NRK Meny
Normal

– For noen kan det være lurt å leve litt i skjul

Unge trenger ikke nødvendigvis være åpne om at de er lesbiske eller homofile, mener tre eksperter på temaet.

Flere måter å være skeiv på

Elisabeth Hellzén, Ingse Katrine Gravdal og Anne-Lise Knatten er opptatte av at ungdommer ikke må bli skremt av Isahs historie.

Foto: Kirsti Falch-Nilsen / NRK

– Man skal huske at det er mange måter å være åpen som lesbisk og homofil på. Det er ikke nødvendigvis et stup du må hoppe utfor. Kanskje snarere en trapp med små steg, sier Anne-Lise Knatten til NRK.no.

Knatten og kollega Elisabeth Hellzén jobber med å kurse helsesøstre og lærere i hvordan snakke med minoritetsungdom som er lesbiske eller homofile.

De har fått se dokumentarfilmen om Isah, som har brutt med sin kurdiske familie for å kunne være seg selv fullt ut.

Se kortdokumentaren «Farvel, familie» her:

Isah (26) måtte velge bort familien sin for å leve som seg selv. Minoritetsungdom opplever ofte liten aksept fra sine nærmeste hvis de er lesbiske, homofile eller transpersoner.

– Flere måter å være skeiv på

Knatten og Hellzén er imponerte over styrken til Isah, men mener det er viktig å få fram at man ikke trenger å være så tøff som Isah dersom man forstår at man er lebisk, homofil eller transperson.

– Det er ikke alltid den store revolusjonen som skal til. Mange lever godt med at de ikke forteller det til alle, men åpner seg for noen som de virkelig kan stole på. Man skal huske på at denne typen åpenhet ikke er et krav.

Hvilken framgangsmåte skal man bruke dersom man har elever som er lesbiske eller homofile, og som i tillegg har minoritetsbakgrunn? Hvordan skal man spørre uten at det bare blir feil? Og hvilke råd bør man egentlig gi?

– Vi som fagfolk må være med på å gi støtte, men vi skal også skjerme ungdommene. For mange kan det være lurt å vente med å fortelle det til de har blitt eldre, sier Knatten.

Knatten og Hellzén begrunner rådet med belastningen det kan medføre.

– For noen er det å stå fram også forbundet med fare. Med litt tid og modning har også den enkelte et mer solid grunnlag for å få skapt seg et godt liv. Brudd med familien kan noen ganger være nødvendig, men det vil i de fleste tilfeller være fordel for den unge å ha forberedt dette, og at de har støttepersoner rundt seg, sier de to.

– Utdanning viktig

Ingse Katrine Gravdal er tidligere leder av Skeiv Verden, et flerkulturelt nettverk for lesbiske, bifile og transpersoner. Hun har i tillegg gjort seg mange erfaringer etter flere år som miljøarbeider på en større skole med høy andel minoritetsungdommer.

Ord som «homse», «hore» og «jævla homo» blir ofte brukt, og det gjør det ikke akkurat enklere å være åpen.

– Vi ser ungdommer som blant annet har vanskelig for å konsentrere seg, fordi de bærer på alvorlige ting som er vanskelig å snakke om. Skolen blir kanskje noe de ikke mestrer så godt. Da kompenserer de med andre roller; Blir klassens klovn eller veldig tøff, forteller hun.

Og nettopp dette er en stor utfordring. For utdanning er kanskje den viktigste nøkkelen inn i et godt liv, mener Elisabeth Hellzén.

– Utdanning er viktig, for det bidrar både til modning og til at ungdommen får økte kunnskaper. Da er det lettere å gjøre gode vurderinger. I løpet av utdanningen får man ofte et nettverk som er viktig å ha når hverdagen blir utfordrende. Med utdanning er det også lettere å få respekt i familien, sier hun.

– Ta kontakt med helsesøster!

Gravdals erfaring er at det er mer vanskelig å være jente og lesbisk, enn gutt og homofil.

– Hvis en jente viser det man regner som upassende oppførsel, varsles moralpolitiet, forteller hun.

– Guttene på sin side kan havne i gjenger dersom de trener seg opp til å bli store og sterke. Det er heller ikke lett, for i gjengene er det umulig å være åpen. Men da er de i det minste på et sted hvor de får respekt, sier Gravdal.

Men ofte hjelper det å snakke med noen. Alle tre oppfordrer ungdommene dette gjelder til å ta kontakt med helsesøster på skolen. En helsesøster har taushetsplikt.

– Mange opplever at det er trygt å gå til helsesøster. Jeg har så langt ikke møtt noen som ikke har sagt det samme, sier Anne-Lise Knatten.