I 1988 og i 1989 tok Torill Svaar opp krigsbrudenes skjebne i NRK. Det viste seg at mange krigsbruder hadde søkt hvert eneste år siden tidlig på 60-tallet om å få sitt norske statsborgerskap tilbake. Og fått avslag på avslag.
Ingen visste at de kunne ha kommet hjem og blitt norske i perioden mellom 1950 og 1955 , i tråd med en § 13 i den nye statsborgerloven som kom i 1950. Myndighetene - politi og lensmannsetat - var så ukjent med denne regelen at flere som oppholdt seg i Norge innenfor fristen, nok en gang ble sendt ut av landet.
Spesielt vanskelig var det for alle de kvinnene som havnet i Øst-Tyskland og som måtte leve bak jernteppet i 28 år. Med DDR-pass fikk de bare besøke hjemlandet når det var dødsfall i familien. Og knapt nok da.
Våren 1989 ble saken tatt opp i Stortinget. Lovverket ble forandret og kvinnene ble ønsket velkommen hjem - de kunne få sitt norske pass tilbake i det øyeblikk de satte foten på norsk jord igjen, for godt.
Hva har skjedd på disse 10 årene ? Har krigsbrudene flyttet hjem? Fikk de sitt høyeste ønske oppfylt om å holde sitt norske pass i hånden? Får de hvile i norsk jord og dø som norske statsborgere - 54 år etter at de ble utvist fordi de giftet seg med sin store kjærlighet ?
Det er nå 60 år siden krigen startet og 54 år siden 1945. Vi går inn i et nytt årtusen. De krigsbrudene som fortsatt lever har feiret gullbryllup, de har barn,barnebarn og oldebarn Norske barn, og norske barnebarn og oldebarn født i Norge med norske pass.
KRIGSBRUDENE 1999
Vel 3500 norske kvinner giftet seg med tyske soldater under og etter krigen.Ingen lov forbød dem å gifte seg med fienden, men de ble straffet på livstid. Deres forræderi er ikke glemt og de er ikke tilgitt.
Det er mange som mener at krigsbrudene ble gjort til syndebukker fordi de var lette å ta. De ble ikke straffet for landssvik som noen trodde de skulle bli. Men de ble stemplet som seksuelle landssvikere - fordi de gikk til sengs med fienden. Og giftet seg og fikk barn. Deres oppførsel ble oppfattet som unasjonal og uverdig. De ble fratatt statsborgerskapet og utvist fra landet. I Frankrike kalte de det for et "horisontalt landssvik".
Etter manges mening fikk de en strengere straff en mange NS-medlemmer og andre som fikk sin sak behandlet av domstolene. De som ble dømt kunne sone sin dom og bli ferdig med det. Landssvikoppgjøret dro dessuten så langt ut i tid - til langt inn på 50-tallet , at flesteparten fikk amnesti eller slapp med bøter.
De ble fratatt sitt norske statsborgerskap. Det var nok ingen av de norske kvinnene som visste like etter krigen at de ble fratatt sitt norske statsborgerskap i det øyeblikk de hadde giftet seg med sin tyske kjæreste. I 1945 var nemlig regelen den at en kvinne som giftet seg med en utlending beholdt sitt norske statsborgerskap så lenge hun bodde i Norge. Hun måtte først ta mannens statsborgerskap når hun flyttet til utlandet. Men for krigsbrudene ble det laget en særordning i et tillegg til statsborgerloven - provisorisk anordning av 17.august 1945. Og i oktober 1946 ble loven vedtatt av Stortinget. I Ot.prop. nr 136, foredratt av statsråd Jens Chr. Hauge står det:
" Størsteparten av disse gifte kvinner har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig."
Krigsbrudene ble altså fratatt sitt norske statsborgerskap. De ble tyske statsborgere selv om de bodde i Norge. Og som tyskere var de uønsket i Norge. De ble sendt ut av landet. Landsforvist.
Det hører med til historien at vi i 1950 fikk ny statsborgerlovgivning. Kvinner behøvde ikke lenger automatisk følge sin manns statsborgerskap. Hun kunne velge hvilket statsborgerskap hun ville ha når hun giftet seg med en utlending, selv om hun bodde i utlandet. Og - de kvinnene som etter den gamle loven var nødt til å følge mannens statsborgerskap når hun hadde flyttet utenlands, kunne skrive hjem og få norsk statsborgerskap og nytt pass sendt pr. post - hvis hun gjorde det innen 1955 som var fristen. Men igjen ble det gjort unntak for de norske krigsbrudene- i § 13 i statsborgerloven. Krigsbrudene kunne ikke bare skrive hjem - de måtte komme hjem og bo i Norge igjen hvis de ønsket sitt norske pass . Og det måtte skje innen utgangen av 1955. Ironisk nok var mange krigsbruder i Norge på den tiden. De spurte seg for hos lensmenn og politikamre for å få tilbake sitt norske statsborgerskap, men ingen hadde da kjennskap til de nye bestemmelsene, og ekteparene ble nok en gang sendt ut av landet.
Verst var det selvfølgelig for de mange som hadde havnet i østsonen - i det tidligere DDR.Tyske menn som hadde koner fra det kapitalistiske Norge, ble uglesett og sjikanert. Det var vanskelig å få jobb. De var like uønsket i DDR som de var i Norge. Mange var faktisk statsløse i over 10 år. Og fra 1961 til Muren falt høsten 1989 var de innesperret bak jernteppet. Med DDR-pass fikk de bare reise til Norge når det var dødsfall i familien. Og under forutsetning av at familien betalte hjemreisen.
