Thomas Alkärr Journalist
Ingrid Reime Designer
Jørn Veberg Art Director
Norsk black metal er kjent over hele verden
Musikken hylles som en viktig norsk kultureksport
Vår historie starter i 1988 da en svensk 19-åring kommer til Langhus utenfor Oslo
Sort-hvitt bilde av Pelle Ohlin med liksminke, på en mørk bakgrunn med papir-tekstur.
Han skulle bli en av sjangerens aller største ikoner
Uskarpt sort-hvitt bilde av Pelle Ohlin med liksminke, på en mørk bakgrunn med papir-tekstur.

Det är jag som er döden – Pelle «Dead» Ohlin

VÄSTERHANINGE I SVERIGE, 2019:

– Han ble kalt Horn-Per, alle visste hvem han var. Pelle var den eneste som hadde svart moped med pentagram.

Anders Ohlin sitter på taket på den gamle barneskolen sin i Västerhaninge, en halvtimes reise sørover med lokaltoget fra Stockholm Central. Herfra ser han den lysegule leiegården med leiligheten der han og storebroren Per Yngve «Pelle» Ohlin bodde sammen med moren.

På varme sommerdager tidlig på 1980-tallet satt han og Pelle på dette taket og snakket om jenter, prøvde snus og røyk.

– Det er et av mine beste minner med ham. Jeg hadde ham litt for meg selv. Jeg så opp til Pelle. Det er jo gjerne sånn med storebrødre.

Årene på barneskolen var en fin tid, for ikke å si lykkelig. Pelle hadde mange kompiser, bursdager ble feiret med hele klassen hjemme. Men da han skulle begynne på ungdomsskolen, ble den tett sammensveisede gjengen delt opp, og Pelle havnet i en urolig klasse.

Storebror gikk fra å være en gladlaks til å bli nedtrykt.

– Man ser det tydelig på bilder fra den tiden. Han er ikke glad, sier Anders.

Pelle og Anders Ohlin som barn. Pelle ser rett i kameraet med en alvorlig mine.

Anders Ohlin og storebroren Pelle ved frokostbordet i Västerhaninge tidlig på 1980-tallet.

Foto: Anita Ohlin

Fallet

En dag tidlig i tenårene kom en forslått Pelle hjem fra skolen. Han sa han hadde falt på isen og la seg på rommet sitt hjemme hos faren. Stemoren, som var sykepleier, merket at noe var galt og gikk for å sjekke hvordan det gikk.

Pelle hadde svak eller ingen puls – hun kastet seg over telefonen og ringte ambulanse. En stund virket det som om gutten var død.

Milten var sprukket og Pelle fikk et lengre opphold på sykehus.

Mange år senere, da storebror var hjemme på besøk i Västerhaninge, fortalte han lillebror Anders hva som egentlig hadde skjedd. Han hadde ikke falt på isen.

Han hadde fått grisejuling av en gjeng på skolen, og de hadde fortsatt å sparke mens han lå nede.

Anders Ohlin

Senere har Pelle fortalt, blant annet til brevvenner, at han i bevisstløs tilstand opplevde å se en rar blåfarge overalt, før noe lysende hvitt og varmt omsluttet ham.

Rektoren på skolen nektet for at Pelle var utsatt for mobbing, så foreldrene fikk flyttet ham til en annen skole, og der begynte ting å ordne seg.

Anders husker forbauselsen da Pelle kom hjem og fortalte at han hadde blitt med i et band.

– Det var jo helt utrolig! Vi skjønte ingenting, først og fremst fordi han ikke spilte noe instrument, men også fordi han etter det vi visste heller ikke var særlig musikalsk.

Da Anders litt forsiktig spurte broren om hva han skulle gjøre i bandet, svarte Pelle at han skulle synge og skrive tekster. Bandet het Ohlin Metal og ble et viktig skritt på veien, men Pelle ville snart videre for å utforske hardere musikk.

Metall

Pelle Ohlin likte heavy metal, men hadde en villere smak enn de fleste hardrock-fans på midten av 1980-tallet, i hvert fall i Västerhaninge.

