I sju år har de vært offer for en lemfeldig og uforutsigbar flyktningpolitikk og bare fått midlertidige opphold. Noen av barna deres har bodd på asylmottak i over fem år.
FNs høykommisær for flyktninger har kritisert Norge for bare å gi dem midlertidig opphold, og har frarådet tvangsretur til Nord-Irak.
Her får du historien til tre av de 197.
Dler Mohammad Arif (39) kom til Norge fra Sulamanyia i 1999. Han har hele tiden bodd på asylmottak, de tre siste årene i Brenneriveien statlige mottak i Oslo. Kona kom fra Bagdad i 2004. og de fikk barn i 2005.
Dler var med i den kurdiske geriljaen og deltok som soldat i invasjonen av Kuwait i 1991, på de alliertes side mot Saddam Hussein. Han har fortsatt en kule som sitter fast i nakken, og han har kulerester i beina som hindrer ham i å gå ordentlig. I Norge har han fått tilbud om å jobbe i skjermet virksomhet, og han har mottatt rehabiliteringsstøtte.
I 2004 fikk han kniven på strupen. Da fikk han endelig avslag om asyl og beskjed om å forlate landet for godt. Han mistet all støtte til kost og losji. Men retur til Irak var umulig og utenkelig for Dler og han trosset påbudet om å dra hjem frivillig.
Gjennom årene har han skrevet over 75 jobbsøknader, men får sjelden svar. Han kan ikke jobbe med hva som helst, fordi han er så skadet. De jobbene han har hatt, har vært kortvarige eller deltidsjobber. Fire ganger er han blitt oppsagt fordi han har mistet oppholds- og arbeidstillatelsen.
Samir Mohammad Ibrahim (34) kom fra Mosul i 1999. Kona og de fire barna kom etter i 2001 og søkte asyl.
I starten klarte Samir seg bra fordi han fikk praksis og jobb som assistentlærer i Porsgrunn kommune, og heltidsjobb ved skolesjefens kontor. Men i 2002 fikk han avslag om opphold og arbeidstillatelse. Han fikk ikke innvilget ny midlertidig arbeidstillatelse før i 2005. Flere måneder gikk før han hadde skaffet seg identitetspapirer og irakisk pass. Fordi den siste arbeidstillatelsen går ut i november, er det ingen arbeidsgivere som vil ha ham fram til da.
Familien har flyttet fra det ene mottaket til det andre, og bor nå på Nome statlige mottak i Telemark. Det ligger 3-4 kilometer utenfor Ulefoss sentrum. De fire barna på mellom 8 og 14 år har bodd sammenhengende på mottak i over fem år. De får ikke orden på livene sine.
Foreldrene er bekymret for barna sine. De er ofte lei seg fordi de mistrives. Og det hender at de ikke orker å gå på skolen. De bor isolert til og tar skolebuss til og fra mottaket. De har ingen kontakt med klassekamerater utover skoletiden. De sier de bor i et fengsel.
Jamal Hamid Barwari (37) fra Mosul i Nord-Irak har bodd på mottak i 7 år. Kona og de fire barna kom til Norge i 2001, og hele familien bodde på mottak i fire år, fram til mai i år. Da flyttet familien på seks til en 50 kvadratmeter liten leilighet på Rykkin.
Den eldste datteren Jovan (14) er født med en ryggmargsskade. Hun må bæres i trapper og blir fort plaget hvis hun skal gå i mer enn 10 minutter. Hun er mye inn og ut av sykehus. Fordi hun trenger å få mye hjelp i hverdagen kan ikke Jamal jobbe full tid. Den siste jobben han har fått er et vikariat som renholder på en skole for en som er sykmeldt.
