Slår alarm om dårlig psykisk helsehjelp til ikke-vestlige

– Vi har en alt for dårlig måte å ta i mot og ta vare på de som har alvorlige psykiske plager når de kommer til Norge, sier forsker Sverre Varvin ved Norsk kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) til NRK.

– Mer utsatt for psykiske problemer

NRK har de siste dagene satt fokus på drap begått av alvorlig psykisk syke personer. Av totalt 102 drap begått av personer med alvorlige psykiske lidelser de siste ti årene, ble 26 av ofrene drept av personer med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Med det menes personer med opprinnelsesland i Afrika, Asia eller Midtøsten.

• BAKGRUNN: 102 drept av alvorlig psykisk syke å ti år

Et stort flertall norskfødte sto bak drapene, men andelen ikke-vestlige er likevel forholdsmessig høyt sett opp mot størrelsen på denne gruppen i landet som helhet. SSBs siste tall viser at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn utgjør 8,1 prosent av befolkningen, men det inkluderer også norskfødte med innvandrerforeldre og personer fra Latin-Amerika og Oceania.

Det utelukker dessuten personer som ikke har søkt opphold her, men befinner seg her av andre årsaker. Presist tall foreligger derfor ikke, men er uansett langt under andelen i NRKs kartlegging av drap.

I november i fjor stakk en asylsøker fra Sør-Sudan ned og drepte tre personer på Valdresekspressen i Årdal. Han er fortsatt til psykiatrisk observasjon. Mannen skulle vært sendt ut av Norge tre dager før drapet.

• DERFOR PUBLISERER VI: NRKs nyhetsdirektør kommenterer

I 2003 skjedde det samme på den samme ruten. En psykotisk 26-årig asylsøker fra Etiopia drepte bussjåføren og en annen asylsøker da bussen var på Fagernes. Han er den eneste i NRKs oversikt over drap begått av alvorlig psykisk syke i tiårsperioden som har status som asylsøker på drapstidspunktet. Fem av drapene er begått av personer som var her uten lovlig oppholdstilltatelse.

Deres historie er i dommene ikke beskrevet i detalj, men grunnen til at de fortsatt er i Norge kan være alt fra avslag på asylsøknad, at vedkommende er ureturnerbar på grunn av manglende utleveringsavtale, oppholdstillatelsen kan ha gått ut, utvisningsvedtak kan være anket eller at vedkommende ikke er uttransportert ennå.

18 personer, altså flertallet i denne gruppen hadde imidlertid lovlig opphold. Mange har kommet som flyktninger, men de kan også ha kommet for familiegjenforening. NRK kjenner ikke alles bakgrunn i detalj.

Varvin er ikke overrasket over tallene NRK presenterer.

• LES OGSÅ: Slik har NRK jobbet med dette

– Det vi vet fra før, er at personer som er asylsøkere, har flyktningebakgrunn eller har fått asylavslag og anses som papirløse, er en gruppe som har høyere belastning med psykiske lidelser enn normalbefolkningen, sier Varvin.

– For sent til behandling

NKVTS har gjort flere studier for å kartlegge den psykiske helsen til asylsøkere, flyktninger og papirløse. Studiene anslår at mellom 30 og 50 prosent av barn og voksne på asylmottak og mottakssentre har symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Mellom 40 og 70 prosent tilfredsstiller kriteriene for en eller flere psykiatriske diagnoser.

Undersøkelser har ifølge Forening for interkulturell psykologi mange ganger vist at særlig personer med innvandrerbakgrunn som kommer fra lavinntektsland opptrer dobbelt så hyppig som resten av befolkningen med psykiske plager.

– Det er ganske sterke belastninger den vanlige flyktningen kommer med til Norge, i form av mulig traumatiserende opplevelser som kan gi posttraumatiske forstyrrelser. Alt fra opplevde krigshandlinger, undertrykkelse, forfølgelse, konsentrasjonsleirer, fengsel, de kan være utsatt for tortur, opplevd å ha sett sine nærmeste bli drept, skadet eller ydmyket. Mange har et sterkt behandlingsbehov når de kommer hit, sier Varvin.

