En munk ved navn Sindre

Skolegutten glaner på den måten bare et barn kan.

Mannen på busstoppet banker snø av en rødbrun kappe, tar av luen og tørker svette fra et glattbarbert hode.

Til og med øyenbrynene hans er borte.

Ifølge guttens halvåpne munn, er det første gang han legger øynene på en munk.

I morgenmørket har Sindre med raske skritt gått fra skogsklosteret og ned fjellet for å rekke en buss til Gjøvik.

Han bærer på en munkebolle som skal romme dagens gaver.

Hårfargen hans er egentlig gråblond, men de siste 12 årene har det ikke vært tegn til noen manke.

I tjueårene tenkte ikke Sindre tanken på å leve som dette.

– Jeg planla ikke å bli munk, livet er uforutsigbart, sier han.

Nå er hans navn Ajahn Sindre Ajito og han har blitt vant til blikkene.

Han skjønner at mange ikke forstår.

«Skal du på karneval?» «Dette er Norge, du kan ikke gå kledd sånn».

Sindre smiler mildt.

– Det er så lite negativitet at det teller ikke.

De som først sier noe, er som regel positive eller bare sjenerte, sier han.

Sindre viser fram bussbilletten til en sjåfør som nikker.

Skolegutten står igjen og følger bussen med øynene til den er ute av syne.

På radioen durer en julesang fra Mariah Carey til lukten av morgen; motor og kaffe.

Sindre sitter med lukkede øyne og mediterer.

Han enser ikke folkene som går av og på bussen, men de kaster et ekstra blikk mot ham.

Han mediterer opp til åtte timer hver dag.

– Jeg har lært å meditere i alle kroppens stillinger gjennom hele dagen.

Munker bruker mye tid på å meditere, for så å kunne dele av sin innsikt.

– Når sinnet er godt, er allting godt.

Flere ganger i uken tar han bussen til Gjøvik, noen ganger til Lillehammer, for å motta mat.

Som buddhistisk munk kan han ikke kjøpe mat selv, eller noe annet for den saks skyld.

Men Gjøvik er ikke akkurat buddhismens hovedstad.

Da Sindre ble ordinert i Thailand var naboene buddhister, og han behøvde bare å gå noen meter utenfor tempelet før folk kom med mat og donasjoner.

Her i Norge er det litt spenning knyttet til å gå på «almissevandring», det er få som forstår konseptet.

Men for å kunne spise det ene måltidet om dagen, er han avhengig av at noen gir.

– Det handler ikke bare om å ta imot, men at andre får muligheten til å gi, sier han.

Det har lysnet når bussen ankommer Gjøvik stasjon. Tre buddhister har fått nyss i at Sindre er i byen.

De kneler når han trer ut av bussen.

Fersk, hjemmelaget thailandsk mat damper ut av gjennomsiktige plastbokser og risen får det til å dugge på lokkene.

– Hvorfor gir dere munken mat?

– Han trenger å meditere og få innsikt. Munkene er som lærere, de lærer bort hvordan man kan tenke, være og finne ro, sier Nisin Saekhu.

– En gave som er gitt uten at man forventer å få noe tilbake, er det som gir best resultat for den som gir. Og at den som mottar gaven er verdig, sier Sindre.

Hvis munker laget mat selv, kunne de bare levd et stille sted og aldri sett andre, sier han.

– Men da ville også kunnskapen forsvunnet med de munkene. Ved å motta mat, treffer vi folk og kunnskapen blir delt.

Sindre gynger fra side til side oppover Gjøviks handlegater.

Kappen blafrer.

Det er på tide å forlate sivilisasjonen, ta bussen tilbake og gå fem kilometer opp i fjellet igjen.

Det er tungt å vasse gjennom snøen, men Sindre hiver ikke engang etter pusten. Mannen er vant til utfordringer.

Han beskriver den største prøvelsen.

– Det å kjempe mot sitt eget sinn. Når man går innover, er det flere ting som dukker opp som man må lære seg å håndtere.

I skogsklosteret har han bodd i tre år, et gammelt småbruk på 140 mål.

Sindre står opp klokken fem hver morgen for å starte dagen med meditasjon og syngende vers.

Å disiplinere hjernen på den måten er ferskvare, den vil ofte tilbake i tid.

– Men det finnes ingen sinnstilstand som er så ille at den ikke kan takles, sier Sindre.

Aldri har han angret på valget om å bli munk.

– Nei. Bare på valg jeg tok jeg før jeg ble munk. Ikke etterpå.

Det er noe sårt over blikket til Sindre når han blir spurt om tiden rett før han bestemte seg for å bli munk.

– Det hører fortiden til. Munker er ikke kjent for å fokusere på fortiden, sier han.

Snøen ligger tungt på trærne enn så lenge.

Han holder varmen med ullundertøy under munkekappen, men kappen er nok mer praktisk i tropiske strøk.

Han henter en jakke og ser plutselig ut som en vanlig mann som heter Sindre. Han peker mot plassen mellom trærne hvor det skal bygges en meditasjonshall.

Han har lært seg å lafte små hytter på gammelt vis, noe som krever tålmodighet og tungt kroppsarbeid.

Noen ganger får han hjelp av besøkende, til å bære tunge bjelker eller sage.

– Og enkelte dager er jeg bare en klagemur, humrer han.

Han tar av seg yttertøyet slik at munkekappen igjen blir synlig, går inn i klosterstuen, og ser ikke ut som en vanlig mann lenger.

Sindre må spise før klokken 12, én av de mange reglene han følger.

Han blander alle rettene sammen, slik at smaken forsvinner.

Andre munker heller melk i maten, for at det ikke skal smake så mye og fordi det blir lettere å fokusere.