Mange norske menn arbeidet for tyskerne. De fikk mye bedre betalt av dem enn de ville fått av norske arbeidsgivere. Ingen klandret dem for det. Etter krigen uttalte den norske fagbevegelsen at arbeideren alltid må selge sin arbeidskraft til fienden, slik at han kan brødfø seg. Men kvinner som sier at de arbeidet på tyske kasinoer eller kjøkken fordi de måtte brødfø seg - og som på den måten traff en tysk kjæreste, de ble straffet hardt for det i 1945.
Myndighetene gikk i spissen for å straffe disse kvinnene og myndighetene gikk i spissen for å straffe disse kvinnene. Selv om de altså ikke hadde gjort noe som var i strid med norsk lov. De ble behandlet på en måte som var i strid med sentrale prinsipper for rettstatsforhold. Det er jo der krav om at ingen skal
straffes uten dom og ingen skal dømmes uten lov. Det skjedde med disse kvinnene.
En god del av de kvinnene som hadde omgang med tyske soldater under krigen, ble arrestert og internert i hopetall. I offentlige etater både kommune og stat ble det foretatt undersøkelser av personalet om hvordan de hadde forholdt seg under krigen. Hadde en kvinne hatt tysk kjæreste ble hun oppsagt og fjernet. Bare mistanke om at hun hadde hatt et slikt forhold, kunne være nok.
Stortinget tar opp saken i 1989. I NRK ble krigsbrudenes skjebne brettet ut i to programmer i 1988. Saken ble tatt opp i Stortinget, og den spesielle § 13 ble fjernet fra Norges lover. Kvinnene ble ønsket velkommen hjem. De kunne få bli norske statsborgere i det øyeblikk de satte foten på norsk jord - for godt. De skulle slippe kravet om botid på 2 år i Norge som er vanlig for tidligere norske borgere før man innvilges norsk statsborgerskap på nytt.
I mai 1989 fikk de altså valget om å bo i Tyskland og fortsette å være tyske statsborgere, eller å flytte hjem til Norge og bli norsk. Krigsbrudene var da i midten av 60-årene. De hadde bodd hele sitt voksne liv i Tyskland og hadde sin familie der. For de fleste var det uaktuelt å flytte til Norge. Spesielt for de kvinnene som fortsatt bodde bak jernteppet - i Øst-Tyskland, var det vanskelig. De slapp ikke ut av DDR.
Mange krigsbruder søkte Justisdepartementet på nytt. De mente de måtte få sitt norske pass tilbake- uten betingelser, uten at de måtte flytte hjem. De ville være norsk, men bo i Tyskland. De ville ha det samme valget som kvinner fikk i perioden 1950 - 55 da det var mulig å skrive hjem og be om sitt norske pass. Et valg krigsbrudene ikke fikk dengang . Men nei. Avslagene kom i tur og orden. Og siden 1989 har ingenting skjedd.
Kvinnediskriminerende
Krigsbrudene ble ikke stilt for retten for landssvik. De ble ikke dømt. De hadde ikke gjort noe ulovlig. Jusprofessor Johs Andenæs reagerte på den urimelige særbehandlingen av krigsbrudene i VG i 1946:
" Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser eller deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, så må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne".
Faktum er at 28 norske menn giftet seg med tyske kvinner under krigen - tyske kvinner som jobbet i Norge - hos Wehrmacht, som frontsøstre, noen få var til og med NS- medlemmer. Det var aldri på tale at disse ekteparene skulle utvises fra landet. Så kjønnsaspektet er tydelig.
Utefrontens dobbeltmoral.
Bigamiloven - eller lex Nygaardsvold som loven ble kalt , ga 60 norske menn som allerede var gift i Norge, skilsmisse ved dom under krigen - uten at deres norske koner hjemme visste om det. Norske menn som under krigens tumulter forelsket seg og giftet seg på nytt i England under krigen, ble ikke straffet for bigami, takket være Londonregjeringen.
Blant soldatene i Tysklandsbrigaden som oppholdt seg i Tyskland i 1947 - 1953 var det 42 % som hadde samleie med tyske kvinner. Noen av dem fikk barn med tyske kvinner. De ble verken fordømt eller straffet, men fikk utdelt kondomer for å forebygge kjønnssykdommer.
På tide med forsoning - snart 60 år etter krigen?
De fleste krigsbrudene er døde. Mange av de gjenlevende har feiret gullbryllup, de er bestemødre og oldemødre. De har barn som har hatt så sterk tilknytning til Norge at de valgte å flytte hit så snart de var voksne nok til det. De har barnebarn og oldebarn som er født i Norge og som har norske pass. Og som spør og undrer seg over hvorfor
mor ,bestemor eller oldemor aldri fikk sitt høyeste ønske oppfylt om å få sitt norske pass tilbake og få dø som norsk statsborger. Det er sårt. Det gjør vondt.
Skal etterkommerne etter krigsbrudene leve videre med sårene? Eller er det på tide med forsoning - om det så er post mortem?
Er krigsbrudene tilgitt?.Det handler Brennpunkt om mandag 21.30 på NRK2 (r).
kontaktperson: Torill Svaar - NRK Brennpunkt. tlf: 2304 9415 E-post: torill.svaar@nrk.no
mobil: 90605703