Bilde av Anders og Pelle Ohlin som ungdommer i en sofa. Begge har på seg hver sin metal-band-genser og ser ganske fornøyde ut.

I 1985 var Accept og Metallica to av favorittbandene til brødrene Ohlin, men Pelle var allerede på vei inn i hardere og mer ekstrem musikk.

Foto: Anita Ohlin

Det som begynte med KISS, gikk fort videre til Iron Maiden, Motörhead, Slayer, Destruction.

Pelle jaktet på hardere og mer ekstreme uttrykk og la sin elsk på band som britiske Venom, danske Mercyful Fate og svenske Bathory.

Coveret til albumet Black Metal av Venom. Coveret viser en sort-hvitt tegning av djevelen med et pentagram i panna.

Venom - Black metal

Newcastle-trioen Venom snudde korset opp ned med sin skitne miks av pønk og metal, og andreplata deres ga navn til en ny undersjanger innen ekstrem hardrock. I et intervju med Sveriges Radio i 1993 sa Øystein Aarseth at han og de andre i Mayhem skjønte at de påstått «satanistiske Venom-gutta» ikke egentlig mente det de sang om, men de valgte å tro at Venom i gamle dager var onde, «fordi det går ikke an å lage så ond musikk uten å være ond sjøl».

Coveret til albumet Don't Break the Oath av Mercyful Fate. Coveret viser et maleri av en hodeskalle med horn i et hav av flammer og en hånd som peker mot kameraet.

Mercyful Fate - Don't Break the Oath

Dette er på mange måter klassisk heavy metal, men tekstene graver litt ekstra dypt i det okkulte mørket.

Vokalist King Diamond har en av hardrockens mest gjenkjennelige falsettstemmer, men det var nok fremfor alt tematikken og stemningen som gjorde danske Mercyful Fate til en favoritt hos mange av 1980-tallets metallhuer.

Coveret til Under the Sign of the Black Mark av Bathory. Coveret viser en mann med geitehode som står på en fjell-hylle med armene hevet over hodet.

Bathory - Under the Sign of the Black Mark

Svenske Bathory var i all hovedsak et studioprosjekt hvor multiinstrumentalist Thomas «Quorthon» Forsberg fra Stockholm spilte inn hard og kjapp metal på plate i samarbeid med sin far, produsent Börje «Boss» Forsberg. Lydbildet og vokalstilen ble sjangerdefinerende for tidlig black metal. 

Dette er den tredje av flere Bathory-plater som regnes som milepæler innen ekstrem metal.

Coveret til Show no Mercy av Slayer. Coveret viser en mann med geitehode som holder et langt sverd og har på seg en lang rød kappe ved siden av bandets karakteristiske pentagram-logo.

Slayer - Show No Mercy

De amerikanske thrash metal-kongene i Slayer er et av hardrock-historiens aller viktigste band. Da de platedebuterte i 1983 var det med et enormt tempo i låtene og tydelig satanistisk ikonografi på platecoveret.

Slayer hører egentlig ikke til under merkelappen black metal, men tekst-universet og lydbildet deres ble særs viktige for utviklingen av ekstrem metal.

Coveret til Sentence of Death med Destruction. Coveret viser de tre medlemmene i bandet som poserer på en kirkegård. De har på seg svarte klær i lær, patronbelter og håndleddsbeskyttere med metall studs.

Destruction - Sentence of Death

Da Anders Ohlin så coverbildet på plata «Sentence of Death» av tyske Destruction hjemme hos en venninne visste han at storebror Pelle ville elske det.

Han lånte med seg plata, syklet hjem i full fart, og Pelle ble supergira. 

Morbid

Det var først i 1985, da Pelle og noen venner startet bandet Scapegoat, at han for alvor fant ut av hva han ville med musikken. I 1986 skiftet Scapegoat navn til Morbid og begynte å spille konserter i stockholmsområdet. De ble raskt sett på som et av Sveriges mest ekstreme metalband.

