Munken Sindre går oppover bakken mot skogsklosteret.
Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

En munk ved navn Sindre

Han har ligget i koma, fått medalje i VM og er tidligere domfelt. Nå lever Sindre (42) som munk.

Skolegutten glaner på den måten bare et barn kan.

Mannen på busstoppet banker snø av en rødbrun kappe, tar av luen og tørker svette fra et glattbarbert hode.

Til og med øyenbrynene hans er borte.

Ifølge guttens halvåpne munn, er det første gang han legger øynene på en munk.

Munken Sindre står ved et busstopp og venter på morgenbussen.

Sindre på busstoppet i Vingrom i Lillehammer kommune. Han har levd som munk i 12 år.

I morgenmørket har Sindre med raske skritt gått fra skogsklosteret og ned fjellet for å rekke en buss til Gjøvik.

Han bærer på en munkebolle som skal romme dagens gaver.

Hårfargen hans er egentlig gråblond, men de siste 12 årene har det ikke vært tegn til noen manke.

I tjueårene tenkte ikke Sindre tanken på å leve som dette.

Jeg planla ikke å bli munk, livet er uforutsigbart, sier han.

En bil kommer idet munken går langs veien

Sindre er på vei ned fjellet i mørket for å rekke en buss. – Det kan være spennende å være munk, også, sier han.

Munken holder opp en grønn lysstav for å vise at han går langs veien.

Sindre vifter med refleksen når en bil kjører forbi.

Nå er hans navn Ajahn Sindre Ajito og han har blitt vant til blikkene.

Han skjønner at mange ikke forstår.

«Skal du på karneval?» «Dette er Norge, du kan ikke gå kledd sånn».

Sindre smiler mildt.

Det er så lite negativitet at det teller ikke.

De som først sier noe, er som regel positive eller bare sjenerte, sier han.

Sindre viser fram bussbilletten til en sjåfør som nikker.

Skolegutten står igjen og følger bussen med øynene til den er ute av syne.

Munken Sindre halvsover på bussen

Med lukkede øyne mediterer Sindre på bussen. Å meditere gjør at man ikke trenger «å reise halve jorden rundt» bare for å slippe unna ubehagelige sinnsstemninger, sier han. I bakgrunnen synger Mariah Carey hva hun ønsker seg til jul.

På radioen durer en julesang fra Mariah Carey til lukten av morgen; motor og kaffe.

Sindre sitter med lukkede øyne og mediterer.

Han enser ikke folkene som går av og på bussen, men de kaster et ekstra blikk mot ham.

Han mediterer opp til åtte timer hver dag.

Jeg har lært å meditere i alle kroppens stillinger gjennom hele dagen.

Vi ser munkens hånd på krukken

– Meditasjon er mental kultivering som både renser og styrker sinnet, sier Sindre.

Munker bruker mye tid på å meditere, for så å kunne dele av sin innsikt.

Når sinnet er godt, er allting godt.

Flere ganger i uken tar han bussen til Gjøvik, noen ganger til Lillehammer, for å motta mat.

Som buddhistisk munk kan han ikke kjøpe mat selv, eller noe annet for den saks skyld.

Men Gjøvik er ikke akkurat buddhismens hovedstad.

Da Sindre ble ordinert i Thailand var naboene buddhister, og han behøvde bare å gå noen meter utenfor tempelet før folk kom med mat og donasjoner.

Her i Norge er det litt spenning knyttet til å gå på «almissevandring», det er få som forstår konseptet.

Men for å kunne spise det ene måltidet om dagen, er han avhengig av at noen gir.

Det handler ikke bare om å ta imot, men at andre får muligheten til å gi, sier han.

Folk kneler for munken idet han går av bussen

Tre buddhister kneler for munken idet han går av bussen i Gjøvik. Sammen sier de et lite vers som handler om gode ønsker for giverne.

Det har lysnet når bussen ankommer Gjøvik stasjon. Tre buddhister har fått nyss i at Sindre er i byen.

De kneler når han trer ut av bussen.

Fersk, hjemmelaget thailandsk mat damper ut av gjennomsiktige plastbokser og risen får det til å dugge på lokkene.

En kvinne gir mat til munkens krukke

– Vi gir fordi han ikke lager mat selv. Vi buddhister gir til munkene. Det føles godt å gi til andre, sier Arun Bjerke. Hun legger hjemmelaget mat i munkebollen til Sindre på Gjøvik stasjon.

Munken smiler idet han forlater busstoppet.

Sindre smiler etter samtale med givere i Gjøvik.

Hvorfor gir dere munken mat?