– Dette er en gruppe som har mistet mye, de er redde og har kompliserte sorgreaksjoner som har stoppet opp. I enkelte tilfeller kan de med psykoser få så stor angst og bli så redde at de kan gå løs på andre mennesker, legger han til.

Personer med innvandrerbakgrunn kommer senere til psykiatrisk behandling enn norskfødte, slo rapporten «Likeverdig helsetjeneste? Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere» fast i 2008. Rapporten, som ble utgitt i regi av Legeforeningen, ga også klar beskjed om at behandlingstilbudet må tilrettelegges bedre for et flerkulturelt samfunn.

Stoltenberg-regjeringen ga før sin avgang i fjor ut en nasjonal strategi om innvandreres helse. Den pekte på tre hovedutfordringer: Helsepersonells kunnskap om helseutfordringer i ulike innvandrergrupper, kommunikasjonsutfordringer og kulturutfordringer.

– Det blir ofte ikke gitt diagnose eller satt inn tiltak før det er alt for sent, sier Bernadette Kumar, direktør ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), til NRK.

Alle som oppholder seg i landet, både norskfødte og personer med utenlandsk opprinnelse, faller inn under det samme behandlingstilbudet lokalt og nasjonalt. Det er også kommunene som sørger for helsetjenester ved asylmottakene.

En undersøkelse Helsedirektoratet har gjennomført blant landets kommuner, viser at helsepersonell ikke har god nok trening i å bruke tolk, det brukes ikke ofte nok og stilles ifølge Helsedirektoratet ikke ofte nok krav til tolkens kompetanse. En konsekvens er at pasientene ikke klarer å uttrykke plager og symptomer, advarer ekspertene.

– De oppsøker gjerne helsevesenet med noe som fremstår som diffuse, kroppslige plager, men som egentlig kan være psykiske plager. Mangelfull kommunikasjon og språkbarrierer kan ofte være medvirkende årsaker til at disse plagene ikke har blitt fanget opp. Da mister man mye verdifull tid, sier Kumar.

– Tabu å be om hjelp

En studie i regi av Forening for interkulturell psykologi slo i 2011 fast at fremtidens norske psykologer ikke forberedes godt nok på det økende etniske mangfoldet i dagens pasientgruppe. Temaet er nærmest fraværende ved de femårige profesjonsutdanningene ved universitetene, konkluderer studien.

– Vi fant ut at det fokuseres svært lite på hvilke redskaper man trenger for å gjøre utredninger og sikre god behandling av minoriteter. Det gjør at man fortsatt må tilegne seg flerkulturell kompetanse ved å prøve og å feile, fremfor å få utdanning i tematikken. Psykologer plikter i sitt virke å kommunisere med alle, og hele verden er på en eller annen måte representert i Norge i dag, sier Emine Kale, en av forskerne bak studien, som også var med på å etablere Forening for interkulturell psykologi, til NRK.

Kale er svært betenkt over situasjonen, som etter hennes mening ikke bare rammer kommunikasjonen, men målene om meningsfull samtaleterapi, behandling og tillitt. Ikke bare får man utfordringer med å sikre god kommunikasjon, men det kan gå utover målet om meningsfull samtaleterapi og behandling.

– Det er ikke gitt at det er god behandling å sitte på et terapirom en gang mellom klokken 9 og 16, når man ikke tidligere har vært innordnet i et slikt system. I mange av landene de mest utsatte kommer fra, skiller man ikke mellom syke og friske på samme måte som vi gjør. Hva kan vi gjøre for de som ikke er fortrolig med det norske helsevesenet, men trenger hjelp? Hvordan kan vi fange opp disse som vegrer seg for å oppsøke psykiatrien før det er for sent, spør Kale.

I et land som Etiopia, som Norge tar i mot mange flyktninger fra, kan man ifølge Kumar telle på én hånd antall psykologer på landsbasis – med andre ord er det ikke vanlig å oppsøke den typen hjelp. I mange land er det tabuer og stigmatisering knyttet til det å søke behandling for psykiske plager.

– I tillegg kan kapasitet og tilgjengelige ressurser innvirke på hvilke tjenester et helsevesen er i stand til å tilby. I noen land i Asia og Afrika er helsesystemene overbelastet og mangler kapasitet, og muligheten for å få behandling for psykiske plager kan være små eller helt fraværende, sier Kumar.

