Oldtidsfunn skal sikres for evigheten

Med stor forsiktighet tar museumslektor Ellen Marie Næss ut en lang, hvit eske fra safen på Kulturhistorisk museum i Oslo. Esken ligger til vanlig trygt innlåst i safen bak et stålgitter. Innholdet i denne esken er nemlig svært gammelt.

Funnet ble gjort på Sætrang gård mellom Hønefoss og Klekken i Ringerike på 1800-tallet og består blant annet av 900 perler som er importert fra hele Europa, en rekke gullringer og et staselig belte som er i ferd med å gå helt i oppløsning.

– Viktig forskningsmateriale

– Det er laget på slutten av 300-tallet. At det i det hele tatt er bevart, er nesten ikke til å tro, sier Næss.

Med forsiktige bevegelser åpner hun esken. Men beltet blir liggende i esken fordi det er så skjørt.

– Dette beltet har en mann brukt. Det ser vi av størrelsen, forklarer Næss.

– Det er interessant forskningsmateriale, og da må det være tilgjengelig for forskerne. Jo mer forskere rører disse tingene, desto mer slitt blir det. Men når det skannes med 3D, blir det lettere å forske på det uten å røre mer enn det aller nødvendigste på denne skjøre gjenstanden. En 3D-skanning av beltet kan være en god dokumentasjon hvis det skulle gå i stykker, selv om vi selvsagt håper at det aldri skjer, forklarer Næss.

For skjørt til å tas opp fra esken

Kulturhistorisk museum har kjøpt en ny 3D-skanner til 100.000 kroner for å kunne fotografere beltet i 3D. Men ikke hele beltet vil bli dokumentert.

– Vi ønsker ikke å løfte det opp for å fotografere det på baksiden. Men man vil kunne se det fra alle andre sider, sier Næss.

Næss forklarer hva man kan se på et 3D-bilde.

– Da kan man se pyntesteiner, gullbelegg, sølvbelegg, det har hengt små ting til beltet; en pinsett, et jern for å slå gnister for å lage bål og en q-tip. For man må jo holde ørene sine rene når man er fyrste!, forklarer Næss.

Perlene og gullet fra Sætrang ligger innelåst i et monter på museet.

Undres over hvem disse menneskene var

Næss forteller at hun kan ikke la være å bli nysgjerrig på menneskene som hadde alle disse verdifulle smykkene og tingene.

– Når man ser alt dette gullet og glitteret undres man på hvem disse menneskene var. Hva er det som gjør at folk på Haugsbygd på slutten av 300-tallet blir så styrtrike og har den kontakten med folk nede i Europa og i Romerriket? Det er handel. De kontrollerte handelsveien fra kysten og opp mot fjellet, og det må ha vært veldig lukrativt. I tillegg hadde han gode jordbruksområder og fikk jordbruksvarer som kan bytte og handle med, forklarer Næss.

– Han var nok også en luring, og han ble kjemperik.