Coveret til Year of the Goat samleplaten til Morbid. På coveret ser du bandets logo og bandmedlemmer i 1987.

Da Pelle var vokalist i Morbid, var mye av imaget allerede på plass. Han kalte seg Dead og brukte liksminke, og konsertene til bandet kunne ha innslag av okkultisme.

Etter den brutale julingen, nær-døden-opplevelsen og sykehusoppholdet var Pelle blitt svært interessert i døden.

Han slukte bøker om dødsmyter og gikk dypt inn i legender om vampyrer. Også tekstene hans gjenspeilet dette.

– Det at han faktisk hadde opplevd døden, det å ikke ha puls, fascinerte ham. Det å se døden innenfra, istedenfor utenfra. Han tenkte kanskje at ‘her har jeg en kraft jeg kan hente uendelig inspirasjon fra’? Det gjorde også at han tok artistnavnet «Dead», forteller Anders.

Pelle sendte Morbids demoinnspilling til brevvenner han pleide å utveksle kassetter med. En av dem var Jon «Metalion» Kristiansen i Sarpsborg, som skrev om ekstrem-metall i fanzinen Slayer Mag, den viktigste blekka i undergrunnen.

Metalion tipset Pelle om at Langhus-bandet Mayhem trengte ny vokalist.

Øystein Aarseth sitter og Jørn Stubberud ligger på en benk på en togstasjon, hvor Mayhem-logoen er tagget på veggen bak dem.

Langhus i Nordre Follo er Mayhem-land. Hit kom Pelle vinteren 1988. Bildet av Øystein Aarseth og Jørn Stubberud foran Mayhem-taggen på Langhus stasjon midt på 1980-tallet er en moderne, norsk klassiker.

Foto: Privat

Mayhem

Disse tre startet Mayhem i 1984:

Jørn Stubberud som tenåring, med langt mørkt hår, en liten bart og en kassegitar.

Jørn Stubberud

Bassist Jørn «Necrobutcher» Stubberud startet Mayhem sammen med Øystein Aarseth og Kjetil Manheim på Langhus i 1984. Stubberud sluttet i bandet i 1991, men ble med igjen da Mayhem startet på nytt etter Aarseths død i 1993.  (FOTO: Irene Andresen)

Øystein Aarseth som tenåring foran en hylle med vinylplater, med langt svart hår.

Øystein Aarseth

Gitarist Øystein «Euronymous» Aarseth (1968-1993) var kanskje den viktigste pådriveren for det som ble norsk black metal, både som musiker og som innehaver av platebutikken Helvete i Oslo. Han ble drept av Varg Vikernes 10. August 1993. Hovedverket til Aarseth og Mayhem er LPen «De Mysteriis Dom Sathanas» som kom ut først etter hans død. De fleste av tekstene på plata er skrevet av Pelle «Dead» Ohlin. (FOTO: Irene Andresen)

Kjetil Manheim som tenåring foran en rød yttervegg, med halv-langt blondt hår.

Kjetil Manheim

Trommeslager Kjetil Manheim startet Mayhem sammen med Stubberud og Aarseth, men hoppet av etter bandets første plateutgivelse, mini-LPen «Deathcrush» i 1987. 

Manheim har jobbet som IT-entreprenør og har i dag bandet Order sammen med Anders Odden og Erik «Billy» Norheim. (FOTO: Elin Tønjum)

Mayhem var først ute med ekstrem-metall i Norge. LP-debuten «Deathcrush» kom i 1987. Jørn husker godt brevet Mayhem fikk fra Pelle Ohlin senere samme år.

I brevet ligger en død mus, korsfestet på to pinner, og en kassett med Morbid-demoen «December Moon».

Det lukta helt jævlig

Jørn Stubberud

De avtaler at Pelle skal komme til Norge og prøvespille for Mayhem. Daværende Mayhem-trommis Torben Grue husker at Pelle ble ansatt mer eller mindre umiddelbart:

– Øystein syntes at dette med musa var så tøft, sier han.