Han trenger å meditere og få innsikt. Munkene er som lærere, de lærer bort hvordan man kan tenke, være og finne ro, sier Nisin Saekhu.

En kvinne ber foran munken etter å ha gitt han mat

Lenger opp i gaten møter han en fast giver som også kneler i respekt på en trapp i Gjøvik sentrum. Å gå almissevandring handler også om å gi andre muligheten til å gjøre en god gjerning, sier Sindre.

En ambulanse kjører forbi munken

Sindre er avhengig av turene til Gjøvik og Lillehammer for å få spist. Han krysser veien foran en ambulanse i Gjøvik sentrum.

En kvinne gir mat til munken

Med gavene støtter giverne opp en praksis, men munkene kan ikke gi noe materielt tilbake. En giver har gitt Sindre en ekstra papirpose, det er ikke plass til all maten i munkebollen.

Munken går gjennom gatene i Gjøvik

Det munkene kan gi andre er undervisning.

En gave som er gitt uten at man forventer å få noe tilbake, er det som gir best resultat for den som gir. Og at den som mottar gaven er verdig, sier Sindre.

Hvis munker laget mat selv, kunne de bare levd et stille sted og aldri sett andre, sier han.

– Men da ville også kunnskapen forsvunnet med de munkene. Ved å motta mat, treffer vi folk og kunnskapen blir delt.

Sindre gynger fra side til side oppover Gjøviks handlegater.

Kappen blafrer.

Det er på tide å forlate sivilisasjonen, ta bussen tilbake og gå fem kilometer opp i fjellet igjen.

Munken sitter på bussen hjem igjen

Sindre sitter på bussen på vei hjem. – Jeg hadde alltid en følelse av at jeg kom til å finne noe fint i livet. Det har vært inni meg hele tiden. – Er dette fint, da? – Ja.

Det er tungt å vasse gjennom snøen, men Sindre hiver ikke engang etter pusten. Mannen er vant til utfordringer.

Han beskriver den største prøvelsen.

Det å kjempe mot sitt eget sinn. Når man går innover, er det flere ting som dukker opp som man må lære seg å håndtere.

Fargen på munkedrakten kommer fra jackfrukttreet som opprinnelig kommer fra Sør- og Sørøst-Asia. Sindre er her tilbake i Vingrom og på vei ut av bussen.

Kjerneveden i jackfrukt-treet brukes av buddhistiske munker som fargestoff, som gir munkekappene den tradisjonelle brune fargen. Sindre retter på kappen på busstoppet.

Treet blir fliset ned og kokt til fargen. Drakten er ikke et vanlig syn i norsk vinterlandskap. Sindre går langs veien opp mot skogsklosteret.

For å komme seg til å fra bussen må Sindre gå fem kilometer ned fjellet, og fem kilometer opp igjen. Han har mye å bære på etter Gjøvik-turen.

Sindre hilser og vinker til en forbipasserende bil.

I skogsklosteret har han bodd i tre år, et gammelt småbruk på 140 mål.

Sindre står opp klokken fem hver morgen for å starte dagen med meditasjon og syngende vers.

Å disiplinere hjernen på den måten er ferskvare, den vil ofte tilbake i tid.

Men det finnes ingen sinnstilstand som er så ille at den ikke kan takles, sier Sindre.

Aldri har han angret på valget om å bli munk.

Nei. Bare på valg jeg tok jeg før jeg ble munk. Ikke etterpå.

Munken står i det snøhvite landskapet med ryggen til

Munken går i det snøhvite landskapet med ryggen til. – Undringen over tilværelsen begynte med at jeg i ung alder ble bevisst på at livet ikke kommer til å vare for alltid.

Det er noe sårt over blikket til Sindre når han blir spurt om tiden rett før han bestemte seg for å bli munk.

Det hører fortiden til. Munker er ikke kjent for å fokusere på fortiden, sier han.

Snøen ligger tungt på trærne enn så lenge.

Han holder varmen med ullundertøy under munkekappen, men kappen er nok mer praktisk i tropiske strøk.

Han henter en jakke og ser plutselig ut som en vanlig mann som heter Sindre. Han peker mot plassen mellom trærne hvor det skal bygges en meditasjonshall.

Munken peker mot et område i skogen.

Sindre peker og viser fram eiendommen på 140 mål. Rundt ham er trær og vei dekket av snø.

Munken holder en øks

Den gamle gården som nå er et kloster er finansiert ved hjelp av donasjoner til buddhistisk forening. Sindre har lært seg å lafte og står ved tømmeret med øksen i hånden.

