NRK Meny
Normal

Blir provosert av ebolahysteriet

Ebolahysteriet her hjemme provoserer nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser, Lindis Hurum fra Hole. Hun mener det er perspektivløst å tenke på oss selv.

Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator i Leger uten grenser.

Lindis Hurum venter på å bli sendt ut igjen om kort tid. Hun opplever alltid hjemkomsten til Norge som vanskelig fordi kontrastene er så store til det hun opplever i Afrika.

Foto: Nicolai Delebekk / NRK

– Vi må ha fokus på hva som må gjøres i Vest-Afrika, ikke på enkelttilfellene i Europa, sier hun.

– Det gjør meg forbannet. Og det er noe av det som driver meg til å jobbe for Leger uten grenser. Det er så perspektivløst her hjemme. Vi deler inn verden i dem og oss. Hvor enn jeg er i verden, opplever jeg at vi er alle de samme menneskene.

Tungt å komme tilbake til Norge

Lindis Hurum var i Monrovia i Liberia første gangen i slutten av juni. Da var det ikke så mange som var smittet. Men hun ante likevel konturene hva som kom til å komme. Men hun følte at advarslene ble tatt imot som skremselspropaganda. Det var tungt å komme hjem.

Nå venter hun på at hun på nytt skal bli sendt til Afrika om ikke så lenge.

Vi må ha fokus på hva som må gjøres i Vest-Afrika, ikke på enkelttilfellene i Europa.

Lindis Hurum

– Kontrastene er så store. Det er en så stor avstand til alt her hjemme. Jeg var midt oppe i en katastrofe der nede og følte jeg ropte i motvind om at dette kommer til å gå veldig galt hvis ingen kommer og hjelper.

Behov for rimelige vaksiner

Men hun opplevde at hun ikke ble tatt alvorlig

– Vi fikk kritikk for at vi skapte panikk, og dessverre stemte det.

Hun har råd om hva som hjelper:

– Det trengs massivt mer hjelp, ikke i form av penger som skal gjennom et tungt FN-system, men i form av utstyr og vaksiner. Vi må få på plass isolasjonssentre og få trygge og sikre begravelser. Og selvsagt må vi få utviklet vaksiner til en pris som landene i Vest-Afrika har råd til. Hvis vi får til dette, kan vi til slutt klare å stoppe det.

Redd det tar mange år

Men hun tror at det kommer til å ta mange måneder.

– Jeg er redd for å si år. Men det vet vi ikke.

Lindis Hurum

Lindis Hurum på jobb i Den sentralafrikanske republikk i desember 2013.

Foto: Rebecca Blackwell / Ap

Den erfarne nødhjelperen fra Hole i Buskerud forteller at det er svært tungt å jobbe i en krisesituasjon som den verden opplever nå. Hun synes det er langt mellom lyspunktene når så mange dør så fort.

Ble rørt av lokalbefolkningens glede

– Det er som å stanse en flodbølge med en paraply eller krabbe i gjørme. Det føles ganske håpløst. Den eneste måten å gjøre dette på er å fokusere på enkeltmennesket. Bare det å være til stede der, tenner håp i menneskene.

Det er en spesiell hendelse som har gjort inntrykk på henne nylig:

– Da vi åpnet vårt senter, kom hele lokalbefolkningen og sang for oss og festet ballonger på gjerdet. Det var veldig sterkt, sier den engasjerte nødhjelperen som snart reiser til Afrika igjen for å hjelpe.