– Jeg skal ikke bli avhengig av å nyte, eller klamre meg til nytelse. Jeg velger ikke ut retten jeg liker best, men tar litt av alt.

Han er 42 og har kommet seg til midten av livet, kanskje.

Et punkt hvor man har vært her lenge nok til å ha gjort ting man angrer på, mest sannsynlig.

Litt motvillig ser han tilbake på tiden rett før vendepunktet kom.

Da han var 28 år nådde han bunnen.

Han husker sekundene før alt ble svart.

– Med så mye røyk er det som å drukne i varmt vann. Det er ikke oksygen, du får ikke puste.

Stearinlyset hadde veltet og satte fyr på hele hybelen. Sindre våknet ikke før det var for sent.

Rusen satt for sterkt i kroppen.

– Jeg drev med mange ting som ikke var bra.

Han ser opp fra gulvet, tilbake til blikkontakten.

– Jeg våknet på sykehuset og fikk beskjed om at jeg hadde ligget i koma i fem døgn. Brannmennene hadde berget meg ut i siste liten.

Sindre var nær å dø av kullosforgiftning. Med brannskader over hele kroppen måtte han tilbringe en måned på sykehuset.

– Jeg var sliten og orket ingenting. Men jeg lå og tenkte. Jeg tenkte at nå har tiden kommet, dette er vendepunktet. Det må skje en forandring.

Før han havnet i den sengen, hadde livet gått i kraftig nedoverbakke i tre år.

Det er ikke noen vei utenom å besøke det gamle såret nå. Samtidig har ikke roen forlatt ham.

Sindre sitter med rett rygg mens han forteller.

I starten av tjueårene ble han regnet som ett av Norges største talenter innen kickboksing.

Den harde treningen resulterte i bronsemedalje i VM og han vant norgesmesterskapet.

Mange hadde høye forventninger til ham.

– Jeg kunne sikkert vunnet enda mer og kommet enda lenger, men lysten var ikke der.

Da han la opp som 25-åring begynte han å eksperimentere med rus.

Han ble selvdestruktiv.

Sindre retter litt på sittestillingen, dette kapittelet av livet er over.

– Jeg mistet meg selv og ble en annen person.

Han ble tatt med narkotisk stoff og kjørte i alkoholpåvirket tilstand.

Men én gjerning har satt dypest spor.

– Jeg visste ikke hva jeg gjorde, sier Sindre.

Han ser ikke bort selv om han deler noe vanskelig med fremmede.

Det var en rusutløst psykose som førte til at han brukte vold, sier han.

Uprovosert vold mot et menneske var stikk i strid med hvordan han er, sier Sindre.

Retten trodde ham, og han fikk formildende straff.

«Domfellelse etter tiltalen skulle under normale omstendigheter gitt en ubetinget fengselsstraff. Formildende omstendigheter i denne saken er at tiltaltes voldsutøvelse fremstår som et engangstilfelle forårsaket av sterk ruspåvirkning, som det ikke er grunn til å tro vil gjenta seg. Tiltalte synes å ha endret sin livsførsel og virker bestemt på å bli rusfri. Tiltalte har samtykket til en samfunnsstraff» – utdrag fra dommen fra Nedre Romerike tingrett i 2008.

Sindre svelger og folder hendene.

– Det er vanskelig å ha gitt vedkommende den opplevelsen, sier han.

Å være munk er ikke synonymt med å ha tilgitt seg selv.

– Samme hvor mye en ønsker at noe var ugjort, så blir det aldri sånn likevel. For meg har det kanskje handlet mer om å akseptere at det er noe jeg må leve med ha gjort, enn å tilgi meg selv, sier Sindre.

Personen har tilgitt Sindre og Sindre har tatt straffen. Likevel er det noe han bærer med seg dypt i underbevisstheten.

– Som munk møter jeg dette. Det utfordrende er alltid i vårt eget sinn, men man kan endre hvordan man takler det som kommer.

– Det å lukke øynene og observere pusten, studere følelsen som kommer, fra alle vinkler. Da slutter man å klamre seg fast til følelsen og finner ro, sier han.

– Og det finnes ikke noe som er bedre enn indre ro.

Forstyrrende teknologi har han gitt avkall på, men med pandemi og krig i Ukraina bruker han mobilen til å holde seg litt oppdatert.

– Som med andre ting, man kan bruke en ting nyttig og unyttig, smiler Sindre.

Selv etter 12 år som munk, er ikke Sindre blitt lei.

– Praksisen gir oss verktøyet til å håndtere akkurat det, å bli lei ting og hele tiden måtte søke nye opplevelser. Du får anledning til å jobbe med det.

Det gnistrer fra peisen, stearinlysene tennes før vintermørket rekker å bli altomfattende.

Selv om han har store arr etter brannskadene, er han ikke redd for tente lys eller flammer.

Han reflekterer mye rundt faktumet at vi alle skal dø.

– Det er ingen vei utenom å dø og jeg har lært meg å akseptere det. Alt som jeg er glad i, alt som vi holder kjært, vil en dag bli adskilt fra oss. Gjennom refleksjon og meditasjon blir vi forberedt. Det gir en bevissthet om at vi må bruke tiden vi har best mulig.

– Tror du at du vil være munk for alltid?

– Tiden vil vise. Jeg tar én dag av gangen, ett åndedrag av gangen. Jeg vet jo ikke om det kommer et neste.

Det er tid for meditasjon igjen.

Han kan meditere i de fleste situasjoner. Både til Mariah Careys røst og til journalister som pirker i fortiden.

Han observerer pusten. Et slør med ro legger seg over ansiktet.