Jon Amund skulle bare ut og nyte den varme sommerkvelden med kollegaer og venner.

Plutselig var han én av dem som risikerte livet sitt for å hindre at flere ble skadet.

– Jeg er glad for at jeg var med på det. Samtidig er det litt idioti, å utsette seg for noe sånt. Så jeg har kjent på både skam og stolthet i ettertid.

– Hva legger du i det?

– Skam blir kanskje litt feil ord, men det går på at man ikke har vært bevisst på hva man har utsatt seg selv for. Men jeg er stolt over at jeg hadde det genet i meg som gjør at jeg bare handlet. Det visste jeg ikke at jeg hadde i meg.

Zainar Matapour (43) går av 18-trikken ved Tinghuset.

Så løsner han skudd. Kåre Hesvik og Jon Isachsen blir drept på Per på hjørnet.

Matapour skal ha gått videre mot utestedet London pub, et samlingspunkt for Oslos skeive miljø.

– Idet han byttet magasin kom en sivil person løpende mot ham, og han tok en takling på mannen, og da mistet han våpenet, sier et vitne til NRK.

Jon Amund og flere andre la ham i bakken i Kristian IVs gate. 21 ble skadet før den tid.

Husker sinnet mot gjerningsmannen

Han vet ikke hvor lang tid det tok før sivilkledde politifolk geleidet ham vekk fra gjerningsmannen. Ba ham slutte å slå.

Han husker sinnet.

At han reiste seg opp og brølte til gjerningsmannen. Skjellsord han helst ikke vil gjengi.

Sjokket som gjorde at han tok opp mobilen og sendte en snap som fikk det til å knyte seg i magen til alle hans nærmeste. I ettertid tenker han på hvordan han reagerte.

– At noen vil noen andre så vondt...

– Det er en kombinasjon av egen frykt og sinne. Det blir en ganske voldsom reaksjon, forklarer han.

Tiden etter har han brukt på å bearbeide minnene. Snakke seg tom. Helgen etter skytingen ble søvnløs.

Men han reiste til minnemarkeringen på Rådhusplassen. Det var godt.

– Å se at det var så mange mennesker som ville stå sammen mot ham. Jeg var skuffa på lørdag da pride ble avlyst. Gjerningspersonen har vunnet litt da.

– Mye blod

Inne på Per på Hjørnet, der to personer ble drept, krabber folk helt til de kommer innerst i lokalet.

Festkledde mennesker i skjørt og shorts drar seg gjennom glasskår.

Det er korte mellomrom mellom skuddene, mye blod og redde folk, forteller Elin Stillingen (50).

– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø og aksepterte det.

I minuttene før, hadde Elin stått ved inngangen til utestedet med en øl i hånden.

Først hørtes det ut som fyrverkeri.

Plutselig ble hun dyttet inn i lokalet og ned på gulvet.

Lenge søker Elin og flere andre dekning på bakrommet til puben. Bak tjukke betongvegger og dører av stål.

– Kompisen min reddet livet mitt. Det gikk en kule gjennom der jeg sto og glassveggen lenger bort.

To personer mistet livet den natten og ifølge politiet ble 21 personer skadet.

Resten av natten er et kaos av følelser for Elin.

Hun sender en melding i familiegruppen på Facebook.

Da hun våkner neste dag er pride-paraden avlyst og et sinne blusser opp i henne. Folk i byen har allerede gått videre med livene sine, ser det ut som.

Men så ser hun spontan-paraden gå forbi.

– Det var deilig å se masse forbanna folk. Jeg gråt mens de gikk forbi, forteller hun.

Elin har de siste fem årene vært aktiv i Skeivt Kristent Nettverk, lokale pride-arrangementer og stått i frontlinjen for transpersoner i den offentlige debatten.

Men skuddene har gjort noe med henne.

Nå orker hun ikke mer.

Orker ikke kjempe mer for transpersoner

– Akkurat nå vet jeg bare at jeg ikke skal kjempe på en stund.

Elin stryker håret bak øret og legger de rødmalte fingrene i fanget.

– Jeg trodde jeg var sterk der i frontlinjen for transpersoner og uovervinnelig som aktivist, men etter skytingen har det panseret slått ganske mange sprekker.

Transpersoner rapporterter om tydelige levekårsutfordringer og blir stadig utsatt for negative kommentarer og hets. Siden hun sto fram som trans i 2016 har Elin vært raskt på banen med motargumentene.

– Men jeg føler meg ikke i stand til å være som jeg var lenger. Nå må noen andre ta kampen for meg. Det føles ganske bedritent, fordi folk stoler på meg. Men nå må jeg bare ha en pause fra alt det der.

Brannmannen på jobb

Det sterkeste minnet for Knut, er synet som møtte ham da han rundet hjørnet til London.

Han har vært brannmann i 22 år.

– Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, men ingenting knyttet til en terror som dette.

Som utrykningsleder ble han sendt til Oslo sentrum 22. juli 2011. Han jobbet som innsatsleder i den gapende gropen etter leirskredet i Gjerdrum i romjulen 2020.

Klokken 17 den 24. juni begynner Knut på nattevakt på hovedbrannstasjonen i Oslo.

– Vi snakket om at det var god stemning og mange folk på byen. Det betyr alltid mye jobb for oss.

Kvelden består av små rutineoppdrag. Automatiske brannalarmer og tørrkokte kjeler. Klokken 01.15 ringer telefonen. Det er en privatperson som forteller om skyting på et utested.