Tidlig i 1988 drar Pelle fra familie, venner og bandet Morbid til Oslo. Gutta i Mayhem møter ham på Fornebu. Pelle har nesten ingen bagasje, kun litt klær, tegneserieblader, noen plastikk-edderkopper og litt teaterblod. Han blir innlosjert på øvingslokalet.

– Det virka ikke som han hadde noen plan om å dra hjem igjen, forteller Jørn Stubberud.

Noe av det det første som skjedde da Pelle kom til Norge, var at han, Øystein og Jørn tok bandbilder. De brukte teaterblodet Pelle hadde med seg.

Øystein Aarseth, Pelle Ohlin og Jørn Stubberud poserer foran en vegg kledd med eggekartong. Alle tre har teaterblod i fjeset. Pelle har liksminke. Øystein og Jørn prøver å være seriøse, mens Pelle tøyser.
Foto: Øyvind Ihlen
Øystein Aarseth, Pelle Ohlin og Jørn Stubberud poserer foran en vegg kledd med eggekartong. Alle tre har teaterblod i fjeset. Pelle har liksminke. Alle tre ser ut som de har det gøy.
Foto: Øyvind Ihlen
Øystein Aarseth, Pelle Ohlin og Jørn Stubberud poserer foran en mørk bakgrunn. Alle tre har teaterblod i fjeset og gjør sitt beste for å se skumle og seriøse ut.
Foto: Øyvind Ihlen

– Vi ble kompiser og delte mange interesser, som splatterfilmer, tegneserier og masse svart humor. Vi kunne omgås jævlig enkelt og bra, sier Jørn.

I helgene hang Mayhem-gutta sammen med andre heavy metal-fans. De festet omtrent hver helg.

Feststemt ungdom i en sofa. Bildet er veldig tydlig fra sent 80-tall, med tilhørende mote.

– Gjengen besto ikke akkurat av black metal-folk. Vi var vanlige heavy-fans som hørte på Kiss, Judas Priest og annen 80-tallsheavy. Det var vår stil. Mayhem-gutta var kompisene våre, som tilfeldigvis spilte litt hardere musikk enn det vi hørte på.

(FOTO OG KOMMENTAR: Irene Andresen)

Nærbilde av Pelle Ohlin på fest. Han ser litt brydd ut, men smiler til kameraet.

– Jeg tok en del bilder på den tiden, og fikk til og med Pelle til å smile. Vi pleide å kalle ham 'Søte Pelle' for å erte ham, da svarte han, ’jeg er ond’! Han hadde en dau kråke under senga for at det skulle lukte død liksom, det var jo litt spesielt. Jeg tenkte alltid at han kanskje slet med ting allerede før han kom til Norge. Pelle var mye på rommet sitt. Det var vanskelig å komme innpå ham. Han holdt seg for seg selv.

(FOTO OG KOMMENTAR: Irene Andresen)

Jon «Metallion» Kristiansen og Øystein Aarseth som ungdom på fest. Øystein sitter med en flaske brennevin i hendene som han ser ut til å drikke fra.

– Vi hang mye sammen og hadde fester omtrent hver helg. Vi bytta på å ha fest. Det kom an på hvem sine foreldre som var bortreist akkurat den helga.

(FOTO OG KOMMENTAR: Irene Andresen)

Image

I Sverige opplevde kompisene Pelle som en glad, men litt sær fyr. Han ble også sett på som stillferdig, hyggelig og morsom av mange i det gryende ekstremmetall-miljøet i Norge.

Selv om han har tatt artistnavnet «Dead», er han fremdeles Pelle Ohlin, men forholdet til imaget er i ferd med å bli sterkere.

Jørn Stubberud, Pelle Ohlin og Øystein Aarseth poserer som band i et svart-hvitt bilde. Alle tre ser veldig seriøse ut. Pelle har på seg liksminke.
Foto: Øyvind Ihlen

Trommis Torben Grue reagerte på at Pelle snakket om at han skulle ligge i en kiste, få liggesår og sulte seg selv for å se død ut.

