Jeg går inn i rettssal 4 i Drammen tingrett. Krysser den dørstokken som tar meg med inn i en verden jeg helst ikke vil vite noe om. Den verden jeg skulle ønske ikke fantes. Men det gjør den.
Hver dag når dørene lukkes, stenges resten av verden ute. Her blir også publikum holdt utenfor. Skal noen få vite om hva som skjer på innsiden, er det opp til meg og de andre journalistene som har valgt å holde ut dag ut og dag inn. Her inne sitter fem overgrepstiltalte med en historie som er vanskelig å begripe.
Aktor reiser seg opp. «Ærede rett,» sier hun. «Dette blir ubehagelig og vondt, men det er nødvendig.» Beslaglagt overgrepsmateriale skal snart vises for retten. Et utvalg av flere tusen bilder og filmer som er funnet hos de tiltalte.
For aktor er det viktig å vise dette for retten. For henne er det viktig at alle skal forstå. Ikke ta lett på det. Ikke spole raskt gjennom, men la det synke inn.
«Ingen begripelse før man er grepet,» var det en gang en klok mann som sa. Men hvordan blir man grepet av de groveste overgrepene mot små, forsvarsløse barn?
Storskjermen rulles ned fra taket og dekker nesten en hel vegg. Her skal ingen ha vanskeligheter med å se.
Utenfor vinduene på gårdsplassen drar en mann en søppeldunk etter seg. Jeg ønsker meg inn i hans sko. Hans søppel er i hvert fall mulig å forstå.
En av forsvarerne tar på seg brillene. Det er bare å stålsette seg.
De første bildene begynner å rulle over skjermen. Bilder fra hele verden, dog ikke den verden de fleste av oss lever i. Bilder de tiltalte har oppbevart og delt seg imellom til glede og lyst. Mulig de har sett nok på dem før, for nå snur de seg bort.
Bildene på skjermen viser barn fra spedbarnsalderen som blir misbrukt på stellebordet til eldre jenter som må posere foran kameraet. Nakne, redde og tvunget til å være med på de voksnes lek. De skremte blikkene hos de små. De fornøyde og tilfredse ansiktene til de voksne, i sterk kontrast.
Jeg ser på de andre i salen. Noen av ansiktene som er vendt mot storskjermen, er fulle av smerte. Rynkene er dypere og fulle av alvor både blant forsvarerne, dommerne og de sakkyndige. Ingen begripelse før du er grepet.
Plutselig brytes stillheten med musikk. Stillbildene er slutt, nå kommer filmene. Levende bilder med de samme redde blikkene. På den ene filmen er det lagt på musikk. En absurd forherligelse av overgrepet som er filmet.
Nye filmsnutter starter og musikken er borte. Stillheten er tilbake et øyeblikk før den igjen blir brutt. Denne gangen av barneskrik som ikke vil gi seg. Retten er vitne til ren tortur av barn.
Fremvisningen er slutt. Enkelte puster ut, rører litt på seg i stolen og begynner å bla i papirene sine igjen. Vender tilbake til paragrafene, retorikken, taktikken.
Hvordan er det mulig å reagere med annet enn avsky på slike overgrep? Men det er det. De fem tiltalte i Drammen tingrett er beviset på at ikke alle reagerer med avsky. Her sitter mennesker som hele tiden ville ha mer. Nye bilder, ny spenning. Og det hele er avhengig av at det blir begått nye overgrep der ute så det kan bli tatt nye bilder. Så slike mennesker kan bli fornøyde.
Aktor fikk vist retten det hun ville. Det nyttet ikke å snu seg bort. Denne verden kan man ikke lukke øynene for, heller ikke dørene.
