NRK Meny
Normal

70 år gammel filmgåte endelig løst

I 70 år var to forsvunne filmruller fra en dårlig kriminalfilm Norges største filmgåte. Men så dukket løsningen opp – i et gammelt bankhvelv i Oslo.

Rittmester Rye tar affære når noen forsøker å bryte seg inn.

Den mordmistenkte rittmester Ivar Rye svinger pistolen i «Morderen uten ansikt». 70 år etter at den sist ble vist på kino er den norske krim-kalkunen igjen komplett.

I mars 1945 gikk et skuffet publikum ut av kinosalen i Odda. De hadde overvært den siste visningen av den norske kriminalfilmen «Morderen uten ansikt». Det var en av de første norske kriminalfilmene som ble laget.

Men filmen ble slaktet som en julekalkun da den hadde premiere i 1936.

Litt for meget langsom kino, litt for slørede bilder, litt for mange hesterumper.

Anmelder i Aftenposten i 1936

Under krigen hadde regissøren Leif Sinding meldt seg inn i nazipartiet Nasjonal Samling. Han var blitt Quislings «riksfilmdirektør», med makt til å bestemme over filmrepertoaret i Norge. Kanskje var det derfor filmen hans ble satt opp igjen i 1945 - like før krigen var slutt.

Det skulle i alle fall ta 70 år før det ble mulig å se «Morderen uten ansikt» igjen. For to av filmrullene forsvant på mystisk vis. De ti første minuttene var sporløst borte. Det har de vært siden Nazi-Tyskland tapte 2. verdenskrig, og ingen har visst hvorfor.

Og selv om den ble slaktet av kritikerne var det mange grunner til at «Morderen uten ansikt» var en viktig film.

  • Den var den første norske krimfilmen med lyd.
  • Den var den eneste norske spillefilmen som ble produsert i 1936.
  • Den var en av de første filmene til en purung Leif Juster.
  • Filmen er den eneste av fortellingene til mellomkrigstidens store norske krimforfatter Sven Elvestad som har blitt filmatisert.
Rittmester Rye møter sin kjære til hest, og det oppstår en opprivende scene.

Regissør Leif Sinding (til venstre) i aksjon under filminnspillingen. Fotograf Ernst Westerberg bak kameraet, og hovedrolleinnehaverne Bias Bernhoft og Steinar Jøraanstad til høyre.

«Godseier oberst Anders Holger er funnet i nærheten av sitt hjem livsfarlig såret».

Med denne nyhetsmeldingen fra NRK åpner mesterdetektiv Asbjørn Krags morderjakt. Kort etter blir godseierens regnskapsfører, herr Bomann, også funnet død.

Hovedmistenkt er Asbjørn Krags gode venn, rittmester Ivar Rye, som har blitt nektet å treffe godseierens datter Irene.

De skuler olmt inn i kameraet og kjemper desperat med sine replikker, som snart er strammet inn til krampaktighet og snart er dvelende betydningsløse. Man får uvilkårlig sjokk hvis en av dem begynner å snakke naturlig, men det hender meget sjelden.

Anmelder i Norsk filmblad i 1936

Morderen skal vi ikke avsløre her - siden filmen nå igjen kan ses i sin fulle lengde. At det er mulig kan vi takke DNB og bankens kunstkonsulent Frøydis Hobbelhagen for.

For da DNB flyttet til nye lokaler i Bjørvika i fjor, satte de i verk en ryddesjau i storbankens mange lagre og bankhvelv i Oslo.

– Det var den reneste arkeologiske utgravingen - du vil ikke tro hva vi fant. Det var en prosess der veldig mye ble kastet. Vår jobb var å sile det som kunne ha historisk interesse, sier hun.

Og en liten metallkasse var blant tingene som ble silt ut og satt til side.

– Kassen så ut som den var spesiallaget for filmruller, og ganske riktig: Oppi kassen lå det to gamle filmruller. Jeg ringte til Filmens hus, og etter kort tid kom det en ekspert for å se på filmene. Det virket som han skjønte ganske raskt hva det kunne være, sier Hobbelhagen.

Detektiv Asbjørn Krag konfronterer den drepte godseierens datter Irene med inkriminerende opplysninger.

Detektiv Asbjørn Krag konfronterer den drepte godseierens datter Irene med inkriminerende opplysninger.

Og eksperten var filmarkivar ved Nationalbiblioteket, Arild Jørgensen.

– Jeg spurte hun som ringte om det var noen tittel eller andre opplysninger på boksen. Ja, sa hun - det står «Morderen». Og da forsto jeg jo hva det kunne være.

Jørgensen hadde sett den ukomplette versjonen av «Morderen uten ansikt».

– Den var litt rar og merkelig, jeg forsto ikke alltid handlingen. Så det var fantastisk at det dukket opp noe som hadde vært borte så lenge. Spesielt når vi begynte å sette sammen de nye filmrullene med den gamle filmen og det viste seg at alt stemte, sier han.

Hva filmene gjorde i DNBs hvelv er det ennå ingen som kan svare på. Kanskje var den pant for lån eller ubetalte regninger.

– Man kan jo håpe på at det finnes noen der ute som kjenner hele historien. Nå som det blir oppmerksomhet om saken er det kanskje noen som melder seg, sier Frøydis Hobbelhagen forhåpningsfullt.

«Morderen uten ansikt» har blitt stående som en av norsk films kalkuner. Regissør Leif Sinding huskes først og fremst for å stå bak en av de store juletradisjonene på NRK - filmen «Tante Pose» fra 1940.

«Morderen uten ansikt» hadde han fått finansiert privat, og den ble spilt inn i løpet av 40 dager i det nye norske filmstudiet på Jar i Bærum.

Avdelingsdirektør Jan Erik Holst ved Norsk filminstitutt.

Tidligere avdelingsdirektør Jan Erik Holst ved Norsk filminstitutt.

Foto: Dan Robert Larsen / NRK

– Leif Sinding produserte filmene sine selv. Han var bare innom Norsk Film for å leie studioer og teknisk utstyr. Han hadde sitt eget selskap som het «Svalefilm». Det er jo ganske betegnende for hans store visjoner og drømmer, sier filmekspert Jan Erik Holst.

Han sier at Leif Sinding ofte laget sine manus basert på litteratur.

– Da ble det veldig komplekst, med mange karakterer og forvirrende utviklingslinjer. Det var evnen til å omsette tekst til film som var mangelfull. Det ble svulstige replikker og konstruerte dialoger, sier han.

Vi tror ærlig talt de fleste vil bli skuffet, som man er blitt over de fleste norske filmer hittil.

Anmelder i Arbeiderbladet i 1936

Sist onsdag hadde den rekonstruerte fullversjonen av filmen sin første offentlige visning siden 1945 på Nationalbiblioteket i Oslo.

– Jeg tror at Leif Sindings tanke med å lage filmen rett og slett var å få folk på kino, og underholde dem der. Derfor synes jeg ikke vi skal dømme ham for hardt. Han bør vel få ros for at han prøvde å glede sitt publikum, sier Jan Erik Holst.