– Hva er dette for noe? Han fyren der tuller ikke i hele tatt, han smiler ingenting.  En gang jeg kalte ham Pelle, sa han surt ‘Jag heter inte Pelle, jag heter Dead!’ Der og da tenkte jeg: ‘nei, dette gidder jeg ikke å være med på’. Da var jeg ferdig, sier Torben.

Bandet får tak i en ny trommis – Jan Axel «Hellhammer» Blomberg – og den klassiske Mayhem-oppsetningen er komplett.

Øystein Aarseth, Pelle Ohlin, Jan-Axel Blomberg og Jørn Stubberud poserer som band i et svart-hvitt bilde. Alle ser veldig seriøse ut. Pelle har på seg liksminke.
Foto: Kristian Bye. Brukt med tillatelse fra Finn Håkon Rødland

De øver ofte i hønsehuset på Stubberud Gård utenfor Vestby. Videoopptakene herfra viser Pelle både som en avslappet fyr, men også som en vokalist med sterk innlevelse.

Han passa inn. Pluss at han hadde sitt eget image, han kalte seg for Dead. Livet etter døden var helt altoppslukende for ham.

Jørn Stubberud

– Han hadde en sånn ekstrem dedication til det han gjorde. Og det er noe helt spesielt med den vokalen hans. Når han sang de låtene, var han på de stedene han sang om, sier Sven Erik «Maniac» Kristiansen, eks-vokalist i Mayhem.

Mayhem går i studio for å spille inn to låter til en svensk samleplate med ny ekstremmetall. Sven Erik, som sang forrige gang Mayhem var i studio, blir med.

Han blir sittende med en pose med døde kråker som Pelle har tatt med.

– Mellom versene dukka Pelle hodet nedi posen og opp igjen for å synge. Freezing Moon med ham på vokal er en klassiker! Jeg får fortsatt frysninger av den innspillinga, sier han.

Nåværende strofe:Start avspilling for å vise den aktuelle strofen.

Full tekst

Konsert

JESSHEIM, 3. FEBRUAR 1990:

Etter to år med øving skal Mayhem endelig spille sin første konsert med Pelle som frontmann, på Folkets Hus på Jessheim.

Pelle har fått rykte på seg for å være ekstrem. Han har gravd ned sceneklærne på forhånd for at de skulle se råtne ut, og han bruker liksminke.

Pelle Ohlin og Øystein Aarseth poserer backstage før en konsert. Begge har på seg liksminke og ser veldig seriøse ut.
Foto: brukt med tillatelse fra Finn Håkon Rødland
Pelle Ohlin poserer backstage før en konsert. Pelle med liksminke ser i kameraet og ruller øynene bak i hodet, slik at kun det hvite synes.
Foto: brukt med tillatelse fra Finn Håkon Rødland
Pelle Ohlin og en ukjent publikummer på scenen under en konsert. Pelle ser ut til å være midt i en headbang, mens publikummeren later som han tar en bit av et speket grisehode bandet har tatt med seg på scenen.
Foto: brukt med tillatelse fra Finn Håkon Rødland

– Da vi var utenfor lokalet, pratet folk mye om Pelle og hva han ville finne på, forteller Nocturno Culto fra Darkthrone.

I forkant av konserten har Øystein Aarseth fortalt folk om at noe helt spesielt vil skje på scenen.

Pelle hadde snakket om at han syntes det ville være kult å skjære seg opp og sprute litt blod på folk.

– Det var planen, og Øystein var veldig tent på det, mens jeg syntes det var en skikkelig dum ide, sier Jørn Stubberud.

Jørn ga Pelle noen ekstra sløve kniver, så han ikke skulle klare å skjære seg alvorlig. Et stykke ut i konserten skjer det.

– Selvfølgelig kom han ikke noe dypt med dem, så alt var greit. Helt til han fant ut at det ikke var rått nok og knuste en colaflaske, og begynte med den isteden. Da gikk det steingærnt med en gang. Han kappa seg opp så jævlig at han måtte av scenen, sier Jørn.

