–Vi er for snille med risikopersoner

Olsen-utvalget som kartla 140 drap i Norge mellom 2004-2009 fant at 71 prosent av gjerningspersonene hadde en diagnostiserbar psykisk lidelse på gjerningstidspunktet.

Psykologspesialist Pål Grøndahl mener tiltak og ressurser bør settes inn mot vurdering av voldsrisiko.

- Vi er kanskje litt naive når det gjelder å vurdere risikopersoner som ikke er identifisert som farlige. Vi er kanskje litt for snille. Det gode blir den bestes fiende noen ganger, sier Grøndahl.

• Les også: Sengeplasser forsvinner – kommunene kutter
• Les også: Kutter 157 millioner i psykiatrien

Hadde ikke fullverdig tilbud - drepte

I kveldens Brennpunkt forteller pasienten Nina om sine opplevelser med psykiatrien i hennes hjemkommune.

Flekkefjord kommune klarte blant annet ikke å gi Nina et fullverdig tilbud i hennes eget hjem.

Tross advarsler flyttet pasienten inn i et kommunalt kollektiv i Flekkefjord sentrum. Hjemmet var uten fast nattevakt, og etter bare noen dager i sin nye bolig drepte Nina mannen som bodde i etasjen over.

Advarer mot sentralisering

Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou advarer mot å bygge ned for mange av de psykiatriske spesialinstitusjonene. Slik reglene er nå, forventes det at voldelige og farlige psykiatriske pasienter skal bli tatt hånd om i hjemkommunen.

Utviklingen med færre døgnplasser er i tråd med regjeringens mål om at flest mulig skal få hjelp der de bor. Fremfor lange opphold i institusjon, skal pasientene helst bo hjemme og få behandling og hjelp av distriktspsykiatriske sentre og fra kommunen sin.

Grøndahl sier det er nødvendig å opprettholde spesialisert psykiatri.

– Svaret på alt er ikke distriktspsykiatriske sentra.

– Etter skandalene rundt Reitgjerdet (sykehus, journ. anm.) har vi blitt for engstelige med å opprettholde psykiatriske institusjoner. Men det kan i lengden bli kostbart for samfunnet å legge ned for mye.

• Les også: – Psykiatrien stiller bakerst i køa
• Les også: – Det jeg frykter mest er meg selv

Bruk av tvang

Til NRK Brennpunkt sier Nina at hun ser på kontroll og frihetsberøvelse som en «befrielse». Hun mener det er bedre å bli sperret inne enn at hun selv og andre skal være redde for at hun skader noen. Mest av alt ønsker hun hjelp i hjemmet, døgnet rundt.

I alle de tre drapssakene Brennpunkt forteller om mener pårørende og venner at de har forsøkt å varsle.

Rådmann i Flekkefjord kommune, Tone Marie Nybø Solheim, tror ikke hennes kommune er den eneste med problemer.

– Vi har ikke den spisskompetansen som trengs til å ta vare på de sykeste psykiatriske pasientene. Vi har ikke psykiatere i kommunen som er villig til å gå i turnus døgnet rundt for å ivareta en sånn pasient, og det tror jeg gjelder mange kommuner, sier hun.

– Lett å oppdage, vanskelig å håndtere

I Oslo har man nå startet opp et prosjekt for å identifisere de farlige. Tunge fagmiljø som kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for i Oslo har sammen med Diakonhjemmet sykehus, Oslo universitetssykehus, AHUS, Lovisenberg sykehus, Oslo kommune og Oslopolitiet utviklet helt nye rutiner for å avdekke voldsrisiko hos psykiatriske pasienter.

Arbeidet er unikt og kommer i etterkant av Olsen-utvalgets rapport om drap i Norge i perioden 2004-2009.

Les rapporten her.

Fra Oslo universitetssykehus er rådgiver ved klinikk for psykisk helse og avhengighet, Asle Dal, representert i gruppen. Han forteller at det fra før finnes veldig generelle tiltak for vurdering av voldsrisiko, og enda dårligere stilt er systemet for håndtering av voldsrisiko.

– Om man oppdager voldsrisiko hos en pasient i dag, så er det ikke noe sjekkliste for hvordan skal reagere. Det er ikke det å oppdage voldsrisiko som er det vanskeligste, men hvordan man håndterer det, sier Dal.

Derfor har gruppen først og fremst fokusert på risikohåndtering. De har laget en fem punkts plan og utviklet et såkalt prosesskart for bruk i helsetjenesten.

Se kartet her! Voldsrisiko

Selv om arbeidsgruppen har kommet til at alle pasienter i møte med DPS-systemet (Distriktpsykiatriske sentre) skal sjekkes for voldsrisiko, er det viktig å få frem at man snakker om tiltak for en ytterst liten gruppe. Der man finner tegn til voldsrisiko skal det iverksettes tiltak.

– Det er rett og slett en sjekkliste for hva man skal gjøre dersom varsellampene blinker. I ytterste konsekvens snakker vi om tvang. Det er ingenting galt med tvang, så lenge man er fullstendig klar over hvorfor man bruker tvangen. Her er det snakk om å ha rutinene på plass for et skikkelig samfunnsvern mot de pasientene med en høy risiko for å utøve vold, sier Dal.

Liten kompetanse i distriktene

Prosjektets første fase med fokus på voldsrisiko og risikohåndtering er snart over.

Dal tror arbeidet vil komme mange og spesielt de distriktspsykiatriske senterne til gode. Det er der en stor del av utfordringen ligger.

– Jeg hater å si det, men det er ofte på DPS-nivå at vi ser de største fallgruvene. Det har med kontekst å gjøre. De jobber på et kontor, har kort tid til konsultasjon og det hele er basert på pasientens premisser. Møter du ikke opp på tre avtaler, så skrives du ut. Med vårt nye verktøy vil det bli lettere å få pasientene med forhøyet voldsrisiko opp på et høyere nivå og samhandlingen i psykiatrien blir bedre, sier Dal.