Alarmen Anton

– Det er egentlig litt skummelt å tenke på. Flesteparten av gangene han har varslet meg, har jeg sovet, sier Anne-Line O'Donnell (40).

Hun har diabetes type 1. Sykdommen gjør at hun ikke produserer insulin – stoffet som regulerer kroppens blodsukker. Hun er derfor avhengig av å få insulin gjennom en pumpe festet til kroppen.

Lavt blodsukker kan gjøre at hun får føling, en tilstand som i verste fall kan bli dødelig.

– Hvis jeg får føling om natta er jeg helt avhengig av å våkne selv, eller at noen vekker meg.

De behøver ikke å være i samme rom. Anton kan sove i gangen, mens Anne-Line er på soverommet.

Om blodsukkernivået hennes synker til det eksakte nivået 3,8, våkner Anton. Det kan han nemlig lukte.

Da går labradoren inn på soverommet og krafser på Anne-Line med potene. Han stopper ikke før han har vekket henne.

Hvordan er det mulig?

Den sylskarpe snuten

Hundesnuten er spesialdesignet til å fange opp lukt fra omgivelsene. I tillegg bruker hunder rundt en tredjedel av hjernen til å prosessere informasjon om lukt.

Nesen består blant annet av spesialiserte lukteceller. Hunder har 70 til 220 millioner slike lukteceller, mens vi mennesker må nøye oss med 5 til 20 millioner.

Hundenesen er 100.000 til en million ganger mer sensitiv enn vår.

Slike tall sier deg kanskje ikke så mye. I boken «Hundenes eventyrlige luktesans» forklares det slik:

På en 500 meter lang sandstrand, som er 50 meter bred og 50 cm dyp, kan en trent hund klare å finne igjen to sandkorn.

Det gir derfor mening at hunder har blitt menneskets uvurderlige hjelpere på jakt, under leteaksjoner etter folk tatt av snøskred eller i søket etter spor som kan løse krimsaker.

Familiehund med ekstrajobb

Den tre år gamle labradoren Anton er først og fremst en familiehund.

Da Anne-Line fikk Anton bodde hun alene med sønnen. Hun ville gi det nye tilskuddet i familien en oppgave i tillegg til å «bare» være familiehund.

Hun kom over en artikkel om en diabeteshund på Lundqvist hundeskoles nettsider. Hundeskolen holder til i Rælingen, ikke langt fra der Anne-Line bor. Der stod det om hvordan hunder kan trenes til å lukte ulike blodsukkernivåer og varsle eier.

– Artikkelen gjorde at jeg meldte meg på valpekurs hos dem. På første kursdag nevnte jeg for instruktøren at jeg var interessert i å trene Anton til å bli diabeteshund.

Kort tid senere var hun satt i kontakt med hundetrener Kjersti Østlund hos Lundqvist hundeskole. Østlund hadde trent en diabeteshund tidligere og har flere års erfaring med å jobbe som instruktør på søkskurs.

Lukten av 3,8

Anton var rundt et halvt år gammel da han gradvis begynte med det som skulle bli et omfattende treningsprogram.

I tillegg til den vanlige hverdagslydigheten på valpekurs og grunnkurs, ble Anton tidlig introdusert for søkstrening. Det er trening hvor hunder blir trent på å bruke luktesansen til å gjenkjenne en spesiell lukt.

Målet med søkstreningen var at Anton skulle lære seg å kjenne igjen lukten av Anne-Lines spytt hver gang hun hadde et blodsukkernivå på 3,8.

Anne-Line valgte blodsukkernivået 3,8 fordi det er et nivå hvor hun fortsatt er i stand til å hjelpe seg selv.

– På det nivået kan jeg fortsatt smøre en brødskive og tenke klart. Hvis jeg kjører bil, kan jeg stoppe, sier hun.

Anton måtte også lære at den lukten betyr at han skal varsle Anne-Line, uansett hva.

– Nå har jeg en hund jeg stoler på at hjelper meg. Og han velger å gjøre det fremfor alle andre ting, sier Anne-Line.

Å komme dit har krevd mye trening, tålmodighet, viljestyrke og penger.

Q-tips med spytt i fryseren

For at labradoren skulle lære seg å kjenne igjen lukten, måtte Anne-Line lage flere hundretalls spyttprøver. Det gjorde hun ved å presse ned sitt eget blodsukker til 3,8 og ta prøver av spyttet med q-tips.

Spyttprøvene ble lagt i tette poser og frosset ned. På den måten kan de lagres over lang tid uten at lukten forsvinner. Spyttprøvene ble brukt i treningen med Anton.

Hunder har så sensitiv nese at de kan lukte forskjell på spytt som har et blodsukkernivå på 3,6 og 3,8. Hunder kan også skille lukten av forskjellige personers spytt fra hverandre.

– Det er egentlig bare vår fantasi som setter grenser for hva vi kan lære en hund å søke etter, sier hundetrener Kjersti Østlund. Det er hun som sammen med Anne-Line har trent Anton.

Måtte betale selv

Østlund forklarer at det ikke finnes noe offentlig opplegg eller støtte til å trene diabeteshund i Norge.

– Førerhunder og servicehunder anskaffes og trenes av ulike organisasjoner. Støtte fra NAV gis ikke for å anskaffe eller trene hunder til å varsle om diabetes. Å trene en diabeteshund er noe du må gjøre i egen regi og betale for selv, sier Østlund.

Hundetreneren forklarer at hunder alltid vil forsøke å gjøre det som lønner seg for dem.

– Hvis de forstår at en oppførsel betyr godbit, vil de forsøke å gjøre det igjen. Sånn sett er det lett å få hunder til å søke etter det du ønsker, sier hun.

– Men det er viktig at vi mennesker plukker opp signalene hunden gir oss, og belønner oppførselen riktig, påpeker hun.

– Ikke noe kan erstatte en hundenese

Under treningen av Anton la de mye vekt på at han skulle oppleve treningen som gøy.

– Vi hausa opp stemningen hver gang han lukta riktig lukt. Vi skapte en stor forventning om belønning. Slik bygget vi opp motivasjonen hans til å gjøre det hver eneste dag, forklarer hun.

Etter et og et halvt år med ukentlig trening følte Anne-Line seg trygg på at Anton ville varsle når han skulle.

– En hund kan ikke noen gang overta for de medisinske hjelpemidlene. En hund kan bidra, sier hundetrener Østlund.

– Men på en annen side: Det finnes heller ikke et hjelpemiddel i dag som kan erstatte en hundenese.

Må vedlikeholdes

Hundetrening er ferskvare. Derfor må Anne-Line jevnlig trene med Anton i ulike situasjoner for å vedlikeholde ferdighetene hans.

Det gjør hun ofte utendørs ved å plassere q-tipser rundt i terrenget, men også hjemme og når de er på besøk hos venner.

– Anton varsler meg ikke på nivået 4,1 eller 3,6. Han sier ifra på 3,8, forklarer Anne-Line.

Hun har gode hjelpemidler festet til kroppen. Blant annet en insulinpumpe med sensor som til enhver tid måler blodsukkeret hennes. Den piper om blodsukkeret blir kritisk lavt. Men det hender at hun beregner doser feil eller ikke hører pumpa pipe.

Da hun nylig satt rundt middagsbordet på en hyttetur med venner, hørte hun ikke pumpa pipe. Da var Anton rask med labben.

– På hytta med mye tur og bevegelse synes jeg også noen ganger det er vanskelig å skille mellom at jeg er sliten etter fysisk anstrengelse eller at jeg får lavere blodsukker. Da er Anton veldig nyttig, sier 40-åringen.

– Har gjort meg tryggere

Anne-Line fikk diabetesdiagnosen som 11-åring og har lært seg å takle et liv med kronisk sykdom. Men den firbente følgesvennen har endret noe viktig i hverdagen hennes: Han har gitt henne økt trygghet og frihet.

– Jeg er ikke lenger like avhengig av å ha folk rundt meg, som enten jeg vil eller ikke, passer på meg. Er jeg i skogen alene eller ligger og sover, så har jeg Anton som passer på. Han har gjort meg tryggere.

Hun er ikke i tvil om at prosessen dit er verd all tid og penger.

– Å lære opp Anton til å bli diabeteshund er noe av det lureste jeg har gjort i livet, sier Anne-Line.