Vaktmesteren på Folkets Hus teipet kuttene med vanlig teip.

– Pelle var selvskader, hadde masse kutt over alt. Øystein syntes jo det var en kul ting, at det var en jævlig sjokkeffekt, men jeg tenkte at det var ikke verdt det. Og det var der ting begynte å skjære seg litt mellom Øystein og meg.

Øystein Aarseth og Jørn Stubberud i studio med sine instrumenter. Begge ser ganske alvorlige og konsentrete ut.

Øystein Aarseth og Jørn Stubberud var bestekompiser siden ungdomsårene.

Foto: Gary Payton

Nedtur

Mayhem drar på interrail-turne høsten 1990 og spiller blant annet i Tyrkia og i Tyskland.  Opptaket fra konserten i Leipzig er i dag en klassisk utgivelse i Mayhem-katalogen.

Men flere av de planlagte konsertene på turneen blir avlyst, til Pelles store irritasjon.

De kommer hjem til huset på Kråkstad, et stykke utenfor Ski, hvor Pelle bor sammen med Øystein og trommis Jan Axel. De øver i kjelleren og har mange planer, men ting har stagnert litt.

Pelle fortalte broren Anders at det føltes som at de andre i Mayhem hadde mistet fokuset, at de ikke tok bandet like alvorlig som han selv gjorde.

Trommeslager Jan Axel forteller at Pelle og Øystein begynte å gå hverandre på nervene:

– Pelle skulle da dra hjem, han gadd ikke dette tullet lengre. Han var lei av Øysteins optimisme som aldri førte til noe som helst. Alt resulterte bare i kaos. Så ble Øystein grinete på Pelle igjen, som bare klagde hele tiden. Jeg sto liksom imellom og hørte på dette her, forteller Jan Axel.

De første månedene av 1991 er Pelle i kontakt med faren sin i Stockholm. Faren prøver å få Pelle til å komme hjem og begynne på folkehøyskole. Familien håpet, og det så ut til at Pelle faktisk skulle gi opp Mayhem og dra tilbake til Sverige.

I ettertid tror lillebror Anders at storebroren ville syntes det var for tungt å komme hjem med halen mellom beina.

– Han var nok for stolt, samtidig som jeg tror han må ha hatt en depresjon, sier Anders.

Pelle drar ikke tilbake til Stockholm.

Død

KRÅKSTAD, 8. APRIL 1991:

Det er påske. Øystein har dratt på besøk til Kjetil Manheim, barndomsvenn og Mayhems første trommis. Jan Axel er hos familien sin. Pelle er alene igjen i bandhuset på Kråkstad.

– Så … gikk han ut i skogen og forsøkte å ta sitt eget liv. Det gikk ikke bra. Så han gikk tilbake til huset og skjøt seg med en hagle, forteller Anders.

Da Øystein kommer tilbake etter påskehelga finner han Pelle i huset. Han er død.

Kjetil Manheim er en av de første som får høre om det.

– Det er synd å si det, men jeg ble ikke overrasket. Det er vanskelig å forholde seg til at folk sier de lengter etter døden, og at livet ikke nødvendigvis har noen verdi. Men når du hører at det har skjedd, så rører det jo ved deg, ikke sant – ‘faen han gjorde det’, sier Manheim.

Det som skjer etter at Øystein Aarseth finner sin døde kamerat, kommer til å bli med både Mayhem og familiene til bandmedlemmene inn i evigheten.

Øystein drar og kjøper et engangskamera og begynner å fotografere liket til Pelle.

– Han vet kanskje ikke hvordan han skal reagere. Hvis jeg har skjønt det riktig, så flytter han rundt på noen ting også, sånn at det skal se bedre ut. Arrangerer bildet litt, sier lillebror Anders Ohlin.

Øystein ringer trommis Jan Axel og forteller at Pelle har reist hjem. Jan Axel lurer på om han har dratt til Sverige, som Pelle jo har snakket om denne vinteren.

