Det skjulte matsvinnet

Spiselig mat vrakes, dumpes og kastes. NRK kan i dag avdekke omfattende svinn – før maten når butikkene.

Stort lager med fryst kjøtt. Hyllene går flere meter opp til taket, og en mann står innerst i gangene mellom hyllene.

Altfor mye sau

Sånn ser det ut når et land produserer mer kjøtt enn innbyggerne klarer å spise – i fem år på rad. På iskalde norske fryselager, som dette i Rakkestad, lå det sommeren 2019 over 20.000 sauer som ingen ville ha.

Hver av sauene, kledd i blå eller hvit plast, kunne blitt til både nakkekoteletter, indrefilet, ytrefilet, kjøttdeig, fenalår, pinnekjøtt og stek. Det var kjøtt nok til millioner av middager. Men norske butikker tar knapt inn sauekjøtt. De sier de har prøvd, men at du og jeg ikke vil ha sau.

Mange mener sau smaker like godt som lam. Likevel hadde mye av kjøttet ligget her på lageret i ett og et halvt år.

Nortura, som eier sauene, fikk til slutt solgt unna en god del av disse. Men samlet sett er den norske saueoverfloden for stor til å løses uten matsvinn. Det ligger an til at over 600.000 kilo av høstens slakt ender som svinn.

Det tilsvarer fårikålmiddag til over to millioner mennesker.

Samtidig fortsetter bøndene å produsere sau – med støtte fra staten.

Norske politikere har lovet å halvere matsvinnet innen 2030 – og ofte peker de på vanlige folk. Men er det virkelig du og jeg som kaster mest mat?

NRK har gransket matsvinnet som skjer før varene når butikkene. Det har ikke vært lett å finne kilder som vil stå fram, men noen få har valgt å fortelle åpent. Ved hjelp av dem kan vi i dag avdekke systematisk og omfattende svinn. Sauene på fryselageret er nemlig bare begynnelsen.

Bare perfekt er godt nok

La oss gå til bunnen av matkjeden, til bonden. Potetbonde Lars Erik Nymoen fra Flisa sukker. Nå skal han gjøre noe han ikke liker, men som han gjør hvert år.

Han dumper fjorårets poteter, i digre hauger. Denne julidagen nesten 20.000 kilo. De fikk aldri sjansen i noen butikkhylle. Ifølge Lars Erik var de fullt spiselige da han prøvde å selge dem i våres, men han fikk ikke solgt dem.

Det er matmangel i verden, og så kaster jeg god mat. Det er tungt.

Lars Erik Nymoen, potetbonde

Flere bønder forteller til NRK at potetene deres ikke er pene og ferske nok lenger når det dukker opp nypoteter fra land som Israel på vinteren og våren. Forbrukerne velger ofte lekre poteter med tynt skall. Dessuten er matbransjen opptatt av å holde potetkvaliteten i butikkene høy. Da må de norske potetene ikke bare være spiselige, men også delikate og ferske for å nå opp. Hvert år produserer Lars Erik mer enn nødvendig for å ta høyde for all kastingen.

Er det en liten flekk, blir poteten vrak.

Lars Erik Nymoen, potetbonde

Ifølge Pia Gulbrandsen i Bama importerer de poteter på våren fordi det er færre norske igjen på lager. Men også fordi kvaliteten på de lagrede norske potetene synker utover vinteren. «Sammen med produsentene jobber vi kontinuerlig med å forbedre lagringen», sier hun. Bama understreker at de nådde målet sitt om å selge 80 prosent norske poteter i fjor.

Til slutt kjører Lars Erik potetene ned i bakken. Han kunne levert dem til å bli potetmel eller potetsprit i stedet, men betalingen er så lav at han ville gått i minus. Med tida har det nesten blitt vanskelig å finne plass her på Lars Eriks potetkirkegård. Noen år har han kastet så mye som 100.000 kilo.

Utvelgelsen på pakkeriet

De av Lars Eriks poteter som blir sendt videre i systemet, havner her, på Bamas potetpakkeri på Hvebergsmoen.

Her fotograferes og vurderes potetene nøye, både av mennesker og maskiner. De må oppfylle en rekke kvalitetskrav.

