– Og folks rettsfølelse skal man ta alvorlig – hvis ikke vil ikke lovene fungere, sier han.

Lenge på institusjon

I forstaden Flemingsberg i Stockholm ligger det splitter nye høysikkerhetsanlegget til det svenske Rättsmedicinalverket. Her blir Sveriges farligste forbrytere utredet for alvorlig psykisk sykdom. Mange av dem som dømmes til tvungent psykisk helsevern holdes her, bak en seks meter høy mur og over 250 kameraer.

Høysikkerhetsinstitusjonen Helix utenfor Stockholm - der Sveriges farligste forbrytere blir utredet.

Over 250 kameraer, høye murer og gjerder passer på noen av Sveriges farligste forbrytere ved den nye høysikkerhetsinstitusjonen til det svenske Rättsmedicinalverket. Her foretas rettspsykiatriske vurderinger av mange svenske drapsmenn.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

Marianne Kristiansson er professor i rettspsykiatri og sjef for utredningsavdelingen her. Hun er en nestor innen svensk rettspsykiatri. Hun sier at de fleste som dømmes til tvungent psykisk helsevern i Sverige blir sittende lenge i institusjon.

– Som regel dreier det seg om svært lange behandlingstider. Snittet er over fem år, men mange sitter mye lenger. 20-25 år og i blant enda lenger. Senere overtar den rettspsykiatriske åpne behandlingen, som også er del av en tvangslov, sier hun.

Marianne Kristiansson er Sveriges nestor innen rettspsykiatri.

Professor i rettspsykiatri, Marianne Kristiansson, sier Sverige praktiserer et annet system enn Norge for drapsmenn som er ilagt tvungent psykisk helsevern.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

Kristiansson tror ikke det ville skjedd i Sverige at en drapsmann kommer ut i samfunnet etter et år eller to.

– Det anser jeg som veldig usannsynlig. Før lovendringen i 1992 kunne det sikkert ha skjedd, men neppe nå, sier hun.

Alle er tilregnelige

I Norge blir personer som dreper når de er psykotiske bedømt som utilregnelige – og dermed straffrie. Slik fungerer det ikke i vårt naboland.

– I Sverige er alle tilregnelige, uansett sykdom. Så alle får en dom for drapet – og for noen er dommen tvungent psykiatrisk helsevern. Alle er ansvarlige. Det er ikke mange andre land som praktiserer det på denne måten, sier Kristiansson.

Hun er kritisk til den sterke vekten som legges på gjerningspersonens psykiske tilstand fremfor andre hensyn i Norge.

– Dere gjør en psykiatrisk vurdering, og hvis de psykiatriske symptomene har forsvunnet er alt vel og bra. Men det er andre viktige spørsmål som må tas hensyn til – som hvorfor denne personen har gjort dette lovbruddet, hva som er motivet. Og jeg tror ikke dere gjør risikovurderinger på samme måte som oss, sier hun.

Reagerer på hjemsending

Pål Grøndahl

Rettspsykolog Pål Grøndahl mener veien ut av behandling for drapsdømte på tvungent psykisk helsevern ofte er for kort.

Foto: Karlsen, Anette / NTB scanpix

Rettspsykolog og forsker Pål Grøndahl er en av de mest erfarne norske rettspsykiatrisk sakkyndige i drapssaker. Han sier at prinsippet om at drapsdømte som var utilregnelige da de drepte snarest mulig skal integreres tilbake i samfunnet kanskje står for sterkt i Norge.

– Vi er nok litt for opptatt av at disse menneskene skal integreres og rehabiliteres i forhold til at de også skal ha en reaksjon for det de har gjort. Det er rimelig at de får et regime rundt seg som reflekterer dette. Jeg er heller ikke sikker på at det alltid er det beste for vedkommende å komme seg raskest mulig ut av sykehus og behandling, sier han.

Grøndahl reagerer spesielt når drapsmenn returneres til sitt hjemmeområde – som i Norge ofte er mindre lokalmiljøer.

– I dag er prinsippet at man skal raskest mulig ut, og ofte inn i en kommunal bolig. Jeg tror at vi i behandlingen av drapsmenn som er dømt til tvungent psykisk helsevern skjeler litt for mye til det juridiske begrepet «alvorlig sinnslidelse», altså psykose, som brukes når drapspersonen anses som utilregnelig. Og når personen ikke lenger er aktivt psykotisk – noe som kan skje etter ganske kort tid – er veien ut av sykehus for kort. Ofte vil det være mer enn psykose som utgjør risikomomenter, sier han.

Den tidligere lederen for den regionale sikkerhetsavdelingen på Dikemark sykehus, psykiater Yngve Ystad, forsvarer systemet:

– Stort sett tenker jeg at pasienter skrives ut til rett tid. Vi vet jo fra viktige erfaringer, særlig fra Oslo sentrum, at det går veldig bra å behandle psykisk syke som er ilagt tvungent psykisk helsevern uten at de er inne i sykehus, fordi vi har et lovverk som gir anledning til det, sier han.

- Urettferdig

Spørsmålet om hvordan drapsmenn under tvungent psykisk helsevern skal behandles handler mer om følelser enn om reell risiko. Det er sjelden disse personene kan knyttes til alvorlige voldsforbrytelser mens de er under behandling.

Leif G.W.Persson mener det er viktig å se forbi selve gjerningspersonen når man vurderer om en drapsmann på tvungent psykisk helsevern skal få komme ut av lukket behandling.

– Det er andre ting som er viktige også, for eksempel hensynet til de pårørende. Det føles selvsagt urettferdig at en som drepte noen som sto dem nær skal kunne bevege seg ute i samfunnet etter et år eller to, sier han.