«Nei, han har reist HJEM, han har blåst huet av seg! Men – jeg har tatt bilder!» sier Øystein til Jan Axel på telefon.

Sorg

Hjemme i Västerhaninge sitter en familie i sorg, mor og far er i samme rom for første gang siden skilsmissen ti år tidligere.

– Det lå en tåke av gråt i rommet. Det var fryktelig. Grusomt, sier Anders Ohlin.

I tiden etter Pelles død drømmer han ofte om broren, at han ser ham overalt.

– Jeg forsto jo hva døden var, men det var som om jeg ikke kunne ta til meg at han faktisk var død.

Bildene

Første gang Øystein Aarseth og Jørn Stubberud møtes etter Pelles selvmord, har Øystein med en konvolutt.

Da jeg skjønner at det er bildene av Per som ligger oppi der, sa jeg bare: ‘de bildene må du brenne. Du kan ikke ha noe kontakt med meg før det skjer’. Men det gjorde han jo ikke da.

Jørn Stubberud

Øystein skriver brev og forteller venner om bildene han har tatt. Noen får kopier tilsendt.

De aller mest betrodde vennene får også biter av Pelles kranium i posten. En av dem er Morgan Håkansson (fra bandet Marduk) i Sverige:

– Jeg fikk et brev fra Øystein med en av disse mye omtalte skallebitene, to hagl og litt mer. Man var vel inne i et litt spesielt tankesett på den tida, så jeg tenkte ikke så mye på det. Men det er vel kanskje ikke noe jeg selv ville gjort, sier Håkansson.

Som eneste Mayhem-medlem reiser Jørn Stubberud til Stockholm for å gå i begravelsen til vennen sin. Etterpå hopper han av bandet.

– Det Øystein gjorde ... Når du får Jørn til å slutte i Mayhem, da er det over, sier eks-trommis Torben Grue.

Myten

Kjetil Manheim synes også det Øystein gjorde, var spesielt, men han reagerer ikke like sterkt som Jørn.

– Øystein putter denne hendelsen inn i tilværelsen som han og Pelle har klart å bygge rundt Mayhem og seg selv, med Pelle som prøver å skape en atmosfære av død. De lever seg inn i dette livskonseptet, og jeg tror du må se det i den konteksten der, forklarer han.

Det er blitt skapt mange myter om Mayhem og Pelle, men virkelighetens Pelle var en tydelig plaget person, sier Anders Odden fra bandet Cadaver.

Når Øystein gjør dette, blir alt plutselig virkelig. Det å ta de bildene, satte på en måte i gang ting som gjorde at han selv ble drapsoffer to og et halvt år senere.

Anders Odden

Øystein Aarseth dør 10. august 1993, drept av Varg Vikernes.

– Sommeren 1993 hadde Øystein og jeg akkurat blitt kompiser igjen, sier Jørn Stubberud. Jeg trodde han hadde brent de bildene, faktisk. Hørte ikke noe mer, og spurte ikke heller. Og hadde det ikke vært for at han hadde sendt dem til en fyr i Colombia, så hadde ikke det der skjedd. Den tingen, da.

WWW

«Den tingen» skjer i 1995. Da gir Mauricio «Bull Metal» Montoya fra det colombianske bandet Masacre ut en bootleg-skive med opptak fra Mayhem-konserter.

Han bruker et bilde av Pelle på coveret, et bilde Øystein Aarseth sendte ham.

Internett er på midten av 90-tallet et nyord for de fleste, men bildet av Pelle på platecoveret finner lett veien ut i verden.

Pelles stebror forteller Anders og resten av familien Ohlin at det finnes et bilde av den døde Pelle der ute.

– Da skjønte vi jo ikke helt hvordan han kunne ha sett det bildet, men vi skjønte at det var tilgjengelig. Det var vondt å høre, sier Anders.

Da Anders begynner å surfe på internett noen år etter storebrorens død, tør han ikke søke etter Mayhem, Morbid eller noen ting som kan kobles til Pelle av frykt for å få opp bildet på skjermen.