På dette bildet blir de minste potetene ristet vekk, som når man siler sand i sandkassa i barnehagen. Noen blir solgt som småpoteter, men ikke alle. NRK vet at bønder tilpasser seg dette. En bonde fra Østlandet lot i høst store deler av avlingen sin råtne på jordet fordi potetene var for store.

I dette rommet gjennomfører de ansatte stikkprøver, tre ganger i året per bonde, for å kontrollere at potetene er fine nok til å havne i butikken.

Poteter som blir avvist på pakkeriet, helles i containere. Det skjer med over fire millioner kilo potet hvert eneste år, bare fra dette pakkeriet.

Hvebergsmoen er Norges mest moderne og effektive pakkeri, hvor de er stolte av å sortere vekk bare 14 prosent av potetene. Situasjonen er verre på andre pakkerier. Ofte blir nesten én av tre poteter vraket. Potetene som ikke holder mål, ender som regel som dyrefôr, potetsprit, potetmel eller industrimat.

Jakten på det perfekte gjelder ikke bare poteter. Her er vrakede gulrøtter fra et pakkeri i Trøndelag. På flere pakkerier ender én av tre gulrøtter som dyrefôr. Det samme gjelder ofte kålrot. Selv om ikke alt dette er spiselig, erkjenner Bama at det bør være mulig å utnytte mer. Dette jobber Bama med, og sier de bruker mer enn før.

Du legger kanskje merke til at mye norsk mat blir til dyrefôr. Dette defineres som matsvinn av både FN og Norge, fordi det er et sløseri kloden ikke tåler. Griser kan spise skrell, men trenger ikke en hel ressurskrevende potet. Matkasting står for mer utslipp av klimagasser enn for eksempel all verdens flytrafikk til sammen.

De fleste som kjøper og selger grønnsaker i Norge forsvarer at grøntkravene er så strenge. For eksempel mener butikkene at enda mer mat ville blitt kastet om de solgte varer med lavere kvalitet. Også bønder forsvarer kravene. Arild Laksesvela i Grøntprodusentenes samarbeidsråd sier også han er livredd for at vi skal selge rare varer i butikkene. «Da vil synet på norsk mat gå ned», sier han.

Det enorme svinnet ingen teller

Matsvinn skjer ikke bare på gårder. I Florø skulle vi se veldig mye fisk – og møte en veldig spent kvinne. Her har Elin Tveit Sveen drevet med fiskeoppdrett i 40 år.

Helt siden moren lærte henne å plukke fiskebeina rene, har Elin hatet å kaste sjømat. Derfor er det ikke rart hun er nervøs nå som de skal slakte ufattelige 350 tusen kilo fisk på to dager.

Allerede i første etappe kan fisk gå tapt. To store slanger suger oppdrettslaksen fra vannet. Bommer man med slangen, kan fisken bli klemt mellom slange og not.

Når fisken stresser, stresser jeg. Det vil alltid være noen som dør.

Elin Tveit Sveen, eier av oppdrettsanlegg

Fisken blir fraktet levende inn til Florø og skylt ut igjen i et ventebasseng.

Morgenen etter ligger 14 laks igjen med buken opp. Elin er lettet, det er ikke mange av 50.000. Fisken er fraktet skånsomt, og de har greid å holde den frisk. Så bra går det ikke alltid. Hver femte oppdrettsfisk dør før slakting i Norge. Noen mener man kunne reddet halvparten.

Så skal fisken slaktes. Igjen suges den opp fra havet. Så bedøves og avlives den. Skadet fisk blir vraket. Det samme blir småfisk, og etter hvert også fisk som er sløyd feil. I tillegg kastes noen fordi de faller ned fra samlebåndet.

Bare noen få prosent av norsk fisk blir til svinn inne på slakteriet, anslår Sintef. Det høres kanskje lite ut, men Norge har så mye fisk at små prosenter gir svimlende tall totalt: 24 millioner kilo svinn. Dette blir som regel til dyrefôr.

Til slutt, etter man har hentet ut de ettertraktede filetene, er fortsatt over halvparten av fisken igjen. Det er alt fra rogn og lever til hoder. Dette spiser vi i liten grad i dagens Norge.

I Florø går slike fiskerester på rullebånd ned i en tank med syre, så de kan bli til dyrefôr. Dette ser kanskje ikke ut som mat, men restene er fulle av gode næringsstoffer.

