- Norge har spilt en viktig rolle

20 år etter fredsavtalen i Oslo er palestinerne langt unna fred og drømmen om et eget land.

Likevel er statsminister Salam Fayyad veldig fornøyd med Norges innsats for fred – og ikke minst innsatsen for å samle inn penger til palestinerne gjennom organisasjonen AHLC. Ad Hoc-organisasjonen som har eksistert midlertidig i 20 år er helt sentral for innkrevingen av bistandspenger fra 41 vestlige land og organisasjoner til palestinerne. Helt siden 1993 har Norge vært sjef og leder for pengeinnsamlingen.

BAKGRUNN: Et dokument som endret verden

- Norge og AHLC har spilt en uhyre viktig rolle i å hjelpe de palestinske selvstyremyndighetene til å styre og bygge opp infrastruktur slik at vi er klare til å styre selv. Organisasjonen har også vært avgjørende for oss slik at vi har fått tilgang til sårt tiltrengt finansiering fra donorer, sier Fayyad.

• Flere donorer ser nå ingen politisk løsning på konflikten, og begynner å spørre hvorfor man skal fortsette dette arbeidet. Hva vil skje hvis AHLC og Norge slutter å bidra med penger?

Jeg har hørt at det er sagt. Og for oss som har holdt på med dette lenge, så er ikke det nytt. Det ble også sagt på slutten av 1990-tallet. Alle ønsket også da å få slutt på konflikten. Og det bygger også under hvor viktig det er å etablere en levedyktig, demokratisk og suveren palestinsk stat på landområdet okkupert i 1967.

Jeg kan også forstå at folk blir frustrerte over å finansiere de samme palestinske bygningene gang etter gang etter at de blir ødelagt av israelske militære styrker. Men jeg mener at mer enn noen andre, bør vi palestinere være den mest frustrerte parten i dette. Etter alt dette er det vi som fortsetter å leve under den undertrykkende okkupasjonen.

Jeg kan også se argumenter for å slutte å gi penger. Det er ingen palestinsk stat slik det først skulle blitt i 1999, og mer nylig nå så sent som i 2011. Men det er ingen grunn til å gi opp. Jeg tror virkelig at vi er på riktig vei. Fordi som min venn Jonas Gahr Støre sa mer enn én gang: Dette er ikke en øvelse i humanitær bistand. Dette er politisk. Det handler om å avslutte en konflikt som har herjet svært lenge i regionene, og som har brakt med seg usikkerhet, død og ødeleggelser. Og dermed også problemer internasjonalt, mener Fayyad.

• Hvordan ser du på den økonomiske fremtiden for palestinerne og mulighetene for vekst?

Alle vet at veksten ikke vil være bærekraftig med mindre fakta på bakken endrer seg dramatisk med tanke på okkupasjonen. Gaza fortsetter å være under beleiring. Og 60 prosent av landet på Vestbredden – det såkalte C-området som ble definert under Oslo-avtalen – er utilgjengelig for de palestinske selvstyremyndighetene. Dermed er også 60 prosent av vårt økonomiske spillerom ødelagt.

Enkelte kontrollposter har blitt fjernet de siste årene, og det er positivt. Men vi trenger et skifte i måten Israel behandler de palestinske selvstyremyndighetene og deres behov.

Dette er en okkupasjon som er ment å ta slutt. Det er ikke meningen at den skal bli dypere forankret. Hvis den skal ende en gang i fremtiden, så er det logisk at vi ser noen signaler underveis på at den er i ferd på å slutte.

De tegnene vil inkludere en endring i hvordan okkupanten har behandlet de palestinske selvstyremyndighetene.

For oss er det ikke mulig å gjøre noen ting i C-området uten tillatelse fra israelske myndigheter. Og hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, og prosessen er veldig vanskelig. Det tar veldig lang tid.

Man kan ikke ha bærekraftig vekst og utvikling under disse forholdene. Alle økonomer over hele verden vil si at en bærekraftig økonomi er avhengig av privat sektor som både fungerer og som er villig til å investere. Private bedrifter er ikke villige til å investere når de ser okkupasjonen blir dypere forankret dag for dag, og at grepet ikke blir løsere.

Vi ønsker oss et fritt Palestina, der vi ikke har noen av disse begrensningene å bekymre oss for. Et fritt land med åpen handel.

• Hvor skal den palestinske staten være?

Vi ønsker en palestinsk stat på landområdet som ble okkupert i 1967: Gaza-stripen og Vestbredden med Øst-Jerusalem.

Det er på tide å være konkret for alle som snakker om en to-statsløsning. Vi har i så mange år prøvd å skape fred, prøvd å avslutte denne konflikten. Der er det uforståelig for meg at vi fremdeles diskuterer hvor det skal være en palestinsk stat.

Jeg mener det er på tide at grunnleggende spørsmål stilles, spesielt av våre venner i det internasjonale samfunnet; hva er det man mener når man sier «palestinsk stat»? Det er ikke nok å bare si det.

For at det spørsmålet skal besvares tilfredsstillende må man si konkret hva man mener. Israelerne godtok to-statsløsning våren 2003. Det er nok. Men hva mener de med det? Mener de en Mikke-Mus-stat uten suverenitet og med israelsk militær tilstedeværelse? Mener de en stat som ikke har kontroll over sine egne grenser? En stat hvor Gaza og Vestbredden ikke er koblet sammen med en trygg passasje? Eller en stat uten øst-Jerusalem?

Det var et gjennombrudd med avtalen i Oslo. Men 20 år har gått, og vi er forbi det nå. Det er på tide at vi får en skikkelig definisjon på hva folk mener når de sier «to-statsløsning». Israelerne sier to-statsløsning samtidig som de sier at de trenger å ha militære styrker tilstede, kontroll på ulike steder og hele Jerusalem som hovedstad i Israel.

Jeg mener det er en løsning som ikke vil vare. Sånn jeg ser på en to-statsløsning, er sånn jeg mener alle burde se på det. Det er kun på den måten at denne konflikten og krigen kan ende.