Munken står foran en laftehytte

Målet er å kunne tilby overnatting til flere når en ordentlig meditasjonsretrett kommer på plass. Sindre står foran lafteverket.

Han har lært seg å lafte små hytter på gammelt vis, noe som krever tålmodighet og tungt kroppsarbeid.

Noen ganger får han hjelp av besøkende, til å bære tunge bjelker eller sage.

– Og enkelte dager er jeg bare en klagemur, humrer han.

Han tar av seg yttertøyet slik at munkekappen igjen blir synlig, går inn i klosterstuen, og ser ikke ut som en vanlig mann lenger.

Sindre må spise før klokken 12, én av de mange reglene han følger.

Han blander alle rettene sammen, slik at smaken forsvinner.

Andre munker heller melk i maten, for at det ikke skal smake så mye og fordi det blir lettere å fokusere.

– Jeg skal ikke bli avhengig av å nyte, eller klamre meg til nytelse. Jeg velger ikke ut retten jeg liker best, men tar litt av alt.

Munken gjør seg klar til å spise mat.

Sindre spiser én gang om dagen. Han forsyner seg av de varme rettene han har mottatt i gave.

Mange matvarer står på bordet

Dampen som siger ut av plastboksene lukter fiskesaus, peanøtter og chili.

Munken vasker bollen.

Sindre sitter i klosterstuen og rengjør munkebollen før han skal spise fra den. En av barndomsdrømmene var å bli kokk.

Munken gjør seg klar til å spise mat

– Det var en av mine hobbyer å lage mat. Som munk kan jeg ikke lage mat, men sånn er livet, sier han.

Munken spiser mat.

– Å gi avkall er en del av det å være munk, fortsetter han og gjør seg klar til å spise.

Han er 42 og har kommet seg til midten av livet, kanskje.

Et punkt hvor man har vært her lenge nok til å ha gjort ting man angrer på, mest sannsynlig.

Litt motvillig ser han tilbake på tiden rett før vendepunktet kom.

Da han var 28 år nådde han bunnen.

Han husker sekundene før alt ble svart.

Munken sitter i meditasjonsstilling inne i skogsklosteret

Sindre sitter i meditasjonsstilling inne i skogsklosteret. I samtalene med folk han treffer tar Sindre utgangspunkt i «Dhamma», Buddhas lære og visdommen han har fått ut av den og fra sitt eget liv.

Med så mye røyk er det som å drukne i varmt vann. Det er ikke oksygen, du får ikke puste.

Stearinlyset hadde veltet og satte fyr på hele hybelen. Sindre våknet ikke før det var for sent.

Rusen satt for sterkt i kroppen.

Jeg drev med mange ting som ikke var bra.

Ansiktet til munken i mørket

– Jeg har gjort mye, og prøvd mye, alt som er bra og ikke så bra. Sindre ser ned mot gulvet.

Han ser opp fra gulvet, tilbake til blikkontakten.

Jeg våknet på sykehuset og fikk beskjed om at jeg hadde ligget i koma i fem døgn. Brannmennene hadde berget meg ut i siste liten.

Sindre var nær å dø av kullosforgiftning. Med brannskader over hele kroppen måtte han tilbringe en måned på sykehuset.

Jeg var sliten og orket ingenting. Men jeg lå og tenkte. Jeg tenkte at nå har tiden kommet, dette er vendepunktet. Det må skje en forandring.

Før han havnet i den sengen, hadde livet gått i kraftig nedoverbakke i tre år.

Hendene til munken i mørket

– Det er mye man kan angre på, men likevel kan man ikke gjøre om på det. Hendene til Sindre er foldet mens han forteller.

Det er ikke noen vei utenom å besøke det gamle såret nå. Samtidig har ikke roen forlatt ham.

Sindre sitter med rett rygg mens han forteller.

I starten av tjueårene ble han regnet som ett av Norges største talenter innen kickboksing.

Den harde treningen resulterte i bronsemedalje i VM og han vant norgesmesterskapet.

Mange hadde høye forventninger til ham.

Sindre holder frem to bilder fra boksekarrieren. Bildet ble publisert i Aftenposten midt i kickboksingkarrieren hans.

En yngre Sindre viser frem to bilder fra kickboksing-karrieren for 20 år siden. På bildet har han nettopp vunnet og blitt nordisk mester i kickboksing.

Foto: Mette Bugge / Aftenposten

Jeg kunne sikkert vunnet enda mer og kommet enda lenger, men lysten var ikke der.

Da han la opp som 25-åring begynte han å eksperimentere med rus.

Han ble selvdestruktiv.

Sindre retter litt på sittestillingen, dette kapittelet av livet er over.

