Må være klar når som helst

Benedicte Næss Hafskjold kom nylig hjem til Drammen for å feire jul. I Norge har julefreden senket seg, det har den ikke der hun reiste fra.

Sammen med et nødhjelpsteam i Kirkens Nødhjelp, hjelper 35-åringen å sikre rent vann, tilgang til toaletter og dusjer på en flyktningleir i Dohuk i Nord-Irak, cirka 80 kilometer fra Mosul.

– Man føler seg veldig takknemlig når man reiser fra et slikt sted. Vi har jobbet mye for å ta imot folk fra Mosul, da ser man kontrastene. Noen har det veldig bra, som oss, noen har det veldig vanskelig.

Flyktningleiren Næss Hafskjold jobber på, kan ta imot opp til 40 000 mennesker. Men hun vet ikke når de kan vente flyktninger fra Mosul.

– Vi fikk beskjed av lokale myndigheter om å være klare når som helst og vi er klare. Men det er vanskelig å forutse. Det kommer an på om de sivile får muligheten til å komme ut av Mosul. Noen har allerede kommet ut, men ikke i den retningen vi er forberedt. Det er fortsatt mange som er fanget inne i Mosul.

– Ikke alltid god standard

Standarden på flyktningleiren i Dohuk er forholdsvis god. Her har flyktningene eget toalett og bad, som oftest. Sånn er det ikke på alle leire.

– Jeg har jobbet mye i Hellas, og selv om det er Europa, så er forholdene der langt tøffere og mye vanskeligere, sier Næss Hafskjold.

Hun forteller at en del av utfordringen er at folk blir plassert der det ikke er ment at folk skal bo. Næss Hafskjold har selv jobber på leire i nedlagte tobakksfabrikker, idrettshaller og gamle militærforlegninger. Da blir det deres oppgave å sikre flere toaletter.

– Men før det er på plass, så kan man se at folk benytter seg av åpne områder og husvegger for å gå på do.

Gjør inntrykk

Det er særlig to ting som har gjort ekstra inntrykk på Næss Hafskjold, siden hun startet å jobbe i flyktningleiren.

– Det ene er at det er ekstremt mye ressurser, optimisme og stå på-vilje blant de menneskene vi møter. Så er det den utrolige gjestfriheten. Folk har så å si ingen ting, men uansett hvor vi går blir vi tatt godt imot.

– De ber oss sette oss ned i teltet eller hytta. De lager te, de vil gjerne by oss på det lille de har, og det er en ekstrem interesse, gjestfrihet og åpenhet som gjør at man blir ydmyk, litt flau og rørt på samme tid.