- Sykehuset tok feil

- Jeg sa ja til å huse et menneske som ellers kunne tatt skade av sykehusets behandling, sier førsteamanuensis Ragnfrid Kogstad til NRK.

Kristina forteller sin historie første gang offentlig i NRK Brennpunkt tirsdag kveld.

Kogstad er sosiolog og holder på å avslutte et doktorgradsarbeid om brukeres erfaring i møte med psykisk helsevern. Hun forteller at hun lenge har kjent Kristinas mor, Berit Bryn Jensen, fra ulike faglige sammenhenger.

- Gjennom moren har jeg lenge hørt om Kristinas møte med psykiatrien og fått innblikk i familiens fortvilelse. Da Berit ringte meg i sommer, fikk jeg en klar fornemmelse av at Kristina ikke måtte komme i den situasjonen at hun igjen ble halt inn på sykehuset i Arendal.

Trussel, ikke dialog

- Mitt inntrykk er at meldingen om reinnleggelse kom som lyn fra klar himmel. Kristina ble satt i en trusselsituasjon og ikke en dialogsituasjon, sier Kogstad, som til daglig er førsteamanuensis på Høgskolen i Hedmark.

I Brennpunkt forteller overlege Gunnar Johannessen ved Psykiatrisk avdeling i Arendal at han ville reinnlegge Kristina etter en bekymringsmelding fra Kristinas polikliniske lege. Johannessen sier at Kristina var psykisk syk og at symptomene tydet på en mulig forverring. Dette ønsket Johannessen å vurdere inne på avdelingen ved tvungen observasjon. Da Kristina fikk vite at legene ville tvangsinnlegge henne, stakk hun av.

Medisinsk retorikk

Ragnfrid Kogstad reagerer på psykiatriens språkbruk, slik den også kommer fram i Brennpunkt.

- Retorikken er at psykiske lidelser er sykdom på linje med fysisk sykdom. Men som mennesker har vi biologiske variasjoner og uttrykker våre erfaringer og følelser på ulike måter. Jeg mener det er kulturelt betinget å definere disse uttrykkene som sykdom, og mange psykiatere er påvirket av legemiddelindustriens syn på at medisiner kan reparere problemene. Jeg håper og tror stadig flere vil reagere på dette rådende menneskesynet, sier forskeren.

I skjul på fyr

Brennpunkt viser hvordan og hvorfor Kristina flyktet fra psykiatrien. Den første uken gjemte hun seg på Store Torungen fyr. Fyrforvalter Knut Mørland berømmer Kristina for sin innsats som ”fyrvertinne” ute på fyret, i en situasjon der Kristina var under sterkt press.

Det var da Kristina flyktet videre til Ragnfrid Kogstad på Hamar.

Kogstad forteller at Kristinas fortelling ikke er enestående, men gjenkjennelig fra andre pasienthistorier.

Mørland forteller at han ønsket at en venn av ham, en psykiater fra Bergen, skulle treffe Kristina, og at Kristina sa seg villig til dette. Overlege Inger Greve Isdahl møtte Kristina da legen var på ferie i Arendal. Isdahl er til daglig overlege på psykiatrisk klinikk ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Etter samtalen konkluderte overlege Isdahl med at Kristina ikke kvalifiserte for tvungent psykisk helsevern.

Ettersøkt av politiet

- Etter en lang og god samtale med Kristina skrev jeg en erklæring der jeg sa klart at Kristina ikke oppfylte lovens kriterier til tvangsinnleggelse, sier hun til NRK Brennpunkt.

- Mener du at sykehuset i Arendal gjorde en feil da de ville hente Kristina inn til tvungen observasjon?

- Ja, for meg virket det urimelig og farlig. Hun var jo ettersøkt av politiet.

- Hvordan var det for deg å overprøve en kollega som ville legge henne inn?

- Det må ikke være så farlig. Jeg er vant til daglig uenighet og tenker at uenighet er spennende. Vi må huske på at vi som er psykiatere skal være offentlige hjelpere. Vi skal være interessert i å hjelpe folk og være der for pasientenes skyld. Da må vi gjøre det som er best for den enkelte og ikke legge inn folk for moro skyld.