– Jeg mistet meg selv og ble en annen person.

Han ble tatt med narkotisk stoff og kjørte i alkoholpåvirket tilstand.

Men én gjerning har satt dypest spor.

Munken synes i gjenskinnet av vinduet. Mørket har kommet.

Munken synes i gjenskinnet av vinduet. Mørket har kommet.

Jeg visste ikke hva jeg gjorde, sier Sindre.

Han ser ikke bort selv om han deler noe vanskelig med fremmede.

Det var en rusutløst psykose som førte til at han brukte vold, sier han.

Uprovosert vold mot et menneske var stikk i strid med hvordan han er, sier Sindre.

Retten trodde ham, og han fikk formildende straff.

«Domfellelse etter tiltalen skulle under normale omstendigheter gitt en ubetinget fengselsstraff. Formildende omstendigheter i denne saken er at tiltaltes voldsutøvelse fremstår som et engangstilfelle forårsaket av sterk ruspåvirkning, som det ikke er grunn til å tro vil gjenta seg. Tiltalte synes å ha endret sin livsførsel og virker bestemt på å bli rusfri. Tiltalte har samtykket til en samfunnsstraff» – utdrag fra dommen fra Nedre Romerike tingrett i 2008.

Bilde av tre munker

Sindre mediterer med bilder av buddhistiske læremestre i bakgrunnen inne i skogsklosteret. – Jeg kom frem til at det beste man kan bruke livet sitt til, både for sin egen del og andres, er å utvikle og trene sinnet. Man må ikke å bli munk for å gjøre det, men jeg så på munkelivet som det beste utgangspunktet.

Sindre svelger og folder hendene.

Det er vanskelig å ha gitt vedkommende den opplevelsen, sier han.

Å være munk er ikke synonymt med å ha tilgitt seg selv.

Samme hvor mye en ønsker at noe var ugjort, så blir det aldri sånn likevel. For meg har det kanskje handlet mer om å akseptere at det er noe jeg må leve med ha gjort, enn å tilgi meg selv, sier Sindre.

Personen har tilgitt Sindre og Sindre har tatt straffen. Likevel er det noe han bærer med seg dypt i underbevisstheten.

Som munk møter jeg dette. Det utfordrende er alltid i vårt eget sinn, men man kan endre hvordan man takler det som kommer.

Bilde fra inne i skogsklosteret mens munken mediterer.

– Jeg har alltid vært undrende til tilværelsen og har hatt store spørsmål, sier Sindre.

Det å lukke øynene og observere pusten, studere følelsen som kommer, fra alle vinkler. Da slutter man å klamre seg fast til følelsen og finner ro, sier han.

Og det finnes ikke noe som er bedre enn indre ro.

Forstyrrende teknologi har han gitt avkall på, men med pandemi og krig i Ukraina bruker han mobilen til å holde seg litt oppdatert.

Som med andre ting, man kan bruke en ting nyttig og unyttig, smiler Sindre.

Selv etter 12 år som munk, er ikke Sindre blitt lei.

Praksisen gir oss verktøyet til å håndtere akkurat det, å bli lei ting og hele tiden måtte søke nye opplevelser. Du får anledning til å jobbe med det.

Munken Sindre

Sindre i meditasjonsstilling med et bilde av Buddha ved siden av seg.

Det gnistrer fra peisen, stearinlysene tennes før vintermørket rekker å bli altomfattende.

Selv om han har store arr etter brannskadene, er han ikke redd for tente lys eller flammer.

Han reflekterer mye rundt faktumet at vi alle skal dø.

Det er ingen vei utenom å dø og jeg har lært meg å akseptere det. Alt som jeg er glad i, alt som vi holder kjært, vil en dag bli adskilt fra oss. Gjennom refleksjon og meditasjon blir vi forberedt. Det gir en bevissthet om at vi må bruke tiden vi har best mulig.

– Tror du at du vil være munk for alltid?

Tiden vil vise. Jeg tar én dag av gangen, ett åndedrag av gangen. Jeg vet jo ikke om det kommer et neste.

Det er tid for meditasjon igjen.

Han kan meditere i de fleste situasjoner. Både til Mariah Careys røst og til journalister som pirker i fortiden.

Han observerer pusten. Et slør med ro legger seg over ansiktet.

Munken Sindre mediterer.

Hei!

Har du noen tanker om artikkelen, eller tips til noe jeg bør se på? Blir glad hvis du sender en e-post! Her er noen av sakene jeg har skrevet tidligere:

Stillhetens treningsleirDen siste isenDe som er utenforKlimabombene ingen tenkte påSterke jenter blir også slåttEn sæd historie