Slike fiskerester har vi enormt mye av i Norge: inkludert hvit fisk blir det 950 millioner kilo. Bare en tidel blir spist av folk. Meningene er delte om hvor mye av fisken som er spiselig etter den er filetert. Men både forskere og Sjømat Norge mener vi kan spise mer enn i dag.

Elin nekter å la fisk gå til spille, så hun har en avtale om å få med seg noe av restene. «Vi har brukt over et år på å fôre opp fisken. Da må vi bruke alt som kan spises», sier hun.

Dette skulle egentlig kastes fordi fisken var feilsløyd, men for Elin er det en skatt. Hun overrekker det til datteren Gro.

Gro har arvet moren og bestemorens syn på fiskesvinn. Hun sørger for at restene blir til burgere.

Dette er tidkrevende og lite lønnsomt. Men det er synd hvis folk kaster dette, for det er god mat!

Gro Sveen

Flere av tallene i dette kapitlet er anslag fra forskere. Det er nemlig ingen som vet hvor mye fiskerester som kunne blitt til burger i Norge, eller hvor mye spiselig villfisk som kastes over ripa. Fiskesvinnet, trolig enormt, er usynlig i Norges samlede statistikk.

Faktisk er nesten alt matsvinnet i denne saken usynlig i statistikken. Mesteparten av maten som kastes før den når butikkene, er nemlig ikke med i Norges oversikt over matsvinn. Kasting hos bonden telles ikke. Kasting på pakkerier telles ikke. Kasting i sjømatnæringen telles ikke. Kasting i kantiner, restauranter og storkjøkken telles stort sett ikke. Kasting i barnehager og på sykehus telles heller ikke.

Heller ikke mye av politikernes egne matrester, som her fra et møte på Stortinget, er med i svinntallene.

Regjeringen er klar over alt dette. For to år siden lovet de, sammen med matbransjen, å kartlegge svinnet som skjer før butikkene. Enn så lenge er de langt ifra ferdige, men i mellomtiden skylder de på oss. Regjeringen skriver stadig at «mesteparten av matsvinnet skjer hos forbrukerne», selv om de vet at tallene er mangelfulle. Landbruksministeren sier de baserer seg på tallene som faktisk finnes. «Det har aldri vært forsøk på å mislede noen med uriktige tall,» skriver Olaug Bollestad til NRK.

Det er neppe sånn at alt matsvinnet NRK har dokumentert i denne saken kunne vært unngått. Men når man skal halvere svinnet, er det i det minste lurt å vite hvor skoen trykker. For eksempel mener flere bønder NRK har snakket med at politikerne bør se på en utrygg avtale for frukt og grønt. Den fikk vi se effekten av på tomatøya Fogn i Rogaland i sommer.

Tomater som må vente

I dette drivhuset på Fogn har Arne Torgersen og gode kolleger gjort det til en lidenskap å levere perfekte tomater. Disse skal ingen få sortere bort, de er plettfrie!

Tomatgartnerne er stolte av at de nesten ikke har svinn her i drivhuset. Bare noen få tomater går i den hvite kastebøtta, og de er ikke dårligere enn at gartnerne spiser dem selv. Når det ligger kjærlighet i hver tomat, strekker man seg langt for å unngå sløsing.

Helst bør disse kortreiste smaksbombene selges i dag, når de er på sitt mest saftige, sier Arne. Så han sender dem til pakkeriet umiddelbart.

Men når han kommer til pakkeriet, er det stille. Flere av de ansatte er sendt hjem. For det kommer knapt inn tomatbestillinger.

Her står seks dager gamle tomater og venter på å bli kjøpt. Kvaliteten forringes for hver dag. Markedet for tomatsalg svinger fort, og denne uka er det tydeligvis trått.

Tomater skal ikke stå på lager og bare vente og vente.

Arne Torgersen, tomatgartner

Klokka går, men ingen bestillinger. Nå bør virkelig Arnes tomater ut til folket. Han har gjort alt rett. Han har levert 3000 kilo perfekte tomater denne uka, akkurat som det står i produksjonsplanen han fikk fra Gartnerhallen på starten av året.

Men selv om matkjedene planla å ta inn tomatene hans før sesongen, kan de når som helst droppe kjøpet. Slik fungerer nemlig salg av frukt og grønt i Norge, kjedene har ikke kjøpeplikt.

