Brennpunkt har kontaktet alle landets over 130 asylmottak. Vi spurte blant annet om hvor vanskelig det er å få asylsøkere inn i psykiatrien.
Svarene viser at situasjonen er fortvilet mange steder. Bare på Østlandet melder asylmottakene at over 70 asylsøkere har stort behov for psykiatrisk hjelp, uten å få det.
Sa opp i protest
Eli Svardal, tidligere leder på et asylmottak i Nord-Norge, sa opp jobben sin i protest.
– Vi hadde en asylsøker som vi tidligere hadde funnet neddynket i white-sprit, klar til å tenne på seg selv og mottaket. Vi prøvde å få hjelp til ham i psykiatrien. Det nyttet ikke, sier Svardal.
Hun sa opp jobben fordi hun ikke lenger orket å leve med usikkerheten med å ha psykisk ustabile mennesker rundt seg, som hun brydde seg om. Og som hun så ikke fikk hjelp.
En asylsøker knuste i vilt sinne vinduene på denne bilen. Dagen etter intervjuet Brennpunkt asylsøkeren. Han som satt i forsetet ungikk så vidt den to kilos store steinen som traff bilen i fart. FOTO NRK
En tikkende bombe
Asylmottakene har mange enkelthistorier som gir det samme bildet; psykiatrien ser en annen vei når de ser en asylsøker. Som i Abduls tilfelle. Vi velger å kalle ham det for å anonymisere ham.
Han kom som asylsøker til Norge 18. august 1998. Det tok 14 dager før den første episoden inntraff. Han drapstruet lederen på mottaket. Siden er hans rulleblad blitt langt, og voldelig. Se hele rullebladet her!
Han har blant annet banket opp en mottaksleder så kraftig at retten formulerte seg slik;
«Retten legger ved den vurderingen særlig vekt på at handlingen var uprovosert og at den hadde karakter av mishandling».
I de sju årene han har vært her som asylsøker, har han stort sett vært en fri mann. Innimellom har han vært inne til soning. I korte perioder - stort sett få dager - har han også vært innlagt i psykiatrien. Men der har han blitt skrevet ut fort. Hver gang. Han har gått fritt rundt, og ifølge de som kjenner ham, har han vært en fare for andre.
Ingen asylmottak vil ha ham lenger. UDI har leid ham inn på et sted som tar seg av personer som av ulike grunner ikke klarer å bo alene. Dette er et privat selskap, og det koster staten 15 000 kroner døgnet å ha ham der. Her er han også en fri mann og kan gå hvor han vil. Men pleierne på stedet fotfølger ham, fordi han kan være farlig for folk som kommer i hans vei.
– Denne mannen er en tikkende bombe og er åpenbart farlig for andre i visse situasjoner. Vi har prøvd å få ham inn i psykiatrien, men de sier han ikke er syk nok. Flere ganger har de sendt ham tilbake hit, sier den daglige lederen for det private selskapet som passer på Abdul.
– Psykiatrien er rett og slett redd ham.
Dagen før vi skulle intervjue Abdul, hadde han knust vinduene på husbilen med to store kampesteiner. Pleieren i forsetet var nær ved å få steinen i hodet. Han følte seg forfulgt, og reagerte med å kaste stein. Grunnen til at de to pleierne fulgte etter i bil på avstand var at de var redd han skulle skade tilfeldig forbipasserende på veien.