– Bare tenk deg selv, hvis broren din reiser ut av landet, og så tar han livet av seg. Så får du det at ‘noen har tatt bilde av det’ på toppen. Og så kommer internett, og det bildet er overalt. Det er det råeste og kjipeste, jeg blir forbanna hver gang jeg tenker på det, sier Jørn Stubberud.

Sjokket

En gang mot slutten av 1990-tallet går Anders Ohlin inn i en platesjappe og blir glad og stolt da han ser at Mayhem har en egen flik i metal-avdelingen. Han begynner å bla i platene, og plutselig ser han det.

– Jeg tenkte ‘hva faen er det der?’ Jeg ser at det er Pelle, men det ser så rart ut. Så smeller det til i øynene, jeg føler at jeg må kaste opp og løper ut av butikken, forteller Anders.

Det er blitt gjort forsøk på å stoppe den utgivelsen, men det har vist seg å være vanskelig.

I tillegg til å figurere på det omtalte platecoveret, er bildet blitt et relativt vanlig motiv på piratkopierte, uoffisielle Mayhem-t-skjorter. Jørn Stubberud har sett dem på turneer over hele verden i alle år:

– Folk har på seg t-skjorte med det bildet og ber om å få autografen min! Jeg har egentlig mest lyst til å bare slå dem rett ned. Jeg har aldri kommet over det. Alle som publiserer det bildet, skal få svi, sier han.

Kampen

Anders har lært seg å passe på når han leser om broren sin på nettet, han kjenner igjen detaljer i bildet – tapeten, dyna eller noe annet som gjør at han instinktivt ser en annen vei.

Foreldrene til Øystein Aarseth ga Anders og familien Ohlin alle rettigheter til bildet, og Anders kjemper i dag for å fjerne det og for å stoppe handel med produkter koblet til Pelle og dødsfallet hans.

Det er i praksis en umulig oppgave, siden bildet stadig blir spredt til nye nettsteder og Facebook-sider:

– Når jeg googler navnet hans, dukker det bildet opp, og jeg kan ikke ta den fighten med alle som publiserer det. De fleste fans ber om unnskyldning og tar det vekk, men plattformene hvor bildet blir spredt – Facebook, Google, Instagram og alle disse – de vet at jeg som privatperson ikke kan vinne den kampen. De toer sine hender og hevder sin uskyld, sier Anders.

Bildet av Pelle har blitt et kultbilde, og historien rundt bildet er uløselig knyttet til historien om norsk black metal. Anders Ohlin mener at de som fortsetter å legge ut bildet på nettet, har mistet respekten for hva det egentlig viser:

De ser ikonet Dead, og han er død. Det jeg ser, er noe helt annet. Jeg ser storebroren min og hans tragiske slutt. Jeg ser all lidelsen hans i ett bilde.

Anders Ohlin

Kraften

I 2020 er Pelle «Dead» Ohlin fortsatt en positiv motor for mange fans over hele verden.

Anders får stadig høre nye historier om hvordan mennesker er blitt påvirket av musikken og tekstene hans:

– Det var for eksempel en fyr i Chile som skrev til meg at jeg måtte vite at broren min reddet livet hans, og det gjør meg selvsagt svært stolt og glad, sier Anders.

Han besøker graven til Pelle omtrent en gang i måneden. Han pleier å sitte der en stund og fortelle litt om hva som skjer i livet hans for tiden. Anders er ikke den eneste som reiser dit. Det ligger ofte ferske blomster, dagbøker og mynter fra alle verdens hjørner ved gravsteinen.

– Jeg har følelsen av at mange av dem som kommer hit, får energi fra Pelle, på en eller annen måte. Det man kanskje først tenker på med black metal, er at det skal være negativt, død, brente kirker, drap og faen vet alt av ubehageligheter. Men som med all musikk og all kunst, gir det også kraft. Og det er jo utrolig mektig.

Trenger du noen å snakke med etter å ha lest denne saken?

Mental Helses hjelpetelefon når du på 116 123