Gartnerhallen, som lager avtalene, vedgår at dette gir usikkerhet for gartnerne. Men perfekte løsninger finnes ikke i et så krevende og ustabilt marked, ifølge sjef Elisabeth Morthen. «Bindende avtaler ville ført til andre problemer, som overproduksjon», sier hun. Morthen påpeker også at de forsøker å hjelpe til hvis produsenter har overskudd.

Arne understreker at samarbeidet med kjedene stort sett fungerer godt, sammen har de jo fått til rene tomateventyret på Fogn. Men det som frustrerer ham med avtalene, er at kjedene kan droppe norske tomater hvis det dukker opp noen billige fra utlandet. To av tre tomater som spises i Norge er importert, som disse fra Nederland.

Det blir importert tomater i bøtter og spann, mens våre nydelige, kortreiste tomater må vente.

Arne Torgersen, tomatgartner

Rett før pakkelederen skal sende folk hjem, stiller hun seg på trucken. Det er tikket inn en liten bestilling. Kan det være Arne sine tomater?

Ja! Et lite parti av rett type tomat havner på rullebåndet.

De fleste tomatene blir solgt til slutt, selv i dårlige uker. Så her på pakkeriet kaster de svært lite mat. Men problemet er holdbarheten: Tomater som har ligget på vent, har færre goder dager igjen når de kommer til butikkene. Hver dag kastes det nesten 50.000 tomater i norske matbutikker.

I morgen er nye tomater modne i drivhuset. Om de må stå i kø bak importtomater, kan ikke Arne vite.

«Det er ukjent for oss at norske grønnsaker hoper seg opp samtidig som vi importerer», svarer Bama. Både Bama og Coops Nordgrønt sier de velger norsk så ofte som mulig og jobber hardt for å øke norskandelen. NRK vet at Bama likevel senest i fjor importerte svært billige tomater fra Nederland, midt i den norske tomatsesongen. Dette skyldtes først og fremst perioder med underdekning av norske tomater, ifølge Bama.

Når bønder sliter med for mye mat i Norge, har de ikke noe annet sted å gå enn Coop, Rema 1000 og Norgesgruppen. Disse tre kjedene eier nemlig nesten hele den norske matbransjen, inkludert mye av Bama. Og leverer man til én av dem, kan man sjelden bytte til de andre midt i sesongen.

I 2011 advarte et offentlig utvalg mot at «de tre store» skulle kontrollere mer enn 90 prosent av alle norske matbutikker. I dag kontrollerer de 99 prosent. «Konkurransen i dagligvaremarkedet er ikke god nok», sier utvalgsleder Einar Stensnæs til NRK.

Alle de tre kjedene understreker at de jobber hardt for å redusere matsvinn. «Ja, vi har makt, men den brukes til å få matsvinnet ned, ikke opp», svarer Kine Søyland i Norgesgruppen. Og kanskje er det for enkelt å bare peke på matkjedene. For på siste stopp av vår matreise, hos sauebonde Lillian Gjerde, ble det tydelig at systemet påvirkes helt fra toppen.

Staten sponser sauer ingen vil ha

Hvorfor er fryselagerne egentlig fulle av sauekjøtt? Kanskje kunne en sauebonde hjelpe oss å forstå problemet. Mens Lillian Gjerde trasket oppover Sunnmøres majestetiske fjellsider, på jakt etter sauene sine, forklarte hun hvordan hverdagen hennes har blitt snudd på hodet av norsk matpolitikk.

Det begynte i 2014, fortalte hun, da landbruksminister Sylvi Listhaug økte støtteordningene for sau. Det var rene gullrushet blant sauebøndene, mange investerte i store sauefjøs. Det tok bare to år før markedet var oversvømt av alt sauekjøttet.

I år er fryselagerne blitt så fulle at Nortura har planlagt at 18.000 av høstens sauer skal bli til denne gørra: minkfôr. Sauekjøttet er helt ferskt, for mange en delikatesse. Men det er liten vits for Nortura å legge enda mer på fryselager.

Og neste år? Da forventer Nortura at mengden sau vokser, med 300.000 nye kilo kjøtt som ingen vil ha. Dette kommer oppå alt kjøttet som vil ligge igjen på lager etter i år.

