Sterk minnemarkering på Utvika

Hopp til innhold

Fra klokken 14 avholdt AUF sin minnemarkering ved Utvika kai, for å hedre ungdommene som gikk bort 22. juli for to år siden.

Statsminister Jens Stoltenberg holdt en glødende tale til de mange fremmøtte, og la ned krans sammen med AUF-leder Eskil Pedersen.

– Gjør vondt å minnes

Stoltenberg sa at det fortsatt gjør vondt å minnes begivenhetene fra 22. juli, men at han er stolt av AUF, som fortsetter kampen for en bedre verden.

Statsministeren påpekte også at man har lært av terrorangrepet Norge ble utsatt for, og han inviterte alle til å ta avstand fra ekstremisme, fremmedfrykt og mistenksomhet.

Les hele talen fra statsminister Stoltenberg nederst i saken.

Beveget Pedersen

Også AUF-leder Eskil Pedersen holdt tale til ungdommene, foran et stort pressekorps.

Han ga uttrykk for at det alltid er tøft å være ute på Utøya og på ny møte grusomhetene som utspilte seg der. Og han oppfordret nordmenn til å være rause og stille opp for dem som fortsatt sliter, etter de brutale påkjenningene og opplevelsene de har vært gjennom.

Se utdrag fra Eskil Pedersens tale:

Kolberg med gråten i halsen

Arbeiderpartiets Martin Kolberg var også til stede under minnemarkeringen, og kjente seg sterkt grepet.

– Man får på ny en følelse av denne store uvirkeligheten, at noe så grufullt faktisk har skjedd. Jeg går rundt her med gråten i halsen.

Kolberg mener det er viktig at man markerer dagen da terrorhandlingene rammet Norge.

– Det er en så forskrekkelig sak som setter så dype spor, at det er en nasjonal tragedie som vi må markere. 22. juli vil aldri forsvinne, og dagen må markeres med verdighet og fornuft.

Men Kolberg sier også at midt oppi all tragedien han på ny møter ansikt til ansikt, vokser det også fram en stolthet av AUF og den nye generasjonen.

– De håndterer jo dette her kanskje bedre enn voksengenerasjonen. Jeg er dypt imponert, sier Kolberg.

Her kan du se hele NRK sin 8,5 timer lange direktesending fra ettårsmarkeringen

Jens Stoltenbergs tale til AUF

Kjære AUF-ere

Det gjør fortsatt vondt å minnes 22. juli 2011.
77 mennesker ble drept. 69 av dem på Utøya.
Det gjør vondt å tenke på dem vi mistet.
Det gjør vondt å tenke på dere som ble skadet.
Og på alle som sitter igjen.
Mødre og fedre. Besteforeldre, søsken og kjærester.
Ingen bærer sorgen tyngre.
To år etter vet vi at vi alltid kommer til å dele smertene med dere.

To år etter er jeg samtidig uendelig stolt av dere i AUF.
For et par uker siden møtte jeg mange av dere på leir igjen.
Der opplevde jeg noe som både rørte og imponerte meg.
AUFs hjerte for en rettferdig verden – for mangfoldet – banker like varmt som før.
Slik har AUF alltid vært.
I mer enn 100 år har AUF sett mot verden.
22. juli 2011 var det motsatt.
Da så verden mot AUF.

De så den høyreekstreme terrorens fryktelige ansikt, men de så også noe annet – og viktigere.
De så et AUF som ikke ropte på hevn, men som var urokkelig i troen på sine verdier.
Rettferdighet, mangfold, likeverd.
De så et AUF som ble et forbilde.
Det er jeg stolt av. Det skal dere være stolte av.

To år etter er mitt budskap til dere at AUFs vei er enda viktigere enn før.
Vi må møte fordommer med kunnskap.
Og hat med argumenter.
Heldigvis greier ikke ekstremistene å hindre mangfoldet i Norge.
Vi ser det på universitetene.
I arbeidslivet.
Og på idrettsbanene.
Mennesker med ulik bakgrunn, ulik hudfarge og med ulik tro gjør Norge rikere – økonomisk og kulturelt.

Det er dette mangfoldige Norge vi skal stå opp for.
Slik skal vi hedre de som ikke er med oss lengre.
De levde ulike liv, men delte en drøm.
Vår felles drøm om rettferdighet og fred.
På minnenes dag skal vi takke dem for alt de ga oss mens de levde.
Deres død gir både AUF og Arbeiderpartiet motivasjon og kraft i kampen for våre grunnleggende verdier.

I dag inviterer jeg alle her hjemme til å vise ansvar.
Til å ta avstand fra all form for ekstremisme.
Til å avstå fra å spre fremmedfrykt og mistenksomhet.
Til å invitere nye grupper – også dem vi ikke kjenner fra før – inn i de små og store norske fellesskapene.
Vi tåler det.
Det norske samholdet har plass til alle.