Isdahl forteller at hun ringte bakvaktslegen på Psykiatrisk avdeling i Arendal og fortalte at alt var vel med Kristina. Hun oppfordret psykiaterne til å avvikle politisøket.

Mor på flukt

- Jeg møtte Kristina igjen noen dager senere, mens hun fremdeles var på fyret. Om det ikke var idyllisk, så var det hyggelig å se henne ha det godt med sine barn i en presset situasjon på flukt fra politi og helsevesen. Det var egentlig ganske absurd. Som menneske ville jeg gi henne et godt skussmål som omsorgsperson. Men istedenfor å avblåse jakten, valgte sykehuset å oppgradere etterlysningen fra passiv til aktiv, sier Isdahl.

Diagnose og medisin eller omsorg og helhet

- At pasienter møtes med et krav om å underlegge seg et behandlingsregime, skjer ganske ofte i norsk psykiatri. Man blir møtt med et diagnoseblikk og ikke primært et medmenneskelig blikk. Følgen av dette er et krav om en standard behandling ut fra den diagnosen som settes. Dette fører som regel til medikamentell behandling, slik som i Kristinas tilfelle, sier Kogstad.

Se BRENNPUNKT: Tvang i psykiatrien

- Jeg tenker at gode, trygge samtalepartnere og omsorg, og å se livssituasjonen i helhet, ville vært til virkelig hjelp. I Kristinas tilfelle kan det virke som om behandlerne har vært lite interessert i hennes historie, selv om hun fremstår som innsiktsfull i hva hun sliter med.

- Tilbyr psykisk helsevern i for liten grad denne typen omsorg og helhetlig hjelp?

- Ja. Hele tiden ligger tvangshjemlene på lur. Altfor lett sier behandlerne at pasienter mangler selvinnsikt, og altfor mange tyr for raskt til tvang.

Krenkelser istedenfor verdighet

Kogstads studier av pasienthistoriene har gitt henne mange fortellinger om krenkelser. Hun sier mange mennesker bruker hele livet på å bearbeide krenkelsene etter tvangsbruk i psykiatrien.

- Jeg sitter igjen med et inntrykk av at krenkelser som skyldes tvangen, tas lite på alvor i dagens virkelighet der ute, sier hun.

- Hva mener du er hovedproblemet med tvang?

- At tvang motvirker den enkeltes ønske om å lære og mestre sitt liv, og at den enkeltes verdighet blir truet. Tvangen står til hinder for å frigjøre tro på egne krefter og egen betydning som menneske. Tvangen forutsetter et menneskesyn der man sykeliggjør pasienten heller enn å styrke selvfølelse og livsgnist. Jeg mener at psykiske lidelser er allmenne livsproblemer som oppstår i relasjoner og som følge av hva livet påfører oss, sier Ragnfrid Kogstad.

Manglende dokumentasjon

Professor i samfunnsmedisin Georg Høyer har lenge utfordret psykiatrien til å dokumentere at gevinsten ved tvang er større enn skadevirkningene. Til NRK sier Høyer at effektene av tvang på behandlingsresultatet ikke er vitenskapelig dokumentert.

- Tatt i betraktning at frihetsberøvelse og tvangsbehandling er alvorlige inngrep i et menneskes liv, og at tvang kan skade mennesker, må det stilles strengere krav til dokumentasjon av at tvang har en positiv effekt på forløpet enn hva praksis er i dag, sier han.

Høyer, som er ansatt ved Universitetet i Tromsø, savner en samfunnsdebatt om de grunnleggende menneskerettslige prinsippene om frivillighet og det minste mulige inngrep i menneskers frihet.

Les også Mørketall i psykiatrien

- Jeg mener at den manglende kunnskap om bruk av tvang, bør føre til økt tilbakeholdenhet med tvangsbruk enn det som i dag er tilfellet i psykiatrien, sier han.

Overlege Isdahl understreker at hun fikk rett, fordi Kristina fikk opphevet tvangsvedtaket noen uker senere.

- Men Kristina var jo den samme hele tiden. Hun var ikke blitt ”bedre” av å flykte. Og det må jo bety at den første vurderingen var feil.

Les også Tvang kalles frivillig i psykiatrien