Samtidig importerer Norge faktisk lammekjøtt her fra Island hvert år. Dette fortsetter selv om handelsavtalen vi har med Island er uforpliktende. Vi importerer også lammekjøtt fra blant annet New Zealand.

Lillian synes det hele er sløseri. Alle timene hun bruker her oppe i fjellet, all omsorgen hun gir dyra sine, og så vet hun ikke om de blir spist av folk.

Det er menneskemat vi driver med. Det er trist når det ender som dyrefôr.

Lillian Gjerde, sauebonde

Lillian merker også en annen konsekvens: Prisene har stupt til det latterlige. Før fikk hun 16 kroner for ett kilo sauekjøtt. I fjor fikk hun 19 øre. Hun måtte le da hun solgte 400 kilo sauekjøtt. Hun satt ikke igjen med nok til en alkoholfri øl i baren engang! Med sånne priser kan ikke Lillian leve av driften. I høst måtte hun skaffe seg enda mer jobb utenfor gården.

Men for andre bønder, som har flere sauer, lønner det seg fortsatt å produsere – fordi staten betaler. Gjennomsnittlige norske sauebønder lever nemlig ikke først og fremst av å selge kjøtt. 70 prosent av inntektene kommer fra statlige tilskudd.

Så hvorfor støtter staten så mye sauedrift? En av landbruksminister Olaug Bollestads forklaringer er at vi lenge hadde for lite lammekjøtt. For å få mer lam, måtte vi naturlig nok ha mer sau. Uheldigvis ble det for mye, sier hun. Etter fem år mener regjeringen de nå har fått kontroll på overproduksjonen. «Et meget begrenset kvantum har gått til pelsdyrfôr», sier ministeren.

Hele matsystemet oppmuntrer til full guffe. Det mener landbruksøkonom Ivar Pettersen ved NIBIO. Han sier politikerne har designet et system som altfor ofte gir for mye mat. «Dette er en villet politikk», sier han.

Politikerne ønsker at bøndene skal lage mye mat, forklarer han. De ønsker også at maten i butikkene skal ha høy kvalitet. Dette har mange fordeler, men ulempen er at man må vrake mye av den mindre pene maten. Pettersen vil ikke mene om dagens politikk er rett eller gal, men sier miljøet er taperen. «Jeg vet ikke om vi skjønner bivirkningene. Bevisstheten rundt matsvinn har vært lav».

Bare sauene som skal bli minkfôr vil gi flere millioner kilo klimagassutslipp. Utslippene fra alt fiskesvinnet er enda større.

Statsminister Erna Solberg henviser til landbruksminister Olaug Bollestad i denne saken. Landbruksministeren svarer kun NRK på epost. «Regjeringen ønsker selvsagt ikke overproduksjon. De overordnede målene for politikken er å sikre forbrukerne nok og trygg mat fra landbruk over hele landet. Vi ønsker verdiskaping og bærekraftig matproduksjon», skriver Bollestad. Ministeren påpeker at ingen tjener på overproduksjon. Hun forteller også at hun har utfordret matbransjen til å ta nye grep for å kutte matsvinn, særlig når det kommer til kvalitetskrav som ikke har betydning for matsikkerhet.

Men hva gjør regjeringen selv? På spørsmål om det trekker Bollestad flere ganger fram den store bransjeavtalen om matsvinn, den som forplikter bedrifter og organisasjoner til å halvere matsvinnet innen 2030. Når vi spør hva regjeringen gjør utover det, helt konkret, trekker Bollestad igjen fram bransjeavtalen. Deretter svarer hun følgende: «Klima- og miljøministeren har sendt et brev til alle landets kommuner med oppmuntring om å bli med i arbeidet mot matsvinn. Landbruks- og matministeren har i tillegg gitt 7 millioner kroner til Matsentralene».

Selv om NRK har avdekket at mye mat kastes langt unna oss forbrukere, har også du og jeg et ansvar for det norske matsvinnet. I snitt blir hver åttende handlepose med mat kastet. Det kan hver og én gjøre noe med ved å spise opp maten vi kjøper.

Dessuten kan vi påvirke systemet ved å velge sau eller krokete gulrøtter i butikken. Hvis vi finner dem.

Publisert: 30.10.2019