Lengselen etter stampuben
Ewe Adler (61) har gått på same pub i 21 år. No har han ikkje vore i «stova utan fjernsyn» på eit halvt år.
– Eg har ikkje lov til å selja øl til deg, men det er ingen som har sagt at eg ikkje kan gje deg ein øl.
Den energiske pubeigaren Einar Lystrup (71) serverer eit glas øl av den italienske sorten til pubvenen Ola Kopperud (67). Kopperud har parkert «mobiletsscooteren» utanfor og teke av seg alpelua. No kan ølen nytast.
Svenske Ewe Adler (61) dreg munnbindet ned på haka og nippar til koppen. Han skal på nattevakt og held seg til kaffi i dag.
«The Fly Fisher», også kalla «Flua», er puben der dei tre har blitt vener. Oslo er kanskje stort, men på puben på Bislett, treffer dei alltid kjensfolk.
– Det er litt som «Cheers», seier Adler. Lystrup og Kopperud nikkar attkjennande.
Vanlegvis yrer her med folk, men no ligg Bislett og Oslo i dvale.
– Eg har allereie måtta seia nei til nokre som har banka på døra her i dag, seier Lystrup.
Adler og Kopperud ler. Dei verkar ikkje overraska over det Lystrup seier.
«Flua» har lege brakk i eit halvt år, men for ei lita stund har «Flua» vakna frå dvalen. Det er tydeleg at møtet på stampuben er etterlengta, sjølv om det er for intervjuet si skuld at pubeigaren no har opna dørene.
Filosofien som brast
Den latterfylte samtalen blir med eitt litt meir alvorsprega.
– Me har hatt som filosofi at me held ope 365 dagar i året, seier pubeigaren.
Filosofien har slått sprekker etter vel eit år med koronapandemi. I hovudstaden har det vore samanhengande skjenkestopp sidan november i fjor.
Med unntak frå gjestene, er det faste inventaret framleis på plass. «Vekk med alkoholen. Drikk den opp!», står det på eitt av dei mange skilta på veggane. Eit bilete av ein fisk med overskrifta «The fishing club» er eit anna. I baren står flaskene og ølkranene på rekkje og rad – ventar med å få børsta støvet av seg. Det luktar framleis pub i lokalet, som ein har late festen stå frå dagen før. Det er lenge sidan sist fest, men slik skal vel ein pub lukta etter eit langt levd liv.
Einar Lystrup og kona Janiche Aaserud Lystrup har halde liv i puben i 16 år. Det har blitt livsverket deira, og det er her dei nyttar mesteparten av tida si.
Totalt har 71-åringen vore i bransjen i 55 år. Karrieren starta på Kviknes hotell i Balestrand, før han tok ferda austover. Opplevingane har vore mange, men at han skulle oppleva det han opplever no, hadde han aldri trudd.
– Det har vore null krig gjennom dei snart 72 åra eg har levd, men akkurat dette her er like gale, seier den noko utvatna sogningen.
Pengane som gjekk i vasken
Det er ikkje berre dialekta som har blitt vatna ut. Hundrevis av liter med øl har blitt skylde på havet. Dei økonomiske konsekvensane er reelle.
– No har dei vore og tatt ut dei 400 literane eg hadde på tank. Dei har berre gått i vasken, seier Lystrup og viser eit meldingsskjema.
Sjølv om puben er stengd, reknar Lystrup at han tapar 20.000 kroner i månaden på faste utgifter. Heldigvis har han hatt sparepengar han har kunna skyta inn.
– Det er ikkje fare for konkurs og sånt, men dei stakkarane som ikkje har sjanse til å få tak i pengar, dei slit nok no, meiner Lystrup.
Og det er mange som slit. Rhiannon Hovden Edwards, leiar for Virke kultur og opplevingar, fortel at 62 prosent av serveringsstadene i landet meiner dei står i ein reell fare for konkurs. I Oslo seier to av tre serveringsstader det same.
