Tobarnsfar (47) hentet ut sølv for millioner fra fredede gruver

– Her, sier museumsdirektør Alfhild Skaardal, og peker mot en beskjeden fordypning i terrenget. – Akkurat her kom han ut da han ble tatt på fersken.

Dolket i ryggen

Det er en sjeldent vakker høstdag. Langs veien som slynger seg opp mot Knutehytta vest for Kongsberg har løvtrærne trukket i gull, oker og kobberrødt. Under bakken i den såkalte gruveåsen ligger det fortsatt rester etter 400 års underjordisk virksomhet – sølv og andre sjeldne mineraler. Området ble midlertidig fredet gjennom Kulturminneloven i 1992, senere varig i 2003. Men lite visste Skaardal da hun ble ansatt som direktør på Bergverksmuseet at det fantes et undergrunnsmiljø som drev med sin egen, private, og bokstavelig talt lysskye, gruvedrift i området hun er satt til å vokte.

– Undergrunnsmiljø?

Skaardal tenker seg om i noen stille sekunder mens en svak høstbris får ospetrærne til å fremføre sin melankolske, rislende sang.

– Ja, det er nok det vi snakker om. Jeg har fått innsikt i et smalt, lukket og ukjent miljø. Hun sukker.

– Men det som er enda mer skuffende …

Hun tar en pause.

– Det handler om museets egne ansatte?

– Ja, og det er ... sjokkerende.

• Tatt etter 20 år med ulovlig sølvjakt
• Kulturminne og gruvetyver i knipe

Sølv døgnet rundt

Mannen som kom krypende ut av den unnselige åpningen i gruveåsen 5. mai 2012, hadde virkelig tatt seg til rette. Lyssjakta ned til gruvestollen «Mildigkeit» var fylt igjen med pukk og kulestein.

Slik ser gruvene ut på et kart:

Men den 47-årige tobarnsfaren fra Drammen hadde egenhendig spadd seg gjennom fyllinga og skaffet seg adgang til store deler av det gamle nettet av gruveganger. Ved hjelp av tau og klatreutstyr hadde han firt seg ned i mørket, 200 meter under bakken, styrt av sin egen besettelse; jakten på sølv.

Ikke bare hadde han tilbrakt hustrige og fuktige timer i dypet, han hadde også sovet der nede, jobbet i døgndrift med å hamre ut skjulte skatter. Han hadde med seg avansert bore- og sprengeutstyr av tungt kaliber. Da politifolkene noen timer senere slo til mot mannens bolig på Åssiden i Drammen, fant de 50 kilo dynamitt. Ulovlig oppbevart.

Og de fant en stein- og mineralsamling verd flere millioner kroner.

Etterforskningen viste etter hvert at mannen hadde holdt på i over 20 år med virksomheten, helt siden 1991.

Se video av beslaget fra sølvtjuvens kjeller:

Showrommet

–Jeg vil si at samlingen var godt over snittet i verdi, sier Rune Selbekk tørt. Han er 1.-amanuensis ved Naturhistorisk Museum og sakkyndig i rettssaken mot 47-åringen som starter i dag.

I 30 år, helt siden Selbekk som 13-åring begynte å interessere seg for stein, har han fulgt miljøet. Det er ikke stort, men det er intenst. Alle kjenner alle. Ved enkelte tilfeller har han støtt på 47-åringen fra Drammen når de steingale møtes på salgsmesser.

Selbekk var med som fagmann da politiet tok seg inn hos den tiltalte mannen. Synet som møtte dem var imponerende. I etterkant har folkene ved Kongsberg Politistasjon bare omtalt det hele som «showrommet». Mineralene var utstilt i lyssatte glassmontere som dekket tre vegger i kjelleren. Da lovens lange var ferdig med beslaget, fylte det en hel varebil.

– Du må huske på at på det internasjonale markedet for stein og mineraler er digert. Når Europas største mineralmesse åpner i München om ikke lenge, kommer det mange tusen besøkende. Ett enkelt objekt kan selges for flere millioner kroner, sier Rune Selbekk.

– Skal du dit?

– Selvsagt.

Hobbyen tok overhånd

Men om det er de økonomiske motivene som har drevet tobarnsfaren fra Drammen som i dag sitter på tiltalebenken på Kongsberg, er usikkert. 47-åringen er riktignok tiltalt for å ha fjernet verdier fra sølvgruvene for minst 150.000 euro, men er det hovedmotivet for å ha drevet underjordisk virksomhet de siste 20 årene?

– Min klient er først og fremst en mineralentusiast. Du kan si at hobbyen har tatt litt overhånd, sier Fredrik Neumann. Han er gruvetjuvens forsvarer.

Neumann tar imot NRK i den verneverdige Bergskrivergården som har stått på Kirketorget på Kongsberg i nesten 400 år. Bygningen har vært advokatfamiliens eie i fire generasjoner. Neumanns oldefar forsvarte kjeltringer i Sølvbyen, faren også.

– Dette er en sjelden sak, sier Neumann. – Min klients mineralinteresse har kommet noe ut av proporsjoner. Han er blitt litt ivrig. Men du må huske på én ting.

– Jaha?

– I dette miljøet gjør mange slike ting. De reiser rundt, hakker og graver i veiskjæringer og dagbrudd, får frem verdifulle prøver som ellers aldri ville blitt funnet. Dessuten …

– Ja?

– Det er nødvendigvis ikke slik at alle har hatt et ønske om å få en klarhet i hvor grensene går. Interessen for mineraler har vært så sterk at man ikke har vært veldig nøye med linjene i loven. Og det gjelder ikke bare min klient.

– Er det noe spesielt du tenker på?

– Det finnes et annet perspektiv her. At en tidligere museumsdirektør har handlet med min klient, kan man vel si er litt spesielt.

Ensom ulv

Stemmen hans kan minne om en litt forsteinet Arne Brimi. Men så er vi da også på Fossheim Steinsenter på Lom. Senteret er bygd opp og drevet av Torgeir Torgeirson Garmo, mannen som har skrevet boka «Norsk Stein».

– En ensom ulv. Høy, sterk, kraftig og seig. En som alltid går aleine i fjellet.
Slik beskriver Garmo den tiltalte i gruvesaken.

Politiet på Kongsberg omtaler 47-åringen som en adrenalinjunkie.

– Eller en lykkejeger. Eller en risikosøker. Det er mange varianter, sier krimsjef Morten Ole Pedersen. Han var også med under beslaget hos gruvetjuven.

Torgeir Garmo har kjent drammenseren i over 30 år, har sågar handlet med ham jevnlig opp gjennom årene. Garmo skal være sakkyndig i rettssaken.

– Men jeg har aldri kjøpt sølv av ham. Det har jeg ikke tatt sjansen på. Men husk på én ting, han er ikke alene om å ha tatt seg ned i gruvene på Kongsberg. Det finnes de som er langt verre. Og …

– Ja?

– Det er jo trist med Fred Steinar, da. Jeg har møtt mange konservatorer, men ingen så samvittighetsfulle. Anklagene mot ham synes helt uvirkelige.

Fred Steinar Nordrum er tidligere museumsdirektør.

Ført bak lyset

Dermed er vi fremme ved den ukjente siden av gruvesaken på Kongsberg. Det er den delen som på Bergverksmuseet nå bare omtaler som «personalsak».

For da Alfhild Skaardal 5. mai 2012 endelig kunne glede seg over at sølvtjuven på Kongsberg ble tatt på fersken, tok saken brått en ny vending. Lyskasterne ble vendt – denne gangen mot Bergverksmuseet.

– Jeg følte meg lurt. Jeg måtte statuere et eksempel Det var ... et sjokk, sier Skaardal til NRK.

Det var hun som hadde tatt ryktene alvorlig. Det var Skaardal som hadde gått til politiet og forlangt at nå måtte de fakke cowboyene som etter sigende hadde drevet sin høyst private gruvedrift i det vernede området i en årrekke. Sammen med politiet og drifts- og sikkerhetssjefen på Bergverksmuseet la Skaardal en plan.

Strategien førte til at 47-åringen ble tatt da kan kom krabbende opp fra gruven «Mildigkeit» den omtalte lørdagen tidlig i mai 2012.

Men så.

– Så begynte avhørene av mannen, sukker Skaardal. – Det var da det kom frem. Og det var da jeg måtte gå på kontoret og lete i gamle fakturaer.

Heleren og stjeleren

Skaardal fant det hun lette etter. Fakturaen hun til slutt bladde seg fram til, viste en kjøpesum på 44.000 kroner. Museumsdirektøren hadde til og med selv signert på at handelen var i orden. Datoen som lyste mot henne, var 11. november 2010.

Det hun ikke visste på det tidspunktet, var at museet hadde brukt sine sårt oppsparte midler på å handle en vakker krystall fra selveste gruvetjuven. Ikke bare det. Medarbeideren som stod for kjøpet, og som hadde bedt henne om å signere, var tidligere direktør på Bergverksmuseet. Enda verre, han var en av hovedmennene bak fredningen av gruveåsen.

Nå viste deg seg at han selv hadde vært hjemme i kjelleren hos 47-åringen fra Drammen, ikke bare én gang. Der hadde han sett sølv og mineraler fra gruvene på Kongsberg. Men han hadde aldri gått videre med forholdene. I stedet hadde han sikret museet en sjelden anatas, et lekkert stykke krystall, sotfarget, skarpkantet og glinsende.

Politiet på Kongsberg hadde plutselig fått en ny sak i fanget.

En helerisak.

Den lille plastkassen

Politiinspektør Hans Egil Seljordslia blar i en tjukk mappe. Dokumentutdrag. Skriftlige beviser mot 47-åringen fra Drammen. 177 sider.

– Mannen har i hovedsak vedgått forholdene som gjelder tyveriet fra sølvgruvene. Du kan si at han har innrømmet ting etter hvert som han er blitt konfrontert, men ikke før, sier Seljordslia med et skeivt smil. Han er aktor i saken som starter i dag.

Men inn imellom all viraken rundt sølvtjuven, har altså Seljordslia fått en annen sak å grave seg ned i. Heleriet.

Hvis du går ned trappene på politihuset på Kongsberg, gjennom parkeringskjelleren, forbi bilen til hundepatruljen, forbi trugene som henger på veggen, forbi politisyklene og inn i den gamle arresten, kommer du til en låst dør. Når den åpner seg med et tungt sukk, vil du på venstre side finne ei lita plastkasse.

Alt det andre i rommet, kasser på kasser, er beslag fra den tiltalte 47-åringens kjeller i Drammen. Men den lille plastkassa til venstre er merket med en egen etikett:

«Nordrum-saken. Forsiktig!».

Hvis du åpner lokket på kassa, vil du finne et par bomullshansker. Når du har tatt dem på deg, kan du forsiktig løfte ut en anatas, en krystall av titandioksid. Til tross for det begrensa lyset i det vesle avlukket, blinker den forførerisk og skarpt. Det er mineralet som ble kjøpt for 44.000 kroner. Av tidligere museumsdirektør Fred Steinar Nordrum.

– Jeg kan bekrefte at politiet på eget initiativ har gått til anmeldelse av Nordrum. Han er nå status som siktet, sier Seljordslia.

– Kommer hans rolle til å svekke påtalemyndighetens sak mot 47-åringen fra Drammen?

– Det er det vanskelig å si noe om nå. Vi får se hva som skjer i retten. Og så får vi ta helerisaken etter hvert.

Se de fantastiske sølvskattene fra gruvene på Kongsberg:

En plage

På gruveåsen i Kongsberg myser museumsdirektør Alfhild Skaardal mot det skarpe lyset. Hun skutter seg litt i dunjakka og kjenner kloa fra høsten.
– Det skal bli godt å endelig få denne saken opp for retten sier hun.

– Men Nordrum-saken er ikke ferdig?

– Nei, den er ikke det.

– Bekymrer det deg?

– Det som virkelig bekymrer meg, er at museets befatning med sølvtyven, at en ansatt har handlet med ham, skal svekke saken som nå starter. Jeg er redd for at dommen ikke vil få den avskrekkende effekten som vi ønsker oss. Det plager meg virkelig.

Hun ser ut i det myke åslandskapet. Det glitrer og blinker mellom treleggene.
Men det er neppe sølv alt som glimrer.