Fra vondt til verre

Personer med flyktningebakgrunn er spesielt utsatt for posttraumatiske stresslidelser, men både norsk psykiatri og asylmottakene er ikke tilrettelagt deretter, mener Varvin.

– Det er mer komplisert å organisere behandlingen for denne gruppen, det tar lenger tid å etablere behandlingsallianse mellom behandlere og alvorlig traumatiserte flyktninger. I den distriktspsykiatriske helsetjenesten er det som regel lagt opp veldig korte behandlingsforløp. Lengden ligger ofte langt under det vi anbefaler for at behandlingen skal få effekt i det hele tatt, man risikerer å sette i gang med behandlinger som ikke er virksomme, og som i verste fall kan gjøre tingene verre, sier han.

Problemene forblir ikke bare uløste når hjelpen uteblir – det kan også føre til at de forsterkes, ifølge Varvin. Han sier det fins flere undersøkelser som viser at det som skjer kort tid etter at en person er blitt traumatisert, er ekstremt viktig for den videre utviklingen. Rask behandling gir raske effekter. Skjer ikke det, blir effekten deretter.

Et slikt vakuum kombinert med lange behandlingstider av asylsøknader, arbeidsledighet og andre problemstillinger asylsøkere og personer med flyktningebakgrunn strever med, gir en utrygghet som gjør at man holder fast ved den måten å oppleve verden på som man tok med seg fra hjemlandet.

– En posttraumatisk tilstand er et forsøk på å mestre en alvorlig situasjon, holde vanskelige følelser på avstand, være på vakt og vise skepsis, man er redd for at noe tilsvarende det som skjedde i hjemlandet skal skje når som helst, og føler seg utrygg på om mennesker vil deg vel eller ikke, sier forskeren.

Vil kartlegge asylsøkere ved ankomst

Åtte av ti drap i NRKs oversikt over drap der gjerningsmannen har en alvorlig psykisk lidelse er begått av personer med diagnosene paranoid schizofreni og dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Det er ifølge forskeren ikke holdepunkt for å si at de svært utbredte posttraumatiske stresslidelsene hos personer med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn med stor sannsynlighet kan videreutvikle seg til disse alvorlige lidelsene.

– Det er ikke noen automatisk vei fra det ene til det andre, men for eksempelvis unge menn som kan være disponert for schizofrenilidelser, kan schizofrenien utløses av denne utryggheten som den traumatiserende tilstanden innebærer. Vi har også en posttraumatisk forstyrrelse som heter personlighetsforandring etter traumatiserende opplevelser. De som rammes preges av mye mistenksomhet, det er vanskelig å forholde seg til aggresjon, og de isolerer seg. De kan bli voldelige, men min erfaring er at de ofte trekker seg unna omgivelsene nettopp for å skjerme dem, sier Varvin.

En vei å komme i forkant på kan være å innføre kartlegging av den psykiske helsen til asylsøkere ved ankomst, noe både Varvin og andre fagfolk en rekke ganger har tatt til orde for.

– Det er både ønskelig og gjennomførbart, og vil gi en rekke gevinster, sier han – og lister opp følgende:

• Det vil for mange oppleves som god ivaretakelse og omsorg å bli undersøkt så pass raskt etter ankomst.
• Det er medisinskfaglig fornuftig å gjøre det, fordi man får kartlagt behandlingsbehovet raskt og kan sette inn tiltak. Da får man også en mulighet til å identifisere personer i som kan være i faresonen for å bli voldelige.
• Lykkes man, vil det gi samfunnsgevinster på flere måter.

Helsedirektoratet og Utlendingsdirektoratet (UDI) har nå et pilotprosjekt gående for å undersøke om man på en bedre måte kan kartlegge sårbare gruppers psykiske helse, som asylsøkere.

– Det er for tidlig å vise til resultater ennå, men det å gi helsetjenesten et utvidet verktøy for dette garanterer ikke at man fanger opp om en gitt person med alvorlige psykiske lidelser før eller senere kan bli voldelig. Det er en stor utfordring, sier avdelingsdirektør for minoritetshelse og rehabilitering i Helsedirektoratet, Bente Moe, til NRK.

Se TV: Brennpunkt-dokumentar om drap og diagnoser: