Lyden av macheter

Du har kanskje sett bilder av henne, der hun står midt i et konfliktområde eller om bord i en båt med hundrevis av flyktninger.

Hun med de lyse, viltre krøllene og det sterke engasjementet.

Den uredde nødhjelpsarbeideren som har hatt krig og konflikt som en del av hverdagen i en årrekke. Uredd, helt til angrepet som skulle sette henne ut av spill i over et år.

Hun som alltid har fartet rundt i verden, parkerte seg selv hjemme i Norge. Hun sov nesten ikke, mistet matlysten, hadde flere episoder hvor hun plutselig besvimte.

De siste tolv årene har Lindis Hurum jobbet som nødhjelpskoordinator for Leger Uten Grenser (MSF). Hun har vært på over 20 oppdrag i land som Elfenbenskysten, Pakistan, Haiti, Libanon, Sør-Sudan, Liberia og Den sentralafrikanske republikk.

Under det siste oppdraget, i Den sentralafrikanske republikk, holdt det på å gå galt.

Hvert år blir et hundretall hjelpearbeidere såret, kidnappet eller drept på jobb. For ett år siden holdt 46-åringen fra Hole på å bli en del av dødsstatistikken.

I en lovløs by

I november 2017 var Lindis er på sitt tredje opphold i Den sentralafrikanske republikk, i byen Bangassou sørøst i landet.

Den sentralafrikanske republikk ligger midt i Afrika. Det er rikt på naturressurser, samtidig som det er blant verdens fattigste.

Da Lindis ankom, så hun store endringer fra sist hun var der for tre år siden. Stemningen hadde endret seg dramatisk.

Det vakre, grønne og frodige landet var igjen herjet av politisk uro og en intens konflikt mellom kristne og muslimske militsgrupper. Hundretusener var drevet på flukt.

Alle andre internasjonale hjelpeorganisasjoner hadde dratt. Det var for farlig der. Lovløst.

Likevel ble Lindis og Leger Uten Grenser værende. De tok over og drev sykehuset med over 400 ansatte i Bangassou. Stadig flere hadde behov for medisinsk hjelp, og sykehuset var det eneste i mils omkrets.

Lindis ble kjent med flere pasienter på sykehuset. Dagene var givende, men intense. Med jevne mellomrom ble sivile, sykehuset og hjelpearbeidere angrepet.

– Det var med nød og neppe at vi fortsatt var der. Vi var i diskusjon med hovedkontoret om vi hadde passert den røde grensa og måtte dra, sier Lindis.

Vi burde nok ha reist derfra, slik som de andre, tenker hun i ettertid. Men tanken på å trekke ut teamet og med det etterlate en hel befolkning uten tilgang på legehjelp, den var tung å bære.

– Da vil mennesker dø. Så det er egentlig et umulig dilemma, sier hun.

Natt til 21. november skjedde det man har fryktet.

Det var ikke første gang den norske hjelpearbeideren har opplevd kritiske hendelser på jobb. Hun har vært nært på skuddveksling og bombing tidligere.

Men denne novembernatta i Bangassou var det annerledes.

Lyden av macheter

Lindis vekkes av banking på døra. Vaktene på basen til Leger Uten Grenser roper at det er fare.

Hun gjør som hun har trent på, sørger for at de andre på basen kommer seg i sikkerhet. Så går hun alene ut til militsen.

Ti tungt bevæpnede menn møter henne.

– Jeg tror ikke jeg hadde puls engang. Jeg går rolig, viser hendene mine, forteller hva jeg skal gjøre og tenker dette kommer til å gå bra, sier hun.

For de har masse penger i safen. De over 400 sykehusansatte skulle nemlig få lønna si noen senere. Så lenge militsen får pengene, så kommer de til å gå, tenker Lindis.

Hun gir en av de maskerte mennene pengene. Tror han nå skal ta med seg de andre og gå derfra.

Slik blir det ikke.

Lindis blir dyttet ned på bakken og blir liggende på magen i rekke ved siden av de andre vaktene.

Nå skal jeg dø, tenker hun. Flere tanker raser gjennom hodet:

Jeg håper det ikke gjør vondt. Jeg håper de ikke voldtar meg først.

Så tenker hun på moren sin. Hun som er så glad for at Lindis har funnet noe givende å bruke livet sitt på, samtidig som hun er redd for at det skal skje datteren noe.

Tall fra hjelpeorganisasjoner over hele verden viser at stadig flere nødhjelpsarbeidere blir drept på jobb. I fjor mistet 139 livet på jobb. Ytterligere 174 ble kidnappet eller såret i angrep.

Liggende på magen på bakken i den lovløse landsbyen er det én lyd hun biter seg merke i. En lyd hun aldri glemmer.

Lyden av to macheter som blir kvesset over hodet sitt.

Hun har sett det før, mennesker som blir drept med machete. Så når Lindis hører lyden, er hun sikker på at hun skal dø.

– Vi blir ikke skutt, det kommer til å bråke for mye, tenkte jeg. Jeg var på en måte rasjonell. Det blir machete, tenkte jeg. Jeg har sett det mange ganger, ofre for macheter.

Hun venter på at de væpnede mennene skal drepe henne. Men med ett blir hun reist opp og sammen med en annen blir hun tatt med i en av Leger Uten Grensers egne biler. Militsen setter seg også inn, før de kjører ut av basen.

– Deretter husker jeg ikke så mye. Jeg er helt overbevist om at jeg skal dø. Det er bare spørsmål om når og hvor.

Etter noen kilometer stopper bilen. Mennene går ut. Løper av gårde og forsvinner i mørket.

Lindis og kollegaen sitter igjen, usikre på om det hele er over.

De to kjører tilbake til basen. Lindis er plutselig tilbake i jobbmodus. Hun sjekker at kollegene har det bra. Heldigvis er ingen alvorlig fysisk skadd.

Hun ringer Leger Uten Grensers hovedkontor i Brussel og forteller hva som har skjedd. Vi må evakuere alle så raskt som mulig når det blir dagslys, sier hun.

Dagen etter blir 49 hjelpearbeidere fra Leger Uten Grenser fraktet vekk fra Bangassou.

Pasienter døde

For Lindis blir det å forlate sykehuset en nesten like tøff opplevelse som selve angrepet.

Hun kaller det et dobbelt traume.

Det ene er posttraumatisk stress etter å ha fryktet for sitt eget liv.

Det andre traumet, som er like vanskelig for Lindis å akseptere, er at de må dra fra pasientene. At de må fortelle de syke at om få timer, da er det ikke lenger leger eller sykepleiere som kan hjelpe.

Samme dag som Leger Uten Grenser forlater byen og sykehuset, dør tre pasienter hun kjenner. En fødende kvinne som skulle ha hatt keisersnitt, barnet hennes og en person med skuddskade som ventet på operasjon.

– Det er mennesker jeg har sett, som lå i sengene sine da jeg dro. Jeg vet det er mange flere som døde, både da og de kommende ukene og månedene hvor de var uten helsetjenester.

Lindis blir sår i stemmen.

– Det er som om vi skulle dra til Drammen sykehus og si til pasientene som ligger der, som venter på operasjon, som nettopp har født, som er i livstruende, kritiske situasjoner, at om tre timer er det ikke leger eller sykepleiere her, og dere kan ikke reise til Bærum sykehus, for det er krig.

Da hun og de andre hjelpearbeiderne dro fra den lovløse byen, var det for å redde sine egne liv. Samtidig visste de at pasienter kom til å dø.

– Det er tungt å leve med.

Trangen til å hjelpe

Siden angrepet i fjor har Lindis oppholdt seg i Norge. Det har vært helt nødvendig for å få det hele på avstand.

For de første månedene etter at hun kom tilbake, reagerte kroppen og hodet kraftig på det som hadde skjedd.

Hun sov nesten ikke, spiste nesten ikke. Fikk angstepisoder. Besvimte uten forvarsel.

En slags skrekkfilm ble spilt om og om igjen i hodet hennes. I filmen skjer det hun fryktet, det hun har sett skje med andre. I filmen ser hun seg selv utenfra bli drept med machete.

Etter mye god hjelp fra psykologen sin, har hun klart å skru av filmen.

Fra Norge har hun i det siste vært mentor for andre som er ute i felt og skal lede Leger Uten Grensers prosjekter, slik hun selv gjorde.

I det siste har hun villet fortelle om angrepet for å vise fram ett eksempel på altfor mange slike historier om hjelpearbeidere.

Både i Den sentralafrikanske republikk, men også i andre land hvor hjelpearbeidere i økende grad er utsatt.

Selv om hun var et offer den kvelden, så vil hun få fram at det er de som bor der som er de virkelige ofrene. Det er fint leserne bryr seg om meg altså, men jeg vil aller helst at de bryr seg om de som bor der, sier hun.

Det er farlig å være hjelpearbeider i et konfliktområde, men det er også farlig å være frisør og lærer, påpeker hun. Krig går først og fremst utover sivilbefolkningen

Og til tross for det brutale angrepet, elsker Lindis landet hun måtte evakuere fra. Det er ikke et mørkt, trist og fælt sted med gale mennesker som man kanskje kan få inntrykk av, sier hun.

– Landet er vakkert, og de som bor der er like glade i det som vi er i vårt land. Og det var så mange der som hadde omsorg for meg og teamet.

Sykehuset i Bangassou var forlatt i et halvt års tid etter angrepet. Først på sommeren i fjor kom Leger Uten Grenser tilbake. Konflikten mellom militsgruppene er noe dempet nå.

Lindis har vært inne på tanken på å slutte. La være å reise til konfliktområder. Bli værende et tryggere sted.

Men ganske raskt etter angrepet, begynte savne å melde seg. Savnet etter å reise ut, å bidra, å hjelpe.

Lindis Hurum drives av et sinne over at verden er urettferdig satt sammen.

– Mennesker som meg, som nesten ikke har noen ting, er bare en flyreise unna. Hvis jeg kan være med å bidra, så gir det livet mitt en tydelig mening.

Etter angrepet i Bangassou er hun forberedt på at det kan bli en for stor belastning for kropp og sjel å skulle reise ut til krigsområder igjen. Samtidig tror hun at hun er bedre rustet nå, med den erfaringen i bagasjen.

I midten av januar, litt over et år etter å ha overlevd det brutale angrepet, skal hun til Haiti i tre måneder.

– Moren min er ikke så glad for det. Men jeg skal ikke reise til en krigssone sånn i første omgang. Det er mange glemte kriser i områder hvor det ikke er væpnet konflikt.

Hun vil gjerne fortsatt minne verden Den sentralafrikanske republikk.

For selv om det gikk bra med henne og kollegene, er det fortsatt ofre der.

– De er ikke bare utsatt for krig og overgrep. I tillegg har de ikke noen lege å dra til. Ikke bare for krigsskader, men også for fødsler, lungebetennelse, malaria og blindtarmsbetennelse. Det er et glemt folk, et glemt land.

Hun tror ikke det er så lurt ennå, men en dag vil hun reise tilbake. For hun tror det hadde vært godt for henne.

Psykologen hennes sier hun har dødsforakt.

– Jeg er usikker på om det er bra eller dårlig. Men jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for en voldsom, smertefull død, ja. Men jeg er mer redd for å ikke leve livet jeg vil mens jeg er her.