Fire minutter senere ringer politiet. Det er en PLIVO-hendelse. Pågående, livstruende vold.

Som innsatsleder kjører Knut alene til oppmøtestedet ved Grensen, et steinkast unna Rosenkrantz' gate.

Han hører på radiosambandet mens han kjører. Situasjonen virker kaotisk. Det virker som mange er skadet.

Utenfor London er det mange mennesker i sjokk. Som er skadet.

– Det første som slo meg var «her er det mange som trenger hjelp».

Knut er der for å gjøre jobben sin.

– Vi trener på PLIVO-hendelser jevnlig. Jeg tenker at dette er gjenkjennelig – slike situasjoner har vi trent på. Så begynner jeg å se etter oppgaver som skal løses.

Knut delegerer oppgaver til annet personell fra brann og redning. Han er en av de siste som drar tilbake til stasjonen, klokken 03.58.

Det er først etterpå Knut tar innover seg inntrykkene fra natten.

Det er viktig for ham å bruke tid på å bearbeide. Han «tenker og snakker ting ut av systemet», som han selv sier det.

– Det er helt forferdelig hva folk blir utsatt for. Mennesker som er ute og skal kose seg en fredagskveld. Plutselig står de i sitt livs største krise. Det skaper en usikkerhet i samfunnet som kan være vanskelig å overvinne.

Lars-Bjørnar trøstet og holdt

Som leder i den samiske organisasjonen Noereh hadde Lars-Bjørnar jobbet lenge med forberedelsene til pride.

En pride-inspirert kofte var sydd. Møteplass var planlagt. Det samme var seksjonen de skulle ha i selve paraden.

Han kjøpte inn glitter og fargestifter i regnbuefarger. Var timevis i sola med venner og familie i Pride park.

Lars-Bjørnar med søskenbarnet Marielle.

I timevis feirer de kjærligheten med konserter, venner, øl og god stemning.

I Oslo sentrum ligger de viktigste kjennemerkene for felleskap og feiring av kjærligheten tett i tett.

– Vi drakk øl og hørte på musikk. Forventningene til morgendagen hang i luften.

Ved midnatt gikk de mot utestedet London. Der var køen lang, så de ruslet videre over gaten til César.

– Vi rakk én øl før folk fikk panikk. Jeg forstod ikke hva som skjedde.

En av de ansatte ropte at noen skjøt.

– De timene var surrealistiske. Hodet fungerte ikke.

Han hadde en venninne han forsøkte å få tak i. Samtidig var han en av dem som hjalp til så godt han kunne.

– Jeg trøstet, holdt rundt og snakket med folk. Også de som var skutt. Jeg husker ikke ansikter, bare sår.

– Jeg snakket med en mann som var truffet av et streifskudd i pannen. Jeg spurte om hva han hadde spist til frokost, hva han hadde spist til lunsj. Jeg forsøkte å passe på at han ikke ble verre kognitivt.

Terroren sitter igjen

– Jeg sliter med å sove. Jeg er lettskremt, og skvetter til hele tiden. Jeg sitter igjen med angst, redsel og raseri.

Da Lars-Bjørnar bodde i Oslo, tilbrakte han mang en kveld på utestedene i Rosenkrantz' gate.

– Tryggheten er borte fra den tryggeste gaten i Oslo, sier han.

Han husker fortsatt lyden av desperate skrik, sirener og synet av døde mennesker på gaten.

– Jeg liker egentlig ikke å snakke om det, men jeg har kommet frem til at jeg må. Dette er for viktig.

Alene i blomsterhavet

Dagen etter at hun løp gjennom Oslo-natten i panikk, er Benedicte tilbake der det skjedde.

Hun kjøper blomster. Setter seg ned utenfor det voksende blomsterhavet utenfor London, puben hun kaller sitt andre hjem.

Hun lar tårene renne.

– Jeg ble sittende der i sikkert en time alene og se på blomstene. Det var veldig, veldig fint. Jeg satt og tenkte på det som hadde skjedd, og alle jeg kunne mistet.

28-åringen startet dagen før i Pride Park før hun tok turen bort på London. Alene, som så mange ganger før. På London er det alltid kjentfolk.

– Det var mange der. Unormalt mange. Det var nesten vanskelig å bevege seg der inne.

Da hun flyttet til Oslo i 2018, ble London fort en trygg havn.

Benedicte har aldri følt seg komfortabel i seg selv.

Hun hatet å være jente med alt hun følte det skulle innebære. Med støtte fra menneskene på London, og i koret Homofonien, kunne hun utforske.

– Det er mer enn et sted man går for å drikke øl. Det er et sted jeg har gått for å utvikle meg. Finne ro i livet, for det har jeg aldri hatt.

Angrepet 25. juni føles ikke bare som et angrep på menneskene som var der. Det var rettet mot hele det skeive miljøet, sier Benedicte.

Mot de som trengte London mest.

Marerittene har fortsatt å prege nattesøvnen. Men på åpningsdagen var hun tilbake. Tårene rant i køen inne på utestedet.

– Det var et eller annet med drinken jeg kjøpte den kvelden som smakte ekstra godt. Jeg følte ikke for å feste. Men det var viktig å være tilbake.

Hei!

Har du noen tanker om artikkelen, eller tips til noe vi bør se på? Vi blir glade hvis du sender en e-post! 

Emilie, Julia, Kirsti og Håkon

journalister

Send meg en e-post