Næringsetaten i Oslo kommune opplyser at det er 1281 verksemder som blir råka av skjenkestoppen i hovudstaden.
– Og bakom alle tala ligg skjebnane, seier Edwards.
Eigarar av serveringsstader tek stadig kontakt. Virke opplever at dei er aller mest uroa for dei tilsette, men at dei også er uroa for ein del av kundane.
Dei økonomiske konsekvensane kan altså Lystrup visa med eit ark, men dei andre konsekvensane av stengde ølkraner har han ikkje eit skjema for. Mange pubar er langt meir enn berre ein serveringsstad.
Nabolagspuben
– Det er veldig depressivt både for me som driv og dei som er kundar, seier han.
På Facebook tikkar det inn meldingar frå kundane. Dei saknar å gå på «Flua». Fleire har laga «naudpub» rundt eit stove- eller kjøkenbord for å dempa saknet.
Før koronaen kom, møttest her legar, advokatar, røyrleggarar, målarar og frisørar.
– Så me har heile spekteret. Alle typar menneske. Det er ikkje nokon homogen masse. Det er den fantastiske blandinga som gjer at alle trivst.
«Nabolaget sin stad» kallar han puben sin.
– Eitt besøk og du er hekta. Då kjem du tilbake, for her er det hyggeleg å vera. Her snakkar folk med deg, seier Lystrup.
– Det kan eg bekrefta, som den antakeleg ferskaste gjesten her. Berre åtte år, seier Kopperud.
Tida då ein spontant besøkte kvarandre er forbi, meiner han. Men her stikk han innom to til tre dagar i veka, tek eit par glas og pratar med folk rundt seg.
– Det kan for så vidt bli tre glas også, seier han.
Kopperud har fast plass ved baren. Med dei stengde ølkranene framfor seg har han mista det han har stor sans for: barkonversasjonen.
– Det er klart at du har dei som må ha dette her. Og for dei er det antakeleg eit problem. Det går an å handla det og drikka det heime. Men så er det dei som oppsøkjer puben, ikkje nødvendigvis på grunn av alkoholen, men på grunn av samhandlinga med andre, i kombinasjon med alkohol.
Adler kjenner det slik. Han seier at han tykkjer det er forferdeleg trist at ein ikkje kan gå ut å snakka med folk.
– Eg går ikkje på kafé og betalar dyre pengar for ein kaffi. Det gidd eg ikkje. Ølen er dyr i og for seg, men den har eg kosen med, seier han.
Puben som sosial arena
Nina Sterner er spesialrådgivar i KoRus Sør som er eit kompetansesenter på rusfeltet. Ho har også skrive ei masteroppgåve om puben som helsefremjande arena.
– Puben er ein viktig sosial arena for mange, seier ho.
Sterner seier at menneske på pub opplever å vera ein del av eit fellesskap som det ikkje er nokre kriterium for å vera ein del av. Å vera ein del av eit fellesskap, oppleva sosial støtte og kjenna på tilhøyrsle, er noko av det som har mest å seia for opplevinga vår av livskvalitet, meiner ho.
Alkoholen får meir ein meir symbolsk funksjon, som eit ritual knytt til sosial samhandling, seier ho. Det trur ho kan opplevast som eit bidrag til denne fellesskapskjensla.
– Alkohol triggar også endorfinsystemet og kan ha same effekt som latter og andre aktivitetar som bidrar til å styrka sosiale band.
Då pubane er stengde, trur ho at mange menneske har mista eit sosialt haldepunkt i livet.
– Som sosial møteplass kan puben bidra til å førebyggja einsemd og gje ei kjensle av å høyra heime ein plass. Det blir sagt at einsemd er like farleg som røyking. Det kan gje ein peikepinn på kor viktig slike sosiale møteplassar er.
Einsemda
– Eg såg at i Japan for eksempel, der har dei skaffa ein ny minister. Ein einsemdsminister, seier Ewe Adler plutseleg.
Han har hatt «Flua» som stampub i 21 år. Det var her svensken fekk vener då han var nyinnflytta i Oslo.
– Han følgde lokalet, seier Lystrup spøkefullt.
Ein såkalla einsemdsminister trur ikkje Adler er ein dum ide.
– Det er vanvettig mange folk som har blitt mykje meir einsame no i pandemien, til dels for at slike stader som dette stengjer, seier han.
Ifølgje ei undersøking Folkehelseinstituttet gjorde i november og desember, er det fleire som slit med einsemd og psykiske plagar. Ein av fire er ikkje nøgd med livet. Det gjeld særskilt i Oslo og Bergen der smitteverntiltaka har vore meir omfattande enn elles i landet.
Lystrup, Kopperud og Adler fortel at dei nyleg fekk vita at ein pubven hadde tatt livet sitt. Det er tydeleg at det pregar dei. Adler trur det er fleire som slit veldig mykje psykisk
– Det heiter faktisk Folkehelseinstituttet. Ein må tenkja i litt større grad kva som skjer med folk når ein stengjer ned.
– Trur de helsemyndigheitene har tenkt på desse konsekvensane?
– Folkehelsemyndigheitene har kanskje tenkt på dette, men politikarane har ikkje tenkt så mykje, seier Adler.
Ein liten spasertur frå «Flua» bur Adler. Her bur han åleine.
Adler er sjukepleiar og jobbar nattevakt på sjukehus. No er han glad han har jobben han kan gå til og der han kan treffa folk.
– Elles trur eg at eg hadde gått på veggane. Å sitja heime og ikkje gjera noko ting. Det er jævlig. Du merkar sjølv at eg er glad for å snakka med folk, liksom.
Han legg ikkje skjul på at konsekvensen av stengde ølkraner er at han blir mykje meir einsam.
– Det meste selskapet no for tida, er fjernsynet. Det er flaks at det er både ski, skiskyting og alpint, slik at ein har noko å sjå på.
Stova utan fjernsyn
På «Flua» virrar hunden Tess (1,5) mellom beina på oss. Ho har blitt eit kjært medlem av familien Lystrup og dreg matfar og matmor med seg på tur. I bakgrunnen surrar og går eit skiløp som Lystrup glyttar på frå mobilen. Han har lært seg å strøyma under pandemien. Plutseleg har òg han blitt oppdatert på kva som går på TV-en om dagen. Det har han aldri vore tidlegare. På «Flua» er det ikkje eit einaste fjernsynsapparat å sjå. Det er eit medvite val. Her skal folk prata saman.
– Det er eit pussig tankekors det der du seier om desse TV-seriane. Eg har aldri sett på TV-seriar. Plutseleg er eg no i ein situasjon der eg kan diskutera seriar som har gått det siste halvåret, men eg har ikkje nokon stad å gå å diskutera dei, seier Kopperud.
Lystrup, Kopperud og Adler lever samstundes i håpet. Håpet om at samfunnet skal bli vaksinert.
– Og at det blir mogleg til å gå tilbake slik som det var i «the good old days». Slik det var før 12. mars i fjor, der det kan sitja fullt i baren og alle kan prata saman, seier Lystrup.
Pubeigaren trur ikkje på opning før 1. mai. Han vil ikkje opna før det er 100 prosent sikkert at dei får halda ope fast. Og ifølgje han tenkjer andre eigarar av serveringsstader det same.
Dei tre pubvenene klarer så vidt å beskriva kor mykje dei gler seg til at dei kan møtast på puben igjen. Utan restriksjonar.
– For det her er ikkje berre ein pub, seier Adler.
– Det er ein institusjon, seier Lystrup.
– Og det er viktig å understreka: Det er ei stove utan